Da livets opptur ble å kjøpe melk i butikken

Det føles veldig lenge siden mandag 17. februar, da jeg løp rundt i leiligheten min i Istanbul. Hadde jeg husket å pakke alt før reisen til Iran?

Jeg tømte ut melk, kastet blomster og dro ned solgardinene. Som alltid før jeg låste meg ut, kastet jeg et blikk ut mot den velsignede utsikten jeg aldri får nok av: Marmarahavet, Bosporosstredet, Hagia Sofia og skylinen med slanke minareter.

Lite visste jeg at verden slik jeg kjente den, kom til å falle fra hverandre sakte, men sikkert de neste ukene. Og at jeg ikke skulle vende tilbake hit til leiligheten.

Korona i Iran

Etter noen dager på jobb i Iran fikk vi overraskende nyheter.

– De sier åtte mennesker har dødd av korona i Qom, sa tolken Afsaneh.

Vi bandt fast koffertene våre på taket av sjåfør Hosseins gule taxi. Vi skulle begynne på den fem timer lange turen tilbake til Teheran, da vi hørte om koronautbruddet. På vei ut av byen dro vi innom et apotek der vi kjøpte munnbind og håndsprit.

– Vi må vaske hender hele tiden, sa Afsaneh.

– Å? Hvorfor hjelper det? spurte jeg.

– De sier de hjelper mot viruset, sa hun.

– Alle sier det.

Vi kjørte gjennom det golde brungrå landskapet. Da vi nærmet oss avkjørselen til den hellige byen Qom, ba vi sjåfør Hossein sette klampen i bånn. Qom var blitt verdens nye episenter for koronasmitte.

Alt stanser

Fotografen min syntes det var for utrygt i Iran, så han satte seg på første fly til Tyrkia. Afsaneh fant en ny fotograf til meg, for jeg måtte fortsette å jobbe nå som vi endelig hadde fått visum til Iran.

Men hva var dette viruset? Og hvordan skulle man forholde seg til det? Plakater med råd om håndvask dukket opp, men sosial distansering var fremdeles et ukjent begrep i februar.

En morgen da vi satte oss inn i bilen, var Hossein iført hvitt munnbind og hvite latekshansker.

– Er det så alvorlig? spurte Afsaneh og jeg forundret.

– Kona sier jeg må ha på dette. Jeg er i risikogruppen, sa han lettere oppgitt.

– Å, sa vi fra baksetet. – Er noen mer utsatt?

På Hotel Esteghlal endret ting seg raskt. Nå sjekket de ansatte feberen på oss hver gang vi kom inn. Store håndsprit-dispensere dukket opp i lobbyen og i kafeene.

Gjestene begynte å forlate hotellet. Avtalene våre ble avlyst en etter en. Alt begynte å stoppe opp.

Vi hadde fått en avtale med en lege. Dr. Reza Shahrami skulle fortelle om medisinmangel som følge av de amerikanske sanksjonene. Under intervjuet hadde Dr. Reza tankene et helt annet sted.

– Nå behandler jeg bare korona-pasienter, sa han.

Afsaneh og jeg lente oss frem.

– Å? Fortell oss alt om det!

Han viste oss bilder av seg selv i full robot-drakt og beskrev pustevanskene til pasientene.

– To pasienter døde denne uken. Og to av kollegene mine er smittet, sa han.

Etterpå var jeg glad vi ikke hadde håndhilst.

Går flyene?

Noen dager før avreisen fikk jeg mail fra Turkish Airlines. Bookingen min var kansellert. Stadig flere flyselskap avlyste rutene sine. Jeg diskuterte situasjonen med sjefen min Sigurd. Tenk om jeg ikke kunne reise til Tyrkia?

– Du, det er en sak vi må snakke om. For om du kommer til Norge må du i karantene. Du må sitte hjemme i to uker uten å treffe noen.

Tuller du? tenkte jeg. Hva slags påfunn er dette?

Med flaks fikk jeg den siste plassen på et fly til Istanbul via Doha kl. 3.00 lørdag 29. februar.

Grensene stenges

Da jeg gikk inn på Imam Khomeini Internasjonale flyplass merket jeg at stemningen var intens og anspent. Det viste seg at flere fly nektet å ta med seg iranske statsborgere.

Blant dem var en familie som hadde flyttet til Australia. Mor og datter gråt, mens faren forsøkte å trøste. Stakkars folk, tenkte jeg mens jeg kjempet meg frem til skranken.

Der fikk jeg beskjed om at det var utelukket å få plass på flyet til Tyrkia. Heldigvis har jeg et hjem i Norge også, og fikk plass på et fly til Oslo via Doha.

På det overfylte flyet til Qatar satt alle med masker på. I løpet av uken hadde korona-smitten spredt seg raskt i Iran og ingen stolte på hverken tall eller informasjon fra myndighetene. Gud vet hvor mange som var smittet om bord der vi satt tett i tett.

Da vi ankom Qatars internasjonale flyplass ble vi tatt hånd om som om vi var spedalske. Etter febersjekk, spørsmål og passkontroll ble vi plassert i et avstengt område. Morske vakter passet på at ingen av oss begynte å vandre fritt rundt på flyplassen.

Karantene

Kontrasten til Gardermoen sju timer senere kunne ikke har vært større. Jeg regnet med at politi og helsemyndigheter sto klare, der jeg kom vandrende med munnbind klar til å oppgi full reiserute.

Men, nei. Der var ingen som lurte på hvor jeg kom fra. Bare et par døgn senere ankom skituristene fra Italia og Østerrike.

Så, med ett, senket den totale stillheten seg. Jeg satt i sofaen hjemme i Oslo. I stedet for å nyte synet av Marmarahavet, så jeg mot Kolsåstoppen.

Mannen min Ragnar hadde fylt opp kjøleskapet før han la ut på en roadtrip i Norge. Det var godt å være hjemme, men uendelig trist å ikke kunne treffe alle dem jeg savner når jeg er i Tyrkia.

Folk ringte og spurte hvordan det var å sitte helt alene. Jeg var blitt en kuriositet, blant de første som satt i karantene. Dette ble sett på som helt merkelig bare for noen uker siden, men nå er karantene blitt en vanlig del av vokabularet og tilværelsen.

Igjen tenkte jeg på Dr. Reza, korona-legen jeg hadde snakket lenge med. Vi hadde sittet tett sammen i den bråkete lobbyen for å få best mulig lyd på intervjuet.

Tenk om han bar på viruset? Jo, jeg hadde en plikt til å sitte inne. Kanskje jeg var en potensiell smittebombe og folkehelse-trussel.

Hver dag planla jeg det gode livet etter karantenen, når verden skulle falle på plass igjen:

Alle filmene jeg skulle se på kino og alle venner og kolleger jeg skulle treffe på kafe. Som jeg gledet meg til å komme ut blant de levende.

Høydepunktet

To dager før karantene tok slutt og jeg sto klar til å ta spranget ut, innførte regjeringen Solberg de strengeste tiltakene i fredstid. Samme dag stanset Tyrkia all innreise for nordmenn og europeere fra land med smitte. Og NRK ba oss ha hjemmekontor.

Nå var den verdenen jeg lengtet etter borte. Men det var likevel noen lyspunkter.

For hvem hadde trodd at det skulle være så stas å gå inn i en matbutikk igjen? Her var rekker av tannkremtuber, forskjellige typer melk og ferskt brød. Jeg vandret mellom hyllene og nøt synet av oster, grønnsaker og vaskemiddel.

Kanskje korona-isolasjonen lærer oss å sette større pris på selvfølgelighetene?

Istanbul

En natt drømte jeg at alle eggene i kjøleskapet i Istanbul var blitt til kyllinger som kaklet, kakket på døren og ville ut. Dagen etter sendte jeg nøklene med DHL til vaktmesteren slik at han skulle sjekke leiligheten.

Jeg savner Istanbul og utsikten min. Men jeg savner byen slik den var.

Tyrkisklæreren min forteller at bare sultne gatehunder går ute i de øde gatene nå. Hun har spurt meg om vi ikke skal ta opp språk-timene igjen.

– Nei jeg orker ikke det nå, har jeg sagt.

Men kunne jeg bare vende Istanbul-livet ryggen?

I Istanbul jobber vi korrespondenter med fotografer, tolker og fiksere og flere av oss lærer tyrkisk. Min dyktige tyrkisklærer er av de millioner som plutselig står uten nok inntekt nå. Jeg bet tennene sammen og nå er vi i gang med timene våre igjen, på Skype.

Jeg skal tross alt tilbake til Istanbul en dag.

Om ikke altfor lenge håper jeg.