NRK Meny
Normal

Ch-ch-ch-changes

LONDON (NRK): En popstjerne jeg aldri hadde møtt var død. Og jeg brast nesten sammen i gråt på toget på vei for å dekke saken da jeg hørte på en sang om en fiktiv astronaut.

«Ground Control to Major Tom
Ground Control to Major Tom»

Det skulle bli denne sangen, det skulle bli denne teksten som skulle fremkalle det lille innvendige hulket eller hikstet denne mandagen. Og refleksjonene etterpå.

Jeg satt på toget fra Wimbledon til Vauxhall, hvor jeg skulle ta undergrunnen videre til Brixton. Arbeiderklasseområdet i London der David Bowie var født og bodde sine første barneår. Jeg hadde ikke rukket høre mye på David Bowie denne dagen.

Nyheten om at han var død sprakk i sjutiden her i London, og jeg må innrømme jeg mottok den med stor tvil, kunne det være sant? Jeg hadde ringt nett-desken i Oslo for å varsle, samt rukket å rapportere et par ganger på radio og TV. I tillegg hadde jeg booket min faste kameramann for dagen – det kom til å bli en av de intense breaking news-dagene som du som korrespondent elsker, uansett hvor mye stress det måtte bli.

David Bowie veggmaleri i Brixton

Fans flokket til dette veggmaleriet av 'Ziggy Stardust', David Bowies alter ego, som er malt rett ved undergrunnsstasjonen i Brixton hvor Bowie ble født.

Foto: Espen Aas / NRK

Nå hadde jeg for første gang i dag satt meg ned. Jeg hadde puttet øreproppene i ørene og hentet opp musikkspilleren på mobilen. Jeg kunne se at det siste jeg hadde spilt var «Blackstar». Albumet Bowie ga ut på fredagen før, på 69-års dagen sin. To dager før han døde. «Blackstar» er en flott plate det, men var overhodet ikke det jeg ville høre på nå.

Jeg satt og vurderte hvilket av de tre favorittalbumene det skulle bli. «Hunky Dory», «Ziggy Stardust and The Spiders from Mars» eller «Space Oddity» som først bare het «David Bowie» da det kom ut i 1969. Det ble sistnevnte, og det er nettopp "Space Oddity" som åpner platen.

Det var egentlig et helt perfekt valg av sang. Den akustiske gitaren til David Bowie fades inn i høyre kanal, grepene er vel C og E-moll tror jeg, det er lenge siden jeg plukket på noen gitar selv. I den venstre kanalen kommer snart perkusjonen inn, før Bowies monotone stemme fylte begge ørene.

«Ground Control to Major Tom
Ground Control to Major Tom
Take your protein pills and put your helmet on
Ground Control to Major Tom»

Som innfører historien om «major Tom», en fiktiv astronaut som skulle dukke opp på senere plater også, ikke bare hos Bowie. Planen var å gå videre til den neste låten, den langt mer livlige "Unwashed and Somewhat Slightly Dazed" som av mange, meg selv inkludert, regnes som en tungt Bob Dylan-inspirert låt. Men jeg kom aldri dit. Jeg skulle ikke engang bli ferdig med denne sangen.

«Commencing countdown, engines on
Check ignition and may God's love be with you»

Allerede etter seks verselinjer hadde jeg blitt hardt angrep av gåsehud. Det kom så overraskende på at det var rett før jeg måtte se meg om i tilfelle noen hadde oppdaget det. Noe selvsagt ingen hadde gjort.

Ziggy Stardust, David Bowie

En plakett på veggen i 23 Heddon Street i London sentrum. Her ble Bowie avbildet på coveret av 'Ziggy Stardust and The Spider from Mars' i 1972. Det ble hans gjennombruddsplate internasjonalt.

Foto: Johan E. Bull / NRK

«This is Ground Control to Major Tom
You've really made the grade»

Om bare 15–20 minutter kom jeg til å være i vanlig jobbmodus igjen. Jeg ville ha møtt fotograf Johan utenfor Brixton stasjon. Vi ville så ha filmet alle de som la ned blomster ved veggmaleriet av hans alter ego «Ziggy Stardust» rett ved stasjonen.

Vi ville ha gått de få minuttene til huset der Bowie bodde sine første leveår, bli overrasket over å kun møte et eneste annet tv-team der, ha intervjuet gråtkvalte fans som kommer for å legge ned blomsterhilsener, kort og platecover. Deretter rapportere direkte på tv og radio om at de gjorde nettopp det. Vi kom til å reise inn til sentrum, til den lille gatestubben som går parallelt med Regent Street hvor det legendariske platecoveret til «Ziggy Stardust and The Spiders from Mars» ble tatt.

Vi kom til å filme og snakke med fans der også, rapportere derfra i en bunke med sendinger, redigere reportasje, tvitre, legge ut bilder på Instagram, ha direktesending på Facebook, gjøre alt det som jobben innebar på en dag som denne. Vi skulle også avslutte den med å reise ned til Brixton igjen for en siste direkterapport i Dagsrevyen.

Direkte-rapport etter David Bowies død

London-korrespondent Espen Aas rapporterer direkte i Dagsrevyen i et hav av sørgende fans i Brixton mandag kveld.

Foto: Johan E. Bull / NRK

Alt sammen uten noen antydning til klump i halsen eller gåsehud. For når du jobber, så jobber du. Og føler etterpå.

«And the papers want to know whose shirts you wear
Now it's time to leave the capsule if you dare»

Men ingenting av det der hadde skjedd ennå, jeg var bare på vei dit. Jeg satt bare på et tog og hørte på en sang. Med litt gåsehud. Samtidig var jeg kommet frem til det stedet i teksten hvor kommunikasjonen snur, der det ikke lenger er bakkekontrollen som snakker, men major Tom selv:

«This is Major Tom to Ground Control
I'm stepping through the door
And I'm floating in a most peculiar way
And the stars look very different today»

Og det er akkurat her det brister. En blanding av et hulk og et hikst unnslipper leppene mine, nesten uhørlig. Før jeg svelger et par ganger. For i all sin absurditet føltes det som om det var David Bowie som snakket tilbake, etter sin død, der han flyter rundt og sier at stjernene ser veldig annerledes ut i dag. Og jeg må slå av.

For hva var det som hadde skjedd? Ble jeg gråtkvalt av teksten til sang som ble utgitt fire år før jeg ble født, som jeg hørt haugevis av ganger før? Jeg ristet det av meg og startet sangen på nytt.

«Groundcontrol to Major Tom», den monotone stemmen er tilbake. Så etter 1 minutt og 50 sekunder begynner det spesielle verset igjen, og akkurat det samme skjer.

Jeg blir følelsesmessig overmannet på grunn av de linjene, skrevet av en mann jeg aldri har truffet, men som jeg for all del har hørt mine modige timer på – men langt fra artisten jeg har hørt mest på. Langt ifra. Likevel denne reaksjonen.

David Bowie død

Den første korthilsenen til David Bowie utenfor barndomshjemmet i London.

Foto: Espen Aas / NRK

Snart hopper jeg av toget, og tar de lange rulletrappene ned til undergrunnsstasjonen. Jeg plasserer meg helt i den borteste enden av plattformen, slik at jeg kommer i den bakerste vognen og følgelig kommer meg raskt ut av Brixton stasjon etterpå. I det jeg ser inn i tunnelen, blir jeg minnet på en blogg jeg leste rett etter nyttår.

Skrevet av en mann som hadde opplevde et selvmord på Londons undergrunn, ikke så mange stasjoner unna der jeg selv sto. På vei hjem fra nyttårsfeiring ble han vitne til at en kvinne kastet seg foran toget da det kom ut gjennom tunnelen. Hun døde.

Mannen som skrev bloggen var forferdet over reaksjonen til mange av medpassasjerene på plattformen. De ble sinte, kalte henne egoistisk og lurte på hvordan de nå skulle komme seg hjem. Fortsatt en anelse emosjonell etter musikkopplevelsen på toget, tenkte også jeg at det var en forferdelig måte å reagere på. Før jeg kom på at jeg selv har reagert på lignende måte -selv om jeg ikke hadde vært direkte vitne til et selvmord.

For hvert eneste år blir hundrevis av mennesker påkjørt av tog eller bane her i London. Rundt 80 prosent er selvmord. Transportmyndighetene oppgir ikke lenger statistikk, i håp om å det kan forhindre at flere hopper foran togene.

Men jeg har mange en gang hørt beskjeden over høyttalerne.

«Toget er forsinket fordi en person har havnet foran toget» eller det nå gjerne heter, «toget er forsinket på grunn av en hendelse». Som betyr akkurat det samme.

Bowie-fan

En fan, malt som 'Ziggy Stardust' minnes sitt idol mandag.

Foto: Johan E. Bull / NRK

Vel, jeg må innrømme at jeg hver gang har sukket oppgitt, hevet øyenbrynene og sendt av gårde tekstmelding om at «noen har hoppet foran toget, så jeg blir forsinket. Vet ikke hvor lenge». Før beskjeden kommer om at «linjen er ryddet» som det heter.

Jeg har truffet de menneskene som avslutter sitt liv foran togene akkurat like mange ganger som jeg traff David Bowie. Altså aldri. Likevel kommer altså to helt forskjellige reaksjoner. Av det naturlige dødsfallet er jeg nær ved å bryte ut i gråt, av selvmordene har jeg blitt irritert.

Mens mange av mine kolleger ofte rapporterer om døden, i form av krig, konflikt, eller naturkatastrofer gjør jeg det sjelden eller aldri her fra de britiske øyer.

Folk dør før tiden her også, de dør kanskje i ulykker, i konfrontasjoner eller tar sitt eget liv. Men det er uhyre sjelden det blir nyheter av det.

Akkurat nå var jeg et par timer inn i den mest massive dekningen av et dødsfall på mange år, for ikke å si tiår.

I ettertid har noen ment at pressedekningen av David Bowies død var den største siden John Lennon ble skutt for 35 år siden. Jeg tror kanskje de glemte prinsesse Diana. Like fullt var alle nyhetssendinger ryddet for å minnes David Bowie på det flotteste måter. Det ble satt inn ekstra programmer på kveldstid, og neste dag hadde alle aviser side på side på side om en mann som selv flyttet fra de britiske øyer for over 20 år siden.

Hvorfor? På en måte er det kanskje et paradoks sammenlignet med alle andre liv. Men samtidig – likevel ikke. I motsetning til dødsfallene vi aldri hører om, hadde folk livslange forhold til David Bowie og musikken hans. Som mange sa det, han hadde vært musikken til livene deres. Og forskjellige folk lot seg røre av forskjellige tekstlinjer. Og de sørget sammen, i tusenvis.

Da jeg den kvelden var på vei hjem, valgte jeg en annen plate å høre på. Jeg klarte ikke å høre på «Space Oddity» helt ennå.

Og la det bli mellom oss, men hver gang jeg har skullet lese inn det ene verset til dette korrespondentbrevet har jeg måttet gjøre det på nytt. Stemmen brister ofte ennå.

«This is Major Tom to Ground Control
I'm stepping through the door
And I'm floating in a most peculiar way
And the stars look very different today»

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt