Chiles bødler går fri – 25 år etter diktaturet

– Agentene fra DINA, det hemmelige politiet, ga ham ikke tid til å kle på seg. De tok ham med seg i pysjamas, og lot ham ikke få ta på seg skolene. Etter dette har ingen av oss i familien sett ham, sier den 64 år gamle Viviana Diaz.

Hun og hennes søster Victoria har brukt hele livet på å finne ut hva som skjedde med faren deres – en kjent fagforeningsleder og kommunist:

– Da vi fikk vite at han var tatt av DINA startet en leting som skulle vise seg å vare hele livet. Vi trodde vi kunne henvende oss til myndighetene og be om en forklaring på hva som hadde skjedd, slik at vi kunne søke om å få møte ham, eller i verste fall: Få bekreftet at han var tatt av dage, sier Viviana.

– Men alle vi henvendte oss til nektet plent for at han var i myndighetenes varetekt. Dermed ble det vår oppgave å bevise at han var fengslet av DINA, noe som selvsagt var umulig.

De som forsvant

Kuppet i Chile, den 11. september 1973, rystet en hel verden. De militære kuppmakerne gikk frem med ufattelig brutalitet – satte inn jagerfly mot presidentpalasset i Santiago, tok livet av mer enn 3.000 mennesker, og torturerte nærmere 40.000.

I denne orgien av vold og menneskerettsbrudd var det én skjebne som var særlig vanskelig å bære for de etterlatte: At titusener av mennesker ble tatt av regimet uten at familiene fikk vite hva som hadde skjedd med dem. De kalles «los desaparecidos» - «de som forsvant»:

– Det er en livsvarig tortur. Siden min far bare forsvant og aldri kom tilbake, så er han alltid med oss – fanget i tiden. Jeg ser ham fortsatt for meg da han for siste gang forlot dette huset, den 11. september 1973, sier Viviana Diaz.

• Les også: Chiles åpne sår – 40 år etter
• Les også: Nyheten om et varslet kupp

Pris og bok

NRK møter de to søstrene i deres hjem i en rolig forstad til Santiago. De har lidd og kjempet for sannhet og rettferdighet gjennom hele sitt voksne liv, men bærer sin skjebne med en ubegripelig styrke og verdighet.

Og Viviana Diaz har ikke bare kjempet sin egen families kamp. Hun har også bygget opp et nettverk av familier som har lidd samme skjebne, og for dette fikk hun for noen år siden Chiles viktigste menneskerettspris. Hun er også den viktigste kilden til en bok som nylig ble utgitt om skjebnen til Victor Diaz og de mange tusen «desaparecidos» i Chile.

• Les også: Enkens kamp mot generalene
• Les også: De opplevde 11. september 1973

Forfatteren Fernando Villagran mener innsatsen til ofrenes etterlatte har vært helt avgjørende for å få frem sannheten om militærregimet forbrytelser:

– Det vi vet om arrestasjonene, vitnesbyrdene om tortur og mye annet som er kommet frem, er alltid blitt kjent etter initiativ og press for ofrenes familier, sier han.

25 skuffende år

Det er nå 25 år siden militærregimet falt og demokratiet ble gjeninnført i Chile. Men for dem som håpet at regimets fall skulle innlede en epoke med sannhet og rettferdighet har skuffelsen vært stor.

Bare et fåtall av drapsmennene, torturistene og de ansvarlige for regimets forbrytere er dømt og fengslet. Og for de dømte har straffene vært milde og soningsforholdene særdeles bekvemme.

• Les også: Torturister arrestert i Chile
• Les også: Pinochet-brev forsvarer militærkupp

Forfatteren og journalisten Fernando Villagran mener et skikkelig oppgjør med fortiden er helt avgjørende for Chiles fremtid som land:

– Det at forbrytere går fri er en sykdom for et samfunn. Og aller mest alvorlig er sykdommen når det er snakk om massedrap og tortur mot titusener av mennesker. Derfor er det helt nødvendig å ta dette oppgjøret, selv om vi har mistet mange år, sier han.

Håp etter maktskifte

I 2006 ble Michelle Bachelet valgt til president i Chile. Hun var selv blitt fengslet og torturert av regimet, og hennes far døde etter å ha blitt utsatt for grusom tortur. Det var derfor mange som håpet at det ville bli mer fortgang i rettsoppgjøret. Men regjeringen våget i liten grad å utfordre de militære og deres støttespillere.

For et år siden kom imidlertid Bachelet tilbake til makten, og det er nå flere tegn til at tiden er kommet for å ta et oppgjør med arven fra diktaturet. Fernando Villagran er forsiktig optimist:

– Det er mange saker som nå ligger hos domstolene, og det betyr at flere kriminelle vil havne i fengsel. Det skjer altså noe, etter at disse folkene har levd i frihet i flere tiår til tross for de grusomme handlingene de begikk.

Torturister går fri

På «Museo de la memoria y los derechos humanos» - «Minnemuseet» i Santiago fortelles historien om militærkuppet og de mange årene med diktatur i Chile. Her er beretninger fra torturofrene samlet.

– Jeg blødde fra navlen og jeg blødde fra vagina. Jeg blødde fra nesen, munnen og ørene. Jeg var en eneste blodig masse, forteller en av dem som opplevde torturkamrenes helvete.

Museets talskvinne Maria Luiza Ortiz mener det er særlig opprørende at så mange av torturistene fortsatt går rundt i samfunnet som frie mennesker:

– Når det gjelder tortursaker, så har det skjedd svært lite. Først nå i det siste har det vært noen dommer mot torturister, men det har ikke vært vanlig, sier hun.

• Les også: Chilenske eks-offiserer siktet for drapet på visesangeren Victor Jara

Forsinket sannhet

Etter at Victor Diaz’ døtre nesten hadde gitt opp å finne sannheten om farens skjebne, skjedde det noe overraskende. En av soldatene som hadde deltatt i torturen brøt «taushetens pakt» og fortalte hva som hadde skjedd. Etter arrestasjonen ble Victor Diaz ført til et topphemmelig forhørssenter i Santiago, der han ble torturert og mishandlet dag og natt i åtte måneder.

– Det var en slags lettelse å få vite dette, selv om sannheten er aldri så grusom, sier Viviane Diaz. Men fortsatt har familien ingen grav å gå til:

– Det tror jeg aldri vi vil få. For det disse militære fortalte da de ble arrestert, var at min far ble drept, brakt opp med et helikopter og kastet i havet.

Og fortsatt er ingen dømt for drapet og torturen av Victor Diaz.