NRK Meny
Normal

25 års forskjell i levealder mellom bydeler

I sin tale om rikets tilstand denne uka lovet USAs president å redusere forskjellene mellom fattig og rik. I New Orleans har ulik levestandard ført til at forventet levealder varierer med 25 år mellom to av bydelene.

Tre generasjoner Jones-kvinner.

Tre generasjoner Jones-kvinner. Fra venstre Peggys datter Rosalind, barnebarnet Dawana og familieoverhode Peggy.

Foto: Gro Holm / NRK|

Peggy Jones

Peggy Jones har mistet 3 barnebarn og ett oldebarn i vold og sykdom som kunne vært kurert.

Foto: Gro Holm / NRK
James og Wendell

James og Wendell var henholdsvis 17 og 18 år da de ble skutt av en mann de aldri hadde truffet.

Foto: Privat
Barn i New Orleans

3-årige Shy døde av lungebetennelse da han var sammen med faren i romjula. Broren spør stadig om når hun våkner.

Foto: Privat
Dawana Jones

Dawana Jones er barnebarnet til Peggy. Hennes treårige datter døde i romjula av lungebetennelse, og hun drømmer seg vekk.

Foto: Gro Holm / NRK
Kurt Birdwhistell

Kurt Birdwhistell er kjemiprofessor, treningsnarkoman og kostholdsbevisst. I hans bydel er forventet levealder 80 år.

Foto: Gro Holm / NRK
Patrick Keen

Pastor Patrick Keen er en av lederne for prosjektet «Place matters», eller «Bosted betyr noe». Han er konstant på telefonen.

Foto: Gro Holm / NRK
Villa i New Orleans

Rikdommen langs St Charles-gata står i skarp kontrast til fattigdommen tre kvartaler unna.

Foto: Gro Holm / NRK
Fra registreringssenteret i fengselet i New Orleans

Bare svarte ansikter i registreringssenteret i fengselet i New Orleans.

Foto: Gro Holm / NRK

I familien Jones er det kvinnene som bestemmer. Det finnes ikke lenger noen menn som kan protestere, de har dratt sin vei eller er kastet ut.

Overhodet Peggy på 60 presenterer meg for to døtre og en datterdatter. Peggy oppdro barna i en av de fattigste bydelene i New Orleans, der gjennomsnittlig forventet levealder er 54,5 år. Familien har bidratt mer enn vanlig til den statistikken.

– Jeg mistet to barnebarn, to gutter på juledagen i 2007. En mann kom rundt hjørnet, åpnet ild og to uskyldige tenåringer ble drept, forteller Peggy.

I 2013 dør så først min eldste datterdatter av lungebetennelse. Hun var 24. Så, like over jul, dør oldebarnet mit på tre år – også av lungebetennelse.

24 åringen hadde fått resept på medisiner – til 159 dollar, men hun hadde ikke penger og var for stolt til å be om hjelp.

Da hun endelig sa fra, hadde det gått tre uker, og det var for sent, forteller Peggy.

Oldebarnet Shy hadde bare hatt litt feber, men plutselig en morgen klarte de ikke å vekke henne. Hun var ofte syk. Mammaen, Peggys barnebarn Dawana, var ikke der da det skjedde.

– Hun var sammen med faren. Han sier hun hadde feber, men han ringte ikke meg, så jeg fikk ikke tatt henne til sykehuset, forteller Dawana, der hun sitter med kullsvart langt hår, ildrød jakke og ildrøde lepper.

Ingen av kvinnene har fulltids jobb, og ingen ser noen umiddelbar mulighet til å flytte eller utdanne seg bort fra fattigdommen. Men Dawana drømmer om å bosette seg i California eller Atlanta.

– Jeg vil ta med meg sønnen min og dra vekk herfra, sier hun. Dawanas sønn snakker ofte om den avdøde søsteren, han vil at hun skal vekkes opp.

Hadde Peggy og etterkommere de bodd der de fleste hvite bor, hadde to tenåringsgutter sannsynligvis fortsatt levd, og 24-åringen hadde hatt råd til medisiner.

– De var hans, Guds, de tilhørte aldri oss, sier Peggy i det jeg samler sammen for å ta farvel. – Jeg vil aldri protestere mot noe Gud har bestemt.

I en annen bydel, bare noen få kilometer borte, leker kjemiprofessor Kurt med hundene sine i hagen. Joggeskoene er parkert ved siden av sykkelen.

– Jeg trener 6–7 ganger i uken, sykler og svømmer, forteller Kurt. Dels trener han fordi det gir mental styrke, dels for å holde ryggproblemene i sjakk.

Han er 56 år og håper å leve lenge. Han har to barn, to hunder og en kone som også trener. I hans del av byen er det bare eneboliger, mange med søyleinnganger og svømmebasseng i hagen.

Barna går på gode privatskoler og kjøres til idrett på ettermiddagen. Her blir folk i snitt 80 år, vel 25 år eldre enn der Peggy oppdro sine barn. Folk spiser annen mat og drikker mer vann. De har flere matbutikker og færre spritbutikker.

Afroamerikanerne utgjør 60 prosent av befolkningen i New Orleans, og halvparten av dem har ikke arbeid. I flere av de «svarte» bydelene er det flere kilometer til nærmeste butikk med ferskvarer.

Vi besøkte en typisk «matbutikk» i en av de fattige bydelene. Halvparten av hyllene var fylt opp med billig øl. I det som har vært en kjøledisk lå det Snickers og Twix-sjokolade.

Det fantes verken brød, melk, grønnsaker, kjøtt eller fisk. Derimot var det masse chips, bønner på boks og ris. De kaller det «matørkener», og mange fattige uten bil har store problemer med å få tak i ferskvarer.

Bosted teller

– Vil du ha kaffe, spør pastor Patrick Keen i den lutherske Betlehems-kirken i en av bydelene med lavest forventet levealder.

Keen er primus motor i et stort forskningsprosjekt som heter «Place matters» eller «Bosted teller». Det omfatter byer over hele landet, og har kartlagt sammenhenger mellom bosted, utdanning, helse, sysselsetting, kriminalitet og levealder.

– Det er nesten ikke mulig for enkeltmennesker å trekke seg opp etter håret og skaffe seg en rimelig velstand dersom de er født inn i de fattigste og mest kriminelle bydelene i New Orleans, sier Keen.

Når du er omgitt av voldskriminalitet hver eneste dag, når du ikke har råd til å spise sunt og ikke har utsikt til å få jobb om du så fullfører skolen, ja da har det konsekvenser for mulighetene til å skape seg et godt liv.

– Om ikke volden dreper deg, så er det stor sjanse for at maten gjør det, sier pastoren.

Afroamerikanske innbyggere dør langt hyppigere av hjerteproblemer enn sine hvite naboer i New Orleans.

– På lang sikt er det bare utdanning som hjelper, men det kommer til å ta flere generasjoner. Folk må bli bevisste, både når det gjelder hva de kan gjøre med egne liv, og hvordan de kan bidra til å snu utviklingen i bydelene der de bor.

Fra skole til fengsel

– Veldig mange ungdommer, særlig gutter, sluses inn i fengslene direkte fra skolene. De blir utvist for større eller mindre forseelser. Etter kort tid på gata havner de i arresten, ofte for småting.

– I prosjektet «Bosted teller» jobber vi sammen med andre for å løse konflikter på lavere nivå i skolene, sier pastor Keen, før vi suser av gårde langt over fartsgrensen for å besøke byens fengsel.

– Sheriffen er min gode venn, han har ordnet det så dere får komme inn, sier pastoren.

– Vi fikk ikke snakke med noen og kom ikke lenger enn til «registreringen», der også varetekstfangene for oransje drakter og fotlenker. Det fantes nesten ikke hvite blant fangene. Fengselet er inntil videre en «svart» bydel.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt