Jahn Otto Johansen
Saddamtilhengere, Al Qaida og andre terrorgrupper vil utnytte overgangsperioden til sivilt styre maksimalt.
USA har nå gått med på å opprette en provisorisk irakisk regjering, som skal overta styre og stell fra 1.juli 2004.
Paul Bremer
Tidligere holdt Washington fast på prokonsul Paul Bremers opplegg, som gikk ut på at man skulle utarbeide en ny grunnlov før man skrev ut valg. Først da ville det bli aktuelt å overlate Irak til en sivil regjering.
Bushadministrasjonen håper nå at det skal bli mulig å begynne tilbaketrekkingen av amerikanske styrker fra neste sommer.
Fra da av skal de ikke ha status som okkupasjonsstyrker, men som gjester innvitert av den nye regjering i Bagdad.
Valghensyn
Det er selvfølgelig de kommende amerikanske valg som ligger til grunn for denne kuvending. George W. Bush er stadig meget populær på hjemmebane, men han vet utmerket godt at fortsatt tap av menneskeliv og store økonomiske uttellinger ikke er populært blant velgerne.
Bush hadde behov for en exit-strategi. Han måtte overbevise utålmodige velgere om at amerikanerne ikke ville bli stående i Irak på ubestemt tid.
Hittil verste helg
President Georg W. Bush's beslutning kom like før USA opplevet sin hittil verste helg - først helikoptersammenstøtet som krevde 17 menneskeliv og deretter selvmordsbomberne i Istanbul som tok med seg minst 23 i døden da de slo til mot byens historiske synagoger. Verre kunne det knapt bli.
Det gjenstår å utrede enkeltheter om helikopterkatastrofen, men sansynligvis ble det ene beskutt av raketter og tok med seg det andre da det styrtet.
Samtidig meldes det om en rekke andre alvorlige episoder flere steder i Irak ihelgen. Selv Washingtons ivrigste propagandister kan ikke lenger overbevise noen om at situasjonen er under kontroll.
Også mange republikanere, som støttet selve felttoget, mener nå at Pentagon ikke hadde forberedt seg skikkelig på de utfordringer som ville komme etter at Saddams styrker var nedkjempet.
Sterkt splittet
Utenriksminister Colin Powell og George W. Bush. (Foto: Scanpix)
Når Bushadministrasjonen tidligere stilte seg så skeptisk til det provisoriske regjeringsrådet, hadde det sine gode grunner. Det var sterkt splittet og skjøv hele tiden viktige avgjørelser foran seg.
Man kunne da heller ikke vente at rådets medlemmer skulle ta sjansen på upopulære avgjørelser så lenge Paul Bremer kunne nedlegge veto til enhver tid. Amerikanerne anklaget rådsmedlemmene for bare å tenke på sine egne interesser.
Her sitter eksilirakere som jobbet for vestlige etterretningstjenester eller forretningsinteresser og ikke hadde noen særlig kontakt med det irakiske samfunn. Her er representanter for de forskjellige etniske og religiøse grupper, som man må forvente tar taktiske hensyn ut fra egne interesser.
Maktkamp i vente
Om det provisoriske regjeringsråd vil opptre mer ansvarlig og samlet nå som det er satt en tidsfrist, er høyst uklart.
Forvissningen om at amerikanerne vil nedtrappe sitt nærvær fra neste sommer kan skjerpe maktkampen mellom de forskjellige grupper, først og fremst mellom sunittene og shiitene, men også mellom kurderne og resten av befolkningen.
De forskjellige makt- og interessekonstellasjoner vil gjøre sitt ytterste for å befeste sine posisjoner. Blant shiit-flertallet, som også er splittet, vil visse grupper forsøke å etablere et prestestyre. Det vil ikke love godt for demokratriets fremtid i Irak.
Men hvordan skal amerikanerne i demokratiets navn stanse en flertallbeslutning de ikke liker? En sterk mann som har amerikansk støtte, kan på den annen side utvikle seg til en diktator. Og da er man like langt.
Det er i spenningen mellom demokratisk kaos og et autoritært eller diktatorisk styre at Iraks fremtid vil bli utformet.
Terroristene venter ikke
Hverken Al Qaida, Saddams tilhengere eller andre terrorgrupper vil sitte med hendene i fanget og se på denne utvikling. De vil være høyst aktive, både i og utenfor Irak.
De vil ikke under noen omstendighet akseptere en utvikling mot demokrati og markedskonomi. De er tjent med mest mulig kaos.
Saudi-Arabia og Tyrkia som terrormål
Al Qaida har som overordnet mål å skape kaos i hele Midt-Øst-regionen. Selv om Al Qaida neppe er de mest toneangivende i selve Irak, har de den siste tiden vist at de kan slå brutalt til både i Saudi-Arabia, der de fleste av dem kommer fra, og i Tyrkia.
Ein amerikansk soldat omdirigerer trafikken etter en eksplosjon. (Foto: Suhaib Salem / Reuters / Scanpix)
Saudi-Arabia og Tyrkia representerer to ytterpunkter i den muslimske verden, det ene et reaksjonært og korrupt familieregime, det andre et sekularisert styre som forsøker å holde stand mot islamsk fundamentalisme, men samtidig har problemer med menneskerettighetene.
Fristed for jøder
Det var ingen tilfeldighet at terroristene slo til nettopp i Istanbul, det tidligere Konstantinopel, som har tradisjon for multikulturell og religiøs toleranse.
Tyrkia har vært et fristed for jødene. De har der unnsluppet den antisemittisme som først og fremst var et europeisk fenomen, men som i de senere år også er blitt utbredt i den islamske verden. Men Al Qaida kan ha forregnet seg. Udåden kan bringe Tyrkia nærmere Israel og USA.
Saudi neste mål
For den saudiske kongefamilie kan det ikke lenger være noen tvil om at de er neste mål. Al Qaida har sympatisører ikke bare blant studenter, men også blant yngre offiserer og i sikkerhetstjenesten.
Selv enkelte av de unge prinser skal visstnok halvgardere seg ved i hemmelighet å gi støtte til Bin Laden. Dersom disse radikale krefter skulle komme til makten i Saudi-Arbaia, vil amerikanerne og deres forbundsfeller stå overfor et apokalypselignende scenario.
Demokrati for alle?
President George W. Bush har rett i at araberne er like skikket til å bli demokrater som andre folk. Å hevde noe annet ville være en form for rasisme. Bush har også rett i et innføring av demokrati er nøkkelen til fred og stabilitet i Midt-Østen.
Men demokrati er ikke noe som kan påtvinges utenfra ved våpenmakt og dekreter. Det må vokse frem innenfra. Demokrati er en tålmodighetsprøve. Det tar tid, lang tid.
Og tid er ikke det man har mest av i Midt-Østen, selv om vi i Vesten sitter fast i forestillinger om arabernes "inshaala" (Kommer det ikke i dag, så kommer det i morgen).