NRK Meny
Normal

Brøt Jernteppet med skismurning og vodka

Like før vinter-OL i Russland avslører skilegenden Vegard Ulvangs far hvordan han selv og sønnen brøt Jernteppet da Den kalde krigen var på sitt aller kaldeste. Med seg fikk de skiglede, livslange vennskap, skinnluer og vodka.

Samarbeid Norge-Sovjet

Fra 60-tallet og gjennom hele den kalde krigen reiste skiløpere fra Sør-Varanger til Sovjet for å konkurrere og skape forbrødring over landegrensene, og flere andre nordmenn ble etterhvert med. Øverst fra venstre: Harald Grønningen, Gjermund Eggen, Odd Martinsen, Aleksej Prokurorov. Under: Grønningen på ski, og Eggen og Grønningen under en mottakelse i Murmansk.

Foto: Arne Ulvang / Privat

– Det startet som en åpning i Jernteppet, og jeg tror det har hatt stor betydning for det som seinere skulle komme til å skje her oppe.

Slik beskriver Arne Ulvang det historiske skisamarbeidet over den norsk-russiske grensen i nord, en kontakt folk til folk som ofte skjedde med KGB og norsk overvåkingspoliti i hælene.

77 år gamle Arne Ulvang sitter og blar i et lite hefte han har skrevet, om skisamarbeidet med Sovjetunionen på 1960- og 70-tallet. Arne har en historie å fortelle som i 2014 kan synes å stamme fra fjern fortid, nå noen uker før verdens vintersportsutøvere pakker sekkene og gjør seg klar for å reise til OL i sør-russiske Sotsji.

Hør Arne Ulvang fortelle historien om reisene til Sovjetunionen i Verden på lørdag.

Hermetisk lukket grense

Murmansk
Foto: Arne Ulvang / Privat

Bare vel 10 kilometer i luftlinje fra huset der Arne Ulvang bor i bakkene ovenfor sentrum av Kirkenes, ligger nabolandet Russland. Da han vokste opp etter 2. verdenskrig var den196 kilometer lange grensen mellom Norge og det landet som den gangen het Sovjetunionen, nesten hermetisk lukket.

Etter at de sovjetiske styrkene, som i 1944 hadde frigjort Øst-Finnmark fra nazi-Tyskland, trakk seg tilbake i september 1945, gikk Jernteppet ned og nesten all kontakt over grensen ble umulig. Den kalde krigen var på sitt kaldeste nettopp her, mellom det som fra 1949 var NATO-landet Norge og det store og fryktede sovjetimperiet i øst.

Kortere til Murmansk enn til Oslo

Den gangen som nå var Arne Ulvang en aktiv skiløper, og sammen med mange andre idrettsinteresserte ønsket han å komme i kontakt med likesinnede, på «den andre siden».

– Vi som var aktive idrettsløpere oppdaget jo at det faktisk var nærmere å dra til Murmansk og møte noen av verdens beste skiløpere, enn det var å reise til Oslo, sier Ulvang.

– Vi kunne gjennom kontakt med Murmansk få muligheter til å oppleve idrett på et nivå vi ellers ikke hadde tilgang til.

Idrett, ikke politikk

Harald Grønningen i Murmansk

Harald Grønningen på skiløp i Murmansk i 1967.

Foto: Arne Ulvang / Privat

For Arne Ulvang og mange andre av dem som aktive innenfor idretten var det også viktig at kontakten over grensen skulle være upolitisk, og ikke styrt av personer tilknyttet Norges kommunistiske parti.

– Idretten ville ha kontroll og idrettsutvekslingen med Sovjetunionen. Fram til begynnelsen av 1960-tallet var kontakten over grensen i hovedsak styrt av Vennskapssambandet Norge-Sovjetunionen, som var dominert av personer med tilknytning til Norges kommunistiske parti, sier Ulvang.

– Vi ønsket en breiere basis for kontaktene, og derfor var det idretten prøvde å få direkte forbindelse med Murmansk.

– Som å komme til en annen verden

Etter en del innledende møter klarte så Odd Hagen, lærer og idrettskonsulent fra Sør-Varanger, sommeren 1963 å få til formelle møter med idrettsledere fra Murmansk og Leningrad - nå St. Petersburg. På disse møtene ble rammene for det som etter hvert skulle bli en omfattende idrettsutveksling lagt. Skiidretten var naturlig nok sentral, men også svømming, fotball og ikke minst bryting skulle bli en del av idrettssamarbeidet over grensen i nord.

Og til tross for en rekke praktiske problemer, blant annet med å få ordnet med visum via Moskva og Oslo, så dro idrettsutøvere i jevn strøm over den da svært provisoriske og primitive grenseovergangen på Storskog, bare vel 10 kilometer fra Kirkenes sentrum..

– Det var jo som å komme over til en annen verden. Det var soldater og kontroll, og det var noe vi etter hvert ble vant til. En gang hadde en av oss med en utgave av ukebladet Aktuell, der det var bilde av en noe lettkledd dame. Han fikk streng beskjed om «net naturel dama», forteller Ulvang.

– Men vi oppdaget raskt at de som kom for å møte oss fra idrettskretsen i Murmansk var svært hyggelige og vennlige. Det var også alltid en opplevelse å sette seg på toget i Nikel og ta fatt på den 8 timer lange togturen til Murmansk, en strekning som i dag gjøres unna på vel tre timer i bil, sier han.

Skismurning mot skinnluer og vodka

Ulvang og Prokurorov

Vegard Ulvang og Aleksej Prokurorov feirer førstnevntes 19-årsdag med russisk sjampanje.

Foto: Arne Ulvang / Privat

– Idrettsfolkene der borte var veldig interessert i det utstyret vi hadde med oss. De levde i en helt annen verden når det gjaldt ski og staver, og ikke minst smurning. Derfor ble det nesten gammeldags pomorhandel når vi kom over til Murmansk, ler Arne Ulvang.

– Vi tok med oss godt med smurning, og igjen fikk vi både smykker og skinnluer, og det var også mulig å fylle opp kvoten med russisk vodka for påske.

Norske stjerner mottatt som fyrster

Eggen og Grønningen

Eggen og Grønningen under en mottakelse i Murmansk.

Foto: Arne Ulvang / Privat

I starten var det bare idrettsutøvere fra Finnmark som var med på idrettsutvekslingen med Murmansk, Men de russiske arrangørene ga beskjed om at også norske topputøver var velkommen til den store vinterfestivalen som ble arrangert på tampen av sesongen, i månedsskifte mars/april.

I 1967 lyktes det så Arne Ulvang og skientusiastene fra Sør-Varanger å lokke norske toppløpere som Harald Grønningen, Gjermund Eggen og Odd Martinsen med over grensen.

– De ble mottatt som fyrstelige personer. Det var helt ubeskrivelig å se den glede og respekt de ble møtt med. Og det var ikke bare blant idrettsledere og skientusiaster. Det var en ekte glede fra hele befolkningen i Murmansk, sier Ulvang.

Overvåket av KGB

Men selv om det på overflaten både i Norge og Sovjetunionen ble snakket mye om vennskap og samarbeid, så skjedde idrettssamarbeidet i nord i en tid med kald krig og mistenksomhet. Det fikk også Arne Ulvang merke.

– Ved alle slike turer østover oppdaget vi raskt at det i mottakelseskomiteen var personer som hadde oppgaver ut over det å arrangere idrettskonkurranser. Vi hadde en sterk følelse av at det sovjetiske sikkerhetspolitiet KGB fulgte nøye med, men det samme var også tilfelle hjemme i Norge, forteller Ulvang.

– Det norske overvåkingspolitiet var særlig interessert i at vi skulle kunne definere forskjellige personer som vi møtte, og som de mente var tilknyttet KGB, sier han.

Ble forsøkt vervet som spion

Grønningen, Eggen og Martinsen

Grønningen, Eggen og Martinsen ankommer Murmansk i 1967.

Foto: Arne Ulvang / Privat

Under et besøk i Sør-Varanger hadde Arne Ulvang invitert alle de sovjetiske idrettsutøverne med trenere og ledere hjem til seg, blant annet for å diskutere treningsmetoder. Dette ble satt enormt pris på, men for Arne la det en demper på stemningen at en av overvåkingspolitiets tjenestemenn hele kvelden satt i sin bil rett utenfor huset, lett synlig for alle.

Også den militære etterretningen var svært interessert å høre hva idrettsutøverne fra Finnmark hørte og så i Murmansk og ikke minst på veien til Murmansk. Arne Ulvang ble selv en gang spurt om han kunne tenke seg å gjøre en jobb for etterretningstjenesten, men da valgte han å si nei..

– Nei, jeg måtte bare si at spionvirksomhet det var noe jeg ikke ville være med på.

Viktig for sønnen Vegard

Ulvang, Smirnov, Prokurorov

Forbrødring mellom juniorskiløpere på tvers av Jernteppet i 1983, blant andre Vegard Ulvang, Aleksej Prokurorov og Vladimir Smirnov.

Seinere skulle Arne Ulvangs sønn Vegard gjennom idrettssamarbeidet i nord knytte sterke vennskapsbånd med russiske skiløpere som nå avdøde Aleksej Prokurorov og Vladimir Smirnov. Selv mener Arne Ulvang at det han satte i gang på 1960-tallet skulle få stor betydning, på sikt.

– Det som skjedde gjennom denne idrettsutvekslingen har gitt oss uforglemmelige minner, sier den 77 år gamle idrettsveteranen i dag.

Han er litt skuffet over at skisamarbeidet ikke er slik var under den kalde krigen, men gleder seg over at det på andre området er det en helt ny virkelighet for den mellomfolkelige kontakten over grensen.

I 2013 passerte mer enn 300.000 mennesker grenseovergangen på Storskog, en økning på 40 prosent fra året før.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt