Plakat fra krigen som hedret «gummisoldatene».
I Brasil har Kongressen vedtatt at en gruppe arbeidere som produserte gummi for de allierte under 2. verdenskrig skal få utbetalt de pengene de har krav på.
De stilte opp da de allierte hadde behov for dem, men ble så overlatt til seg selv. De fikk ikke den lønn eller pensjon, den hjemreisen eller den boligen de var lovet.
Så de ble værende i Amazonas og mange av de overlevende bor der fremdeles.
Med gummi for frihet!
7. desember 1941 ble Pearl Harbor angrepet og USA gikk inn i 2. verdenskrig på de alliertes side.
I februar 1942 okkuperte japanerne Malaysia og i mars ble Indonesia inntatt av Den keiserlige japanske hær.
Disse to landene sto for om lag 90 prosent av verdens gummiproduksjon på den tiden.
Tre måneder etter at USA erklærte Japan og Tyskland krig falt de viktigste leverandøren av lateks i fiendens hender. Uten gummi var krigen tapt. Gode råd var dyre.
Artikkelen fortsetter under bildet.
1942: Gummi-baller i et lager i Amazonas på vent for utskiping til Belém.
Uten gummi står hæren stille
Gummiballer i Amazonas i 1942.
Før plastikk og syntetisk gummi var alle avhengige av naturgummi for – på alle måter – å få hjulene til å gå rundt.
Det dreier seg ikke bare om dekk til jeeper og lastebiler, fly og artilleri, men til redningsflåter og gassmasker, for ikke å snakke om til fottøy og skosåler.
For å kunne forflytte seg trenger en moderne krigsmaskin gummi. Så de allierte trengte lateks – og det umiddelbart.
Det ekte gummitreet vokste opprinnelig bare i Amazonas, så president Franklin D. Roosevelt henvendte seg til Brasil.
Gummi som strategisk råvare
Sør-Amerikas indianere hadde lenge kjent til gummitreets hvite, magiske væske; men det var den teknologiske revolusjonen og etterspørsel fra Europa som førte til den første kommersielle gummiboomen fra 1879 til 1912.
Den tok slutt i 1912, for da hadde engelske botanikere greid å smugle ut gummitrefrø. Disse slo rot iblant andre Malaysia.
Der var utvinning enklere og transport billigere, så brasilianerne ble utkonkurrert.
Men da Malaysia ble okkupert ønsket USA at Amazonas-produksjonen ble gjenopptatt.
USA ga den tyskvennlige president Vargas et tilbud som var «too good to refuse». Men det var ett problem: Folk.
"Rubber Soldiers"
Amazonas var – og er – tynt befolket, så tappere måtte skaffes. De skulle i prinsippet i krigstjeneste og mange «frivillige» – i anførsel – meldte seg.
For de var utsatt for et sterkt press, samtidig som de kom fra de tørkerammede og utarmede områdene i Nordøst-Brasil.
Enkelte håpet å tjene penger, andre var bare eventyrlystne, mens andre igjen følte at plikten kalte. Men de fleste var regelrett tvangsrekruttert.
«Gummisoldatene» levde et hardt liv og var underlagt streng militær disiplin. Og skaffet USA helt uvurderlige gummiforsyninger.
En krig uten fiender, men full av farer
Gummi fra Amazonas' jungel lastes om bord i et skip med kurs for USA i havnebyen Belém, ved utløpet av Amazonas.
Gummisoldatene tjenestegjorde langt fra fronten og de var aldri i kamp, men hadde allikevel større tapstall enn de fleste militære avdelinger i felten.
Regnskogen var fremmed og ukjent for de unge tapperne. De behersket ikke livet der.
En slags halvpart, eller rundt regnet 30.000 «rubber soldiers» omkom. Mange pådro seg tropesykdommer og døde av bl.a. malaria og gul feber; det fantes verken medisiner eller utstyr.
Andre døde av slangebitt eller ble spist av jaguarer. Noen ble tatt av krokodiller, og enkelte drept av urfolk.
- Les også:
- Les også:
Freden – er det fred?
De gjorde sin fedrelandsplikt, men var i praksis underlagt kyniske gummibaroner med sterk egeninteresse av å utnytte billig arbeidskraft så lenge de kunne.
Gummisoldatene var avsondret. De hadde verken radio eller aviser, så da Tyskland kapitulerte i mai 1945 og Japan gjorde det samme tre måneder senere, ante ikke gummisoldatene at krigen var over.
De fikk ikke beskjed. De fortsatte å produsere gummi til kampen mot fiender som allerede hadde gitt seg. Og for myndighetene i Rio de Janeiro var de ute av syne og dermed ute av sinn.
Eva Neide – datter
Hun er artist og aktivist. Hun er opptatt av menneskerettigheter og dyrevelferd, hun er mot atomvåpen og for biologisk dyrket mat.
Eva Neide er født og oppvokst i Amazonas. Hun begynte på skolen da hun var 12 og innrømmer – med glede – at hun den dag i dag, tross sin internasjonale erfaring, er en jungeljente.
Hun har vært modell og skjønnhetsdronning, skuespiller og lobbyist. Hun har laget filmen: «The Rubber Soldiers – the forgotten army».
Hun har tilbrakt uker i Brasília og kjempet for gummisoldatenes ettermæle og rettigheter. Ikke bare fordi hun er datter av en «Rubber Soldier», men mye derfor.
Når Kongressen i Brasil – etter 70 år – har gitt seg og etterbetaler ca. 70 000 kroner mer for tort og svie enn for tilgodehavende i form av lønn og pensjon, så er det på grunn av Eva Neide og andre som har kjempet de glemte heltenes sak.
Artikkelen fortsetter under videoen med trailer av filmen «Soldados da Borracha: A Brigada Esquecida».
Chico Mendes – sønn
Gummitapperen, regnskogsaktivisten og miljømartyren Chico Mendes var sønn av en «soldado da borracha» – en gummisoldat.
Foto: ApSom et lite apropos til slutt: Bittelille julaften i fjor, 22.12.2013 var det 25 år siden Chico Mendes ble drept.
Brasils fremste miljøforkjemper var blitt mer enn en hodepine for mektige landeiere.
Lederen for gummitappernes fagforening ble skutt i sitt eget hjem i Xapuri 44 år gammel.
Han var en internasjonal størrelse, fikk prestisjetunge priser for sitt arbeid, talte i FN og i Verdensbanken, møtte statsmenn og regjeringssjefer.
Mordet på Chico Mendes ble et slags vendepunkt. Den brutale likvideringen fikk enorm oppmerksomhet over hele verden. Med ett delte «alle» hans mål om å redde regnskogen.
Gummitapperen, regnskogsaktivisten og miljømartyren Chico Mendes var sønn av en «soldado da borracha» – en gummisoldat.
- Les også:
