NRK Meny
Normal

Brev med odør

Amøbelimonade og dehydrering, den vakreste og den dødeligste veien, hvem lukter vondest i bilen her? En korrespondents baksetebetraktninger over de nære ting.

Militarkonvoi

PÅ VEI TIL JOBBEN: Den sentralafrikanske republikk, ikke et sted for rastepauser.

Foto: Sverre Tom Radøy

Vi sitter og svetter inne i 20 kilo tungt utstyr. Det skal verne oss mot kuler og granatsplinter.

Toppfarten er 20 kilometer i timen. Når den nærmer seg gangfart, så tar vi hjelmene på. Da siler svetten fra hodet, nakke og hals inn under den tette, skuddsikre vesten, ned til mage, rygg og skritt.

Svetten fra leggene følger tyngdeloven. Borrelåsen strammer over adamseplet.

Den verste lukten 1

FN-soldat

FN-soldater foran og bak

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Hva kan det være? Skal så mye gass ut av den vesle kvinnen ved siden av meg at hele inneklimaet i Land Cruiseren har vært forgiftet i seks strake timer? Eller er det fotografen i forsetet, eller sjåføren? Er det et dødt dyr som råtner under setet?

Jeg har forståelse for at den det gjelder ikke ber sjåføren stoppe hver gang trykker øker. Da måtte hele konvoien med pansrete kjøretøyer foran og bak, også stanse.

Dessuten er det sikkert en god grunn til at maskinpistolene til de 34 soldatene som passer på en håndfull journalister, konstant peker inn i bushen rundt oss. Det er ikke trygt å forlate bilen.

Dette korrespondentbrevet handler ikke om årsakene til at det er farlig å la vinder fare utenfor biler i deler av Den sentralafrikanske repubikk.

Denne gang handler korrespondentbrevet om egne erfaringer med å sitte i bil på vei til jobb, i mer eller mindre rufsete strøk, som for eksempel i Den sentralafrikanske republikk.

Den verste bilen

Bilparken i dette landet, som dekker Afrikas geografiske sentrum er gammel. På sikkerhetskurs for journalister lærer vi om hvor viktig det er å ikke sette seg i en bil uten å ha sjekket den grundig først. Har dekkene spor? Blinker lysene på kommando? Virker brekk og bremser? Svaret var nei til alt for den bilen som tok meg rundt i hovedstaden Bangui, et par dager tidligere.

Da jeg lukket døra på den lyseblå Corolla'n, så satt jeg med håndtaket igjen i hånda.

– Ikke noe problem, sa sjåføren.

Han ba meg sitte med beina godt fra hverandre. Rusthullet ned til veien var på størrelse med en tennisracket.

– Pas de problème, været er fint og bremsene er gode, sa sjåføren.

Afrika har verdens høyeste dødsrate i trafikken. Prosentvis er det tre ganger så mange som blir drept på og langs veiene her, som i Europa, selv om biltettheten er langt lavere.

CENTRAFRICA-FRANCE-UNREST -

En god representant for bilparken i Den sentralafrikanske republikk? Sikkerheten er ikke førsteprioritet.

Foto: SIA KAMBOU / Afp

Den dødeligste veien

I Kenya topper Mombasa Highway dødsstatistikken. Rundt 2000 blir drept hvert år bare på strekningen Nairobi–Mombasa. Det var her jeg opplevde min verste biltur, og jeg hadde ikke engang flyttet til landet.

Mombasa er Øst-Afrikas største havn. Mye av det som selges av importerte varer i hele regionen, blir transportert på Mombasa Highway til Nairobi. Tusenvis av trailere, små og store lastebiler, pickuper og personbiler snegler seg hver dag opp de 1600 høydemetre i løpet av 50 mil.

Hastigheten går ned mot null. Men i nedoverbakker er farten så høy at gepardene rett ved, hadde tapt kappløpet mot selv den eldste doningen.

Jeg besøkte min forgjenger Lars Sigurd Sunnanå for å se og lære om hvordan en korrespondent jobber. Vi dro til Tsavo nasjonalpark nærmere Mombasa. Der skulle han dekke en historie om krypskyttere.

Sjåføren var utrent og nervøs. Han satt med rattet i fanget, med 90 graders vinkel mellom lår og legg. Det hindret fleksibilitet i ankelleddet. Kjøringen ble rykkete som i en tegnefilm med mann med hatt.

I 120 kilometer i timen lå vi stadig bare centimetere fra traileren foran. I oppoverbakker vrengte han ofte bilen ut i motgående felt for å komme forbi, men der dundret semitrailere mot oss i 120 kilometer i timen.

Stripene på sebraene som gresset i veikanten ble visket ut i skumringen. Det ble mørkt. Ikke alle bilene hadde frontlys. Så kom regnet.

Da sjåføren igjen nektet å holde mer enn en meters avstand til traileren foran, ba vi ham kjøre til siden og sette seg i baksetet. Slik fikk jeg min debut som venstrehåndskjører på det som kalles dødsveien i Kenya.

APTOPIX Kenya Fatal Collision

En av de siste i rekken av bilulykker på Mombasa Highway. 27 minneske mistet livet i denne bussulykken i Makueni-området i slutten av april.

Foto: Stringer / AP

De dårlige sjåførene

80 prosent av bilistene i Norge mener at de kjører bedre enn gjennomsnittet, lærte vi på kjøreskolen. Jeg er en av dem, selv om jeg tvilte litt da jeg rygget inn i en politibil utenfor politistasjonen i Nairobi for noen uker siden. Mens det å ta lappen i Norge er en lang og krevende prosess, så er sertifikater her til salgs, ifølge taxisjåføren vi stadig bruker.

Selv kjøpte han nylig et førerkort til sønnen sin for drøye tusenlappen. De som tar seg bryet med å gå opp til kjøreprøven, har ofte tatt kjøretimer sammen med ti andre. Ni står bakpå lasteplanet, så bytter de på å kjøre. Slik får de rundt fem minutters trening for hver time, men kjøre bil kan de ikke når sertifikatet utdeles.

Trafikken er kaotisk og uforutsigbar, men sjelden så aggressiv som i Sør-Europa eller i asiatiske storbyer. I Nairobi ligger den lekreste Lexus seg uten å tute bak håndkjerra med jernstenger. Den er tung og dyttes sakte til sengemakeren litt lenger bort i Ngong Road, en av hovedveiene til sentrum.

Her er det få hyttede never og ingen «Up Yours», å se. Unntaket måtte være matatuene, disse minibussene som kjører som svin for å kapre neste kunde, og som sprer brå død og fordervelse.

Kenya Woman Stripped

Kvinner i Nairobi demonstrerer mot seksuell trakassering fra sjåførene av manuatuene, minibusser som sirkulerer i den kenyanske hovedstaden. "Min kjole, mitt valg" er mantraet.

Foto: Ben Curtis / Ap

Flere lands ambassader har forbudt sine ansatte å benytte seg av den transporten, også på grunn av tyveri og seksuell trakassering. Flere passasjerer i miniskjørt har fått revet av seg klærne.

Du kan se det på YouTube. Aksjonen #MyDressMyChoice vakte internasjonal oppmerksomhet. Demonstrerende storby-kvinner i korte skjørt, ble fulgt av et stort antall lokale og internasjonale TV-fotografer, med lav kameraføring. I Uganda har det vært enda verre.

Laster Twitter-innhold

Bensinprisen og veistandarden er et yndet samtaleemne når menn må mingle, også i Nairobi. Det klages over at asfalten sprekker opp etter regnskyll og blir like hullete som sideveiene rundt Majorstua i Oslo, en vakker dag i mai..

Jeg møter gjenkjennende nikk når jeg forteller om brua som kollapset og den undersjøiske tunnelen som stadig stenges der hjemme. De spør om dårlig veiarbeid skyldes korrupsjon, også i mitt land.

Den slitsomste bilturen

General Mukwar i SPLM-N

General Mukwar bød på lemonade

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

I mars var vi offisielle gjester i Sør-Kordofan, et område i Nubafjellene som sloss for internt selvstyre og mot styret i Khartoum.

Vi ville blant annet intervjue Dr. Tom, den amerikanske katolikken som i nesten ti år var den eneste legen for områdets rundt en million innbyggere. Men ville han møte oss?

Den katolske kirken insisterte på at vi måtte søke om en intervjuavtale gjennom dem, og det i god tid. Men turen ble raskt bestemt og noen søknadsprosess hadde vi ikke tid til. Vi fikk vite at turen på humpete veier ville ta nærmere fire timer fra grensen.

Ved flyplassen i nord i Sør-Sudan stod en den gamle Land Cruiseren og ventet med sjåfør og to som skulle guide oss. Vi ble seks personer i femseteren, som verken hadde nummerskilt eller aircondition.

Manglende nummerskilt bekymret oss ikke. Ingen biler i området har det. Vi kjørte nordover mens skyggene forvant i middagssola.

Veien var humpete. Ofte like uframkommelig som det siste stykket inn til hyttene i Valdres og Gausdal før hyttegrendenes tid, den gang gærne fedre ofret eksospotter for å slippe å bære Snurrings, Joikakaker, flaskemelk og langpils de siste hundre meterne.

Grensevakten fjernet grenetauet over veien.

– Velkommen til Sør-Kordofan, sa en gammel general i sivil.

Selv om vi var invitert av myndighetene, regnet vi ikke med særlig oppvartning. Sør-Kordofan er lutfattig og står midt i konflikt som verden har totalt glemt. Men vi hadde nok regnet med å få mer enn et lite måltid om dagen, og kanskje både såpestykke, håndkle og laken. Men verst var det med vannet.

I Sør-Kordofan finnes det verken brus, pils eller flaskevann. Dette er stedet både Cola og Pepsi har glemt. Nå var vi prisgitt brønnvannet langs veien.

Innover i Nubafjellene stod luften stille i 40 grader pluss. Å åpne vinduet var som å åpne døra til stekeovnen, med maks varmluft.

Slik ristet vi i åtte timer, svette under hett blikktak, uten vått eller tørt, før en gjestfri offiser bød på mat, madrass, og limonade.

Dette kommer jeg til å angre på, sa den mest reisevante av oss og slukte to glass sitronvann med amøber.

Som bistandsarbeider kjente han igjen symptomene etter kort tid. Resultatet kom samme natt. Allerede godt uttørret satte han seg neste morgen ganske sliten inn i baksetet ved siden av meg. Egentlig ikke klar for nok en åtte timers tur, med for lite vann og for varmt vær.

Tom Cantena, lege i Sør-Kordofan

Dr. Tom. En Jesus, ifølge imamen

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Vi var spent på om legen ville ta imot oss uten anbefalinger fra Den katolske kirke. Av stedets imam blir Tom Catena kalt for Jesus.

New York Times-journalisten skrev at doktoren var det nærmeste han hadde kommet en helgen og Time Magazine satte legen på lista over verdens 100 mest innflytelsesrike personer for et par år siden.

Men doktor Tom møtte oss med et profesjonelt og bekymret smil da han så det dehydrerte reisefølget. For ham var vi mer pasienter enn journalister. Han med amøbene ble straks beordret i sotteseng, med to liter drypp rett i armen og to liter væske med sur-søtt pulver å drikke.

Slik fikk vi et intervju med legenden i Nubafjellene.

Den verste lukten 2

Tilbake til turen i Den sentralafrikanske republikk.

Lukten ble verre og verre. Jeg var først ute av bilen da vi stanset utefor klosteret. Endelig frisk luft. Vi ble innlosjert i eneceller nær grensen til Tsjad.

En liten gekko snuste på krusifikset over speilet. Her var det myggnett, ett laken å ligge på, ett for å ha over seg, såpe og håndkle, rennende vann, egen dusj. Hva fromme nonner kan skape av verdslig trivsel.

Det var også skinnende rent. Og det luktet godt, eller gjorde det egentlig det? Nei, absolutt ikke. Også her inne stinket det, som i bilen. Og der, ved døra, stod de skyldige to snørefrie skinnskoene, kjøpt i Hong Kong for 10 år siden, brukt nesten daglig i all slags vær siden sommeren 2007.

Jeg hadde gått tom for sokker i går. I dag hadde jeg svettet surt og barbeint i time etter time i mine trofaste, uslitelige, danske sko, mens jeg i mitt stille sinn hadde anklaget de andre i bilen, og følt meg storsinnet som ikke nevnte at en av dem stinket. Så var det altså de andre som hadde vært dannet nok til å ikke henge ut den som stinket, nemlig meg.

Ukas korrespondenttips fra Afrika til landeveisfarere er å reise i sandaler, ta med litervis med flaskevann og en god dose ydmykhet.

God tur!

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt