NRK Meny
Normal

Byen som fortsatt er delt 30 år etter den legendariske gruvearbeiderstreiken

BARNSLEY (NRK.no) I mars 1984 la britiske gruvearbeidere ned arbeidet sitt i protest mot regjeringens politikk. Verken fagbevegelse eller gruveindustrien reiste seg igjen etterpå. I gruvebyen Barnsley i Nord-England er sårene ennå ikke grodd.

«Coal not dole», «kull ikke ledighetstrygd», var slagordet da gruvearbeiderstreiken startet i mars 1984, og varte nesten et helt kalenderår.

I byen Barnsley i Yorkshire i Nord-England skal du ikke snakke med mange over 50 år før nettopp den streiken er tema.

Cole not dole

Kull – ikke ledighetstrygd. Det gamle slagordet fra streiken. Gruvearbeiderne nektet regjeringen å legge ned gruvene den hevdet var ulønnsomme.

Foto: Espen Aas / NRK

Her bor mange som tilhørte den enorme kullindustrien som mer eller mindre døde etter storstreiken, her bor familier som fortsatt ikke snakker sammen fordi noen familiemedlemmer valgte å gå til arbeidet – de ble kalt for scabs – mens andre sto streikevakt og forsøkte hindre dem å komme inn.

En streik hvor politi og streikende til stadighet møtte hverandre med vold, og hvor det den dag i dag fortsatt krangles om hvem som startet det.

Her har fortsatt den gamle fagforeningen til gruvearbeiderne hovedkvarteret sitt, selv om den ikoniske streikelederen Arthur Scargill ikke lenger er en del av den lenger – mer om ham senere.

Salen med fortiden

I et vakkert, men anonymt, gammel murhus, rett nord for bysentrum står bokstavene «NUM» på en dør, det står for «National Union of Miners» - gruvearbeidernes fagforening.

I flere uker har NRK forsøkt å få en intervjuavtale med dagens leder, men en halvtime før intervjuet skal finne sted, får vi beskjed om at han måtte i hasteærende i London.

Chris Skidmore

Chris Skidmore var selv gruvearbeider i 1984. Nå er han formann i den lokale gruvearbeiderforeningen, men det er knapt gruvedrift igjen

Foto: Espen Aas / NRK

Nedlagt kullgruve i Barnsley (3)

Den nedlagte kullgruven står som den ble forlatt.

Foto: Espen Aas / NRK
Formannen i fylkeslaget, Chris Skidmore, tar istedet i mot oss, kledd i en litt slitt sort dress med et jakkemerke med nettopp «Coal not dole» på, viser han oss i den gamle storsalen.

– Her pleide å være stappfullt sier han, og slår ut med den ene armen. Det store rommet har rad på rad med mørkbeisede trestoler.

– Her satt representantene for hver lokale gruve, nå er det bare tre gruver igjen og vi får plass til å samle dem på en rekke, sukker han oppgitt.

Veggene i rommet er dekket av faner, bannere og minner fra storhetstiden til fagforeningen.

Det er tallerkener som memorer streikeårene, det er kvinnenes støttebannere til sine streikende ektemenn, det er faner som viser politimenn til hest, bevæpnet med køller, og det er karikaturer av daværende statsminister Margaret Thatcher.

Hun er fortsatt en forhatt person i Barnsley, en kommune hvor det britiske arbeiderpartiet har fem ganger så mange representanter som de konservative.

Den forhatte Mrs. Thatcher

– Vi kan aldri tilgi det hun gjorde, slår Skidmore fast. Og legger til: og det at hun kom unna med det.

– Jeg synes det er vanskelig å si noe godt om Mrs. Thatcher. Hun brukte gruvene som til å knuse fagforeningene. Det handlet ikke om at kull ikke var lønnsomt, det handlet om at hun ville ha bukt med fagforeningene.

– Og det klarte hun vel?

– Ja. Og hvert år importerer vi 48 millioner tonn kull fra utlandet, og vi har ikke gass nok. Hvem var det som hadde rett? spør han retorisk og tar med meg på kontoret sitt.

Under et stort bilde av den marxistiske revolusjonære Che Guevara tar han plass, omkranset av papirhauger og en innrammet samling av logoene til alle gruvene som er nedlagt siden storstreiken. Samlingen har overskriften «Closed by the Tories» – stengt av de konservative.

– Folk må forstå at dette handlet om så mye mer enn bare alle de tusener som mistet jobben og levebrødet sitt, sier Skidmore.

– Det handlet også om hvordan vi ble behandlet, om hvordan masse familier som ikke jobbet i gruvene ble rammet, fordi folk ikke lenger hadde inntekt. Selv melkemannen fikk økonomisk trøbbel på grunn av dette. Og fortsatt importerer vi kull, sukker han for andre gang.

Her oppe ødela hun familier, hun splittet familier for flere generasjoner, og følelsene er fortsatt dype.

Sandy Mullam om Margaret Thatcher

Helten som falt i unåde

Det store fagforeningshuset er delvis et museum.

Karikatur av politiet under gruvearbeidestreiken

Det var store politistyrker tilstede ved gruvene under streiken. De hjalp folk som ikke streiket inn for å jobbe.

Foto: Espen Aas / NRK
Karikatur av Margaret Thatcher

Den avdøde statsministeren er fortsatt et hatobjekt blant gruvearbeiderne. Dette bildet fra en fane antyder at politikken hennes ikke handlet om å stenge ulønnsomme gruver, men å få knust fagforeningene.

Foto: Espen Aas / NRK

Men et navn er knapt å se, selv om det sto daglig i avisene i 1984 og 1985. Den gamle lederen av gruvearbeiderforeningen, Arthur Scargill. Han som ledet dem gjennom streiken, og ble sittende i 17 år til.

Likevel henger det ikke et eneste bilde av ham på fagforeningskontoret, selve hovedkvarteret til gruvearbeiderne.

Når jeg spør, får jeg først en versjon av forholdet til Scargill som jeg blir bedt om ikke å referere offentlig, så kremter han og gir meg en litt annerledes. Samme mening, men annerledes ord:

– Mr. Scargill kom økonomisk godt ut av streiken, mange andre gjorde ikke det. Folk mistet hus, hjem og alle pengene sine. Mr. Scargill mistet ikke huset sitt, han skaffet seg faktisk to.

– Så kan folk tolke det som de vil. Jeg skal ikke plage publikummet ditt med alt som har skjedd opp gjennom årene, sier Skidmore, og anser seg ferdig med temaet.

Arthur Scargill og gruvearbeiderforeningen har ligget i rettslige konflikter med hverandre i åresvis. Om penger, om han skulle fortsatt få ha fullt medlemskap, og om hvorvidt han brukte fagforeningen til å finansiere sitt eget private forbruk.

NRK har ikke lykkes i å komme i kontakt med Scargill. Det har strengt tatt ingen medier gjort på flere år. Han har trukket seg tilbake, og skriver ifølge ryktene på en bok.

En journalist fra avisen The Guardian fant huset hans for en tid tilbake og ringte på.

Scargill åpnet, og journalisten fortalte at han var der for gi ham tilsvarsrett på en del påstander som var fremsatt om ham, og at det var derfor han hadde banket på.

– Vel, nå har du banket på døren min. Farvel, sa Scargill, før han lukket døren.

Mr. Scargill kom økonomisk godt ut av streiken. Mange andre gjorde ikke det. Folk mistet hus, hjem og alle pengene sine. Mr. Scargill mistet ikke huset sitt, han skaffet seg faktisk to.

Chris Skidmore, fylkesleder i National Union of Miners

Streiken kaster ennå skygge

Noen minutters gange fra hovedkvarteret ligger det lokale kommunehuset, som også rommer et museum med Barnsleys historie.

Denne måneden er det også en spesialutstilling om nettopp streiken og hva kvinnene bidro med. Også der henger det faner, jakkemerker, t-skjorter med slagord, og om igjen og om igjen går en video hvor en håndfull kvinner forteller om livet deres under gruvearbeiderstreiken.

NRK møter på paret Sandy Mullam og Frank Batemann som har kommet for å se utstillingen. Hun kommer fra området og snakker gjerne om streiken.

Sandy Mullan og Frank Beardman

Sandy Mullan var gift med en gruvearbeider under streiken for 30 år siden. Nå besøker hun en minneutstilling sammen med vennen Frank Beardman. Hun har mange vonde minner fra tiden.

Foto: Espen Aas / NRK
Plakett til minne om gruvearbeiderstreiken

En minne-tallerken fra det tøffeste året i livet til svært mange familier i Barnsley og andre gruvesamfunn.

Foto: Espen Aas / NRK

Men halvveis ut i første spørsmål strømmer en nyinnspilling gammel streikesang fra høyttalerne, «Women from the workingclass» – kvinner fra arbeiderklassen – heter den og var den offisielle hymnen til kvinnene under streiken.

Denne nye versjonen har barn som har tegnet tegninger og synger vers som ser 30 år tilbake, og flere av kvinnene synger med. Når sangen er over, skal jeg til å gjenta spørsmålet til Sandy Mullam. Men hun kan ikke svare ennå. Hun står og tørker tårer.

– Røres du av sangen?

– Tja, hun ødela jo hele området, stengte kullgruvene. Hun trengte jo ikke bry seg, hun satt jo der og hadde det fint.

Det er selvsagt daværende statsminister, Margaret Thatcher som døde i fjor vår, hun snakket om. Og så kommer det ikke flere tårer, men øynene blir svarte.

– Her oppe ødela hun familier, hun splittet familier for flere generasjoner, og følelsene er fortsatt dype.

– Men det har gått 30 år?

– Ja det har gått 30 år, men dette bringer alt tilbake. Hun skulle vært skutt, det skulle hun virkelig. Det må du kanskje stryke, men det skulle hun.

Sandy Mullan var selv gift med en gruvearbeider i 1984, og snakker om en beinhard tid. De hadde to små barn, og mens hun snakker strømmer minnene på. Om familiemedlemmer som nekter å snakke med hverandre 30 år etter.

Gruvearbeiderne delte seg i to, de som streiket, og de som valgte å fortsette å jobbe i gruvene, streikebryterne. De streikende døpte dem til «scabs». Det splittet familier den gang, og de er altså splittet den dag i dag.

– Hun slapp å oppleve det, men det var hennes skyld, sier Sandy Mullan. Hun har snakket mye om den tidligere statsministeren, men nevnte aldri navnet hennes. Ikke en eneste gang.

– Jeg husker at familier hadde det veldig hardt, det var suppekjøkken for folk som ikke hadde nok mat. Selv faren min fikk pengeproblemer, enda han var bussjåfør.

Nicola Bailey-Berry om følgene av gruvearbeiderstreiken

Hard tid med mye vold

Et annet par ser også på utstillingen, Nigel og Mariann McCormick. De kom ikke fra gruvearbeiderfamilier, men bodde like ved politiets hovedkvarter under streiken.

– Politifolk kom i busslaster, hver eneste dag, forteller Nigel, så dro de til der hvor streikevaktene sto. Det var helt fascinerende egentlig.

Avisutklipp fra streiken i Barnsley

Dette bildet ble tatt rett før et sammenstøt med politiet i Barnsley. Arbeidere kastet stein mot politiet, politiet brukte køller overfor streikende. Fortsatt krangles det om hvem som begynte volden.

Foto: Espen Aas / NRK
Nigel og Mariann McCormick

Ekteparet Nigel og Mariann McCormick bodde rett ved politiets hovedkvarter undre gruvearbeiderstreiken. De husker det som en vond tid, og følte seg maktesløse overfor alt som skjedde.

Foto: Espen Aas / NRK

– Det var en periode, sier kona Mariann.

– En veldig, veldig vond periode. Vi følte oss så hjelpeløse, men det var ingenting vi kunne gjøre. Når vi ser tilbake, ser vi at så mange lokalsamfunn ble ødelagt.

Heller ikke her på museet finner vi særlig mange bilder av den lokale fagforeningslederen og streikelederen Arthur Scargill, selv om han stadig skal bo i området.

Rett utenfor bysentrum ligger den gamle hovedgruven, Barnsley Main, eller iallfall restene av den. Gruven ble, som så mange andre, stengt i 1985 da streiken var over.

Men i motsetning til mange av de andre gruvene står fortsatt den gamle mursteinsbygningen over åpningen, og er nå vernet. Det karakteristiske ståltårnet på toppen til vinsjen som fraktet både folk og kull opp fra de stupmørke sjaktene. Et symbol på en svunnen tid.

Streiken rammet mange

Jeg skal ut for å ta en titt og går ned til drosjeholdeplassen ved jernbanestasjonen. Det er ikke fryktelig travelt der, rekken med biler er lang.

Det sies at tre av fire drosjesjåfører i Barnsley er tidligere gruvearbeidere, men hun som står fremst i rekken, har ikke gruvebakgrunn. Vel, nesten.

– Det nærmeste jeg kom en gruve var å jobbe noen måneder på et gruvekontor, forteller Nicola Bailey-Berry som fører bilen ut av sentrum. Hun var 14 år da gruvestreiken startet.

– Jeg husker at familier hadde det veldig hardt, det var suppekjøkken for folk som ikke hadde nok mat. Selv faren min fikk pengeproblemer, enda han var bussjåfør, ringvirkningene var mange.

– Folk kranglet og slåss. Mye vold, det er det jeg husker, mye vold. Men noe godt kom ut av streiken, folk lærte å holde sammen, og det gjør de fortsatt, sier hun, men legger til at ikke alle familier har klart å legge fortiden bak seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Arthur Scargill på museum i Barnsley

Den legendariske NUM-lederen Arthur Scargill er lite representert.

Foto: Espen Aas / NRK

Nicola kan også bekrefte at den gamle streikelederen fortsatt bor i området, iallfall noen ganger. Hun har selv kjørt ham i drosjen sin. Men erkjenner at han er en kontroversiell person. Ikke så kontroversiell som den tidligere statsministeren dog.

– Navnene betyr forskjellig ting for forskjellige folk. Mrs. Thatcher er ikke særlig ansett. Ikke i det hele tatt. Mister Schargill…..folk er delt på midten. Noen folk elsker ham. Noen folk hater ham. Jeg har kjørt ham hjem, og han var veldig hyggelig. Han utkjemper fortsatt en kamp, men det er mye fiendtlighet mot ham fortsatt.

Personlig er jeg glad hele industrien er borte, det var utvilsomt på tide å gå videre. Faren min var gruvearbeider. Han hatet å jobbe der nede, kunne ikke komme seg raskt nok ut av den igjen.

Johnny Morgan om gruvene som ble stengt

Nye generasjoner ser fremover

I hovedgaten i Barnsley ligger det to puber ved siden av hverandre.

Den ene heter «The Joseph Bramah» og tilhører Wetherspoon-kjeden som driver mange puber rundt om i Storbritannia. Den andre heter «Old No. 7» og er en tradisjonell pub, med lokal brygget øl og lokal eier. NRK besøker begge.

På kjedepuben er det fullt. I første etasje sitter det mange menn i alderen 60 år og oppover og drikker de store bryggerimerkenes øl og pils.

Ved et bord sitter tre stykker, ingen av dem har jobbet i gruveindustrien, men husker selvsagt hvordan det sto på for 30 år siden.

Den ene av dem, Johnny Morgan, har bodd i Barnsley i hele sitt liv, men senker stemmen litt og sier han er glad for at gruvene ble stengt. Han nyter den vakre naturen og den nå mye renere naturen som omkranser Barnsley.

– Streiken betyr ikke lenger noe for meg personlig, selv om faren min var gruvearbeider. Han hatet å jobbe der nede, kunne ikke komme seg raskt nok ut av den igjen.

Han trekker pusten og tenker seg om.

– Personlig er jeg glad hele industrien er borte, det var utvilsomt på tide å gå videre. Men mange av gruvefamiliene vil selvsagt være uenig, sier han. Kompisene nikker.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Johnny Morgan

Ikke alle innbyggerne i Barnsley savner gruvedriften. Johnny Morgen (t.v.) sier han er glad tiden er over. Han liker bedre grønne enger og ren luft. Faren hans var gruvearbeider, men ifølge sønnen hatet han jobben.

Foto: Espen Aas / NRK

I etasjen over sitter alle barnefamiliene, Tim Smith og Scarlett Mirann er begge i begynnelsen av 20-årene, og født og oppvokst etter gruveindustrien døde ut. De vil ikke bli tatt bilde av, men snakker gjerne med NRK.

– Den tiden har ikke noe med mitt liv å gjøre overhodet, det skjedde før jeg ble født, og jeg kjenner lite til historien. Barnsley har gått videre, sier Tim.

For ham betyr navn som Margaret Thatcher og Arthur Scargill lite.

–Hun var ikke noe godt menneske, den Margaret Thatcher-kvinnen, det er alt jeg vet om henne, hun forsvant ut av parlamentet da jeg ble født.

Fanen til National Union of Mineworkers Yorkshire Area

'United we stand, divided we fall' - 'Står vi ikke sammen, faller vi hver for oss'. Det ble langt på vei utfallet da streiken ble avsluttet etter ett år.

Foto: Espen Aas / NRK

– Og hva med Arthur Scargill?

– Arthur hvem?

– Arthur Scargill?

– Aner ikke, han vet jeg ikke mye om.

Partneren Scarlett synes ikke dagens Barnsley er noe særlig godt sted å bo, men kaller det greit nok. Hun mener det et område som alltid står nederst på regjeringens prioriteringsliste, og at arbeidsledigheten er for høy.

Hun vet litt mer om gruvetiden, selv om den var over da hun vokste opp.

– Jeg vet at det fikk veldig mye å si for området da industrien ble lagt ned, og i noen områder har det fortsatt ringvirkninger. Jeg tror det fortsatt er grunnen til at ledigheten er høy enkelte steder. Men det blir bedre, det tar bare lang tid.

– Og Thatcher og Scargill?

– Arthur Scargill er det mange meninger om, navnet dukker ofte opp, men jeg har ingen mening om ham. Når det gjelder Margaret Thatcher, er det få mennesker som har noe godt å si om henne. Jeg har egentlig ikke noen personlig oppfatning, men det ser ut som hun gjorde mye skade.

Vanskelig å snakke om

I nabopuben er det noe mer glissent, men stemningen her høy. En kameratgjeng i slutten av 60-årene deler en kald stek og noen bagetter, mens de prøver ut de nyeste lokale ølsortene.

Men når temaet gruvestreik og gruveindustri kommer opp, blir det en spesiell stemning. En litt ugrei stemning.

Eieren, en kvinne i 20-årene, hvisker kort til meg at hun ikke kan snakke om det, det er for betent. Hun beklager flere ganger, men sier det kan gå ut over driften dersom hun snakker om det.

Omskoleringskurs for gruvearbeidere i Barnsley

Selv om så godt som samtlige gruver i området er stengt, tilbyr den gamle fagforening opplæring i faget.

Foto: Espen Aas / NRK

Gjengen innerst i lokalet vil heller snakke om øl, og spandere øl. En av dem er tankefull, en mann med bredbremmet hatt, skinnfrakk og en imponerende hvitt skjegg. Og etter en stund sier han lavt at han kan si litt om hva han synes.

Han har vært selvstendig næringsdrivende i alle år forteller han, og er ikke fullt så opptatt av gammel industri eller fagforeninger. Han vil ikke si navnet sitt eller bli tatt bilde av, men ser seg rundt og sier:

– De unge har utdannet seg og flyttet på seg, men de gamle er igjen. De har sine skumle klubber. De fikk sine pensjoner og sluttpakker. De har levd ganske bra siden gruvene ble stengt. De lever fortsatt, selv om flere er over 90. Hvis det var så ille, hadde de ikke gjort det.

– Det er det. Ga det mening? spør mannen med den bredbremmede hatten og tar en slurk til av glasset med «Yorkshire Gold», et mørkt, nesten sirupsaktig øl som er brygget i nærheten.

Når noen gjester spurte ham hva han snakket om, svarer han kort at han snakket om øl.

For 30 år siden brøt den råeste og mest avgjørende streiken for britisk fagbevegelse ut.

I Barnsley lever streiken fortsatt et slags spøkelsesaktig liv. Den lever i veggene, den lever i familiene. Mange her ønsker å lukke den boken, og sette den i bokhyllen en gang for alle. Men langt fra alle. De vil ikke glemme og de vil iallfall ikke tilgi.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt