Colombia – fortsatt en truet fred

De siste dagene har jeg vært mye sammen med nonner. Jeg innser at det er et noe uvanlig selskap for en mannlig utenriksmedarbeider, så før du begynner å tenke ditt, skal jeg ile til med en forklaring.

Det har seg nemlig slik at jeg har vært i Colombia på reportasjereise, og i den forbindelse fikk jeg hjelp av en nonneorden med et stort kontaktnett og en imponerende lokalkunnskap.

Dabeiba – midt i krigen

De nonnene jeg har vært sammen med i Colombia de siste dagene heter Louisa og Mary. Førstnevnte, en myndig dame i 60-årene, var sjefen, mens Mary var hennes påpasselige assistent, og noen år yngre.

Deres oppgave var å gi meg hjelp og støtte til et reportasjeprosjekt i Dabeiba, en småby i det sentrale Colombia, som har stått i sentrum for noen av de verste grusomhetene under den 50 år lange borgerkrigen i landet.

I dette området opererte alle hovedgruppene i krigen, Den colombianske hæren, geriljaorganisasjonene FARC og ELN og de såkalte paramilitære dødsskvadronene, som førte sin egen krig mot geriljaen.

Den sanseløse volden i Dabeiba-området gjorde livet til et helvete for fattige bønder, urfolk og andre som har befolket området det siste halve hundreåret. Tusener av navnløse lik ligger fortsatt begravet på ukjente steder i området, og nylig ble det funnet en stor massegrav i Dabeiba, noe jeg skal fortelle om i en reportasje som kommer på NRK med det første.

Veibygging gir håp

Men å komme seg til Dabeiba var ikke enkelt. Nærmeste flyplass er byen Medellin, og der sto Louisa og Mary i sine grå uniformer og hvite hodeplagg og ventet da jeg landet en tidlig morgen for en uke siden. Utenfor sto nonnenes tjenestebil, og Luisa satte seg rutinert bak rattet.

– Det er bare 17 mil, men det vil ta en evighet, erklærte hun.

Det var ingen overdrivelse. For å kjøre en strekning som tilsvarer Oslo-Lillehammer brukte vi nærmere sju timer. En ting var at veien var smal og svingete, men det verste var at det pågikk et omfattende veiarbeid på det meste av strekningen, med kolonnekjøring for hver annen eller tredje kilometer.

Men de mange timene i bilen ga oss rikelig anledning til å snakke. Og selvsagt snakket vi om fredsavtalen som ble undertegnet for drøyt tre år siden mellom regjeringen og FARC-geriljaen.

– Under krigen var det svært farlig å kjøre denne strekningen, og for deg som utlending ville de ha vært galskap, sier Louisa.

– Og alt veiarbeidet som nå gjør det vanskelig å komme frem, er selvsagt en god nyhet. Det er et bilde på håp og fremtidstro – på at vi er i ferd med å bli et normalt land, takket være fredsavtalen, sier hun.

Reporter i kloster

Vel fremme i Dabeiba venter en overraskelse. – Vil du overnatte i klosteret vårt? spør søster Louisa. Jeg aner ikke hva regelverket sier om mannlige overnattingsgjester i et kvinnekloster, men jeg var sliten etter reisen, og takket ja, med ett forbehold: Har dere internettforbindelse? spør jeg.

For første, og eneste gang på turen blir nonnene synlig irriterte. – Selvfølgelig, sier de i kor og ser forbauset på meg. Jeg kunne like godt ha spurt om de hadde strøm og innlagt vann.

Selv om sengen var smal og kort, og madrassen for hard for min noe plagsomme rygg, sov jeg som et barn i klosteret i Dabeiba. Og det jeg fikk vite senere var at det er berømt. Klosteret har nemlig navn etter selveste mor Laura, Colombias første helgen, og stifteren av en orden som i dag har tusener av medlemmer i 22 land – blant dem altså mine velgjørere Louisa og Mary.

• Les også: Tidligere FARC-ledere varsler ny offensiv i Colombia
• Les også: – Det colombianske folk har våknet

Vil du ha ukesbrev fra urix? Klikk her: https://innlogging.nrk.no/profil/nyhetsbrev?fokus=urix&nrkctx=artikkel

En modell for fred

Dagen etter ankomsten besøker vi et fredsprosjekt som har fått stor oppmerksomhet i Colombia. Oppe i de mektige fjellene ved Dabeiba har tidligere fiender, hærsoldater og FARC-gerilja, slått seg sammen med lokalbefolkningen og laget en modell for praktisk forsoning.

Der møter vi Luz, en steintøff dame på 50 som ble geriljasoldat i Farc da hun var 15, og som nå lærer seg å leve et normalt liv.

– Det er langt fra lett, innrømmer hun. Jeg har tatt et kurs i sykepleie, men har ikke fått jobb. Så jeg prøver å leve av kafedrift og en liten kiosk, og det går bare sånn passe, sier Luz.

Men det som virkelig bekymrer henne er de mange drapene på tidligere Farc-offiserer og ledere på venstresiden.

– Det er paramilitære og andre høyreekstremister som driver med dette, og hvis det fortsetter vil det ødelegge hele fredsprosessen, sier hun mens øynene gnistrer av sinne.

Og nonnene er enige.

– Men vi må ikke gi opp, sier de.

– Nettopp det prosjektet vi driver her viser at fred og forsoning er mulig. Når vi kan få til noe slikt på en sted der det har skjedd så mange grusomheter, så er det mulig i hele Colombia, sier nonnene i Dabeiba.