Britene mest overvektige i Europa

Jeg er glad i å svømme, noe jeg prøver å få til så ofte jeg kan på et lokalt treningssenter her i London, innimellom den travle jobben som korrespondent for NRK.

Vanligvis har jeg bassenget nesten for meg selv, men etter jul har det vært stappfullt av folk som vil bli kvitt noen ekstra kilo etter uker med fråtsing i gode middager og christmas-pudding.

• Meld deg på ukesbrevet til Urix: Klikk her

Det topper seg på onsdager. Da dukker det opp en horde damer på vanngymnastikk og opptar det meste av bassenget. De er alle litt oppe i åra, og av typen som går forsiktig ut i vannet uten å væte håret.

Gammel kontorsvette blandet med billig parfyme. Sammen med klorvannet skaper det en litt spesiell suppe for mine svømmetak.

Men litt må man tåle i en svømmehall, og vanntreningsdamene og jeg har jo samme mål: kontroll på vekta. En veltrent kjekkas roper ut instruksjoner om strekk og bøy og tøy og hopp og sprett, mens dunkdunk-musikken dundrer ut i svømmehallen.

Sjokolade og potetgull i matpakka

Britene er nå de mest overvektige i Europa. Tallet på overvektige har doblet seg til 13 millioner de siste 20 årene. Snaue 4 millioner har utviklet diabetes type 2. Mange trenger medisiner, som det for øvrig kan bli stor mangel på dersom de pågående brexit-forhandlingene går skeis.

Vi som kommer fra matpakke-landet Norge, kan ikke unngå å legge merke til britenes noe annerledes lønsjvaner. Et stykke slapp, hvit loff skåret i trekant med majones, ost og skinke, en sjokoladebit, kjeks og potetgull er en helt vanlig lønsjpakke til skolebarna her på De britiske øyer.

Etter skoletid bærer det rett i aviskiosken med penger som brenner i lomma. Hylla med små potetgullposer med salt and vinegar, og andre litt mer uvante smaker, er uten unntak den største og lengste i butikken.

Men matvanene slår ut på statistikkene. Ett av fire barn i alderen ti-elleve år er overvektige i Storbritannia nå, og det snakkes om en krise. Det er slankeprogrammer på TV, og eksperter kommer med gode råd til foreldrene. Britene har «snack-time», og rådet er å kutte fra fem til tre ganger om dagen. Tre sjokolader eller kjeks er tross alt bedre fem.

Perri-perri chicken

Like ved der jeg bor, står skolebarna i kø utenfor fish- and chips-sjappa hver dag etter skoletid. De fleste bydeler har en hel jungel av fastfood-sjapper og særlig KFC-kopier med navn du aldri har hørt om.

Du får lett et par kyllingklubber og en boks tynne, lyse chips til tilsvarende 25 norske kroner.

I et land hvor 6 til 9 millioner mennesker bor i familier der far eller mor tjener kun 70–80 kroner timen, så er kylling og chips med ketchup en grei og billig løsning.

For å bøte på dette har mange offentlige skoler nå innført egne frokostklubber for barna fra de minst privilegerte familiene. For en del barn er det de får der, det eneste sunne måltidet i løpet av en dag.

Arbeiderklasse-fenomen

Lavtlønte folk i gamle industribyer i Nord- og Midt-England var i skuddet som aldri før under valgkampen før jul. Det var der slaget skulle stå, og jeg reiste rundt og møtte velgere for å lage reportasjer til NRK.

For en nordmann fra et oljesmurt land der forskjellen på direktør og arbeider stort sett ikke er all verden, blir man slått av det som må kunne kalles ren fattigdom. Folk jeg møter, er gustne i huden, og av dem som har tenner, så er mange synlige brune.

Kjøpesentre i småbyene ligner mest på loppemarked med salg av nips og billige joggedresser og jakker. Kontrasten til for eksempel vestkanten i London der folk er tynne, og i alle fall på overflaten vellykkede, er enorm.

Arbeiderpartiets løsninger hadde folk mistet troen på. Boris Johnsons budskap om å få gjennomført brexit koste hva det koste ville, gikk rett hjem, og han gjorde et brakvalg. Alt kom til å bli så mye bedre bare de kom seg ut av EU, sa folk.

Men nå er valgkampen over. Boris sitter trygt i statsministerstolen. Han skal gifte seg og få barn med den 31 år gamle kjæresten sin, Carrie Symonds. Folk spør seg nå om de vil bli glemt av politikere som lovet og lovet.

Alkohol

Tilbake til treningen. Fredag er den beste dagen å trene på. Da har man senteret nesten for seg selv. Fredag er nemlig selve dagen britene har giret seg opp til gjennom hele uka, og det er pub og fish and chips-dag nummer én.

Få eller ingen drikker mer enn britene i hele EU. En typisk brite drikker 427 pints i året. Det tilsvarer 108 flasker vin eller nesten ti liter ren sprit.

Britene har et tøft arbeidsliv, og fredag kan det vært godt å få ut litt stim etter en lang arbeidsuke. Puben er kanskje det allerede beste med Storbritannia. Her møtes unge og gamle. Stemningen er vennlig, og kommer du alene, så blir du ganske straks tilbudt en stol rundt et bord, og folk slår mer enn gjerne av en prat med deg.

Utenfor T-banestasjonene drikker de som ikke kommer inn på pub. Kortklipte gutter tøffer seg som best de kan på BMX-syklene sine, mens jenter i miniskjørt og bar navle drikker rett fra vinflaska.

Ikke et veldig vakkert syn, men det er noe erkebritisk over dette. Det er rett og sett slik det er her, både i storbyer og på landet.

Foreslår mindre glass

Rusforskerne har kommet opp med en løsning som skal hjelpe britene til en sunnere livsstil. De har sett at vinglassene har blitt større og større de siste 30 årene og at forbruket dermed har fulgt etter.

Men nå har en gruppe Cambridge-forskere undersøkt restaurantbransjen og funnet ut at dersom kelnerne heller i mindre i hvert glass, så drikker folk opptil ti prosent mindre.

Vi har gått inn i mars måned nå. Slankehysteriet etter nyttår er snart over for i år. Det begynner heldigvis å bli levelig igjen på mitt lokale treningssenter.