Brasils «dommedagskrig» – sosialt opprør eller religiøs fanatisme?

Det jeg nå skal fortelle om hendte for mer enn 100 år siden. Men det vekker fortsatt sterke følelser. Det var Brasils blodigste krig, og fienden var landets egne innbyggere.

Og aldri er man blitt enige om hva som egentlig skjedde. Nettopp dét forteller mye om Brasils sjel – den dag i dag.

- Det var soldatene som satte det opp da de kom tilbake fra krigen, sier Eron, og peker på det store trekorset foran kirken. Det er et viktig symbol for oss som bor her i favelaen, sier han. Eron er rundt 50, og levende opptatt av bydelens tradisjoner og historie.

Bydelen heter Providencia, og ligger på en høyde over sentrum av Rio de Janeiro. Den er bare én av byens mer enn fire hundre fattigkvartaler, eller favelaer, men den er noe helt spesielt – fordi den var den første. Men ikke bare derfor.

Skapte uttrykket «favela»

– Uttrykket favela oppsto her, sier Eron høytidelig. – Da soldatene kom tilbake fra krigen fikk de ikke den jorda myndighetene hadde lovet dem. Derfor tok de loven i egne hender, og slo seg ned her - et område der det allerede var lovløse tilstander.

– Og de kalte området Favela – etter en plante som vokste der krigen pågikk oppe i nordøst, sier han.

Vi er på slutten av 1800-tallet. Brasil er nylig blitt en republikk, og har avskaffet slaveriet som det siste landet på de amerikanske kontinenter. Det er urolige tider. Tilhengerne av monarkiet drømmer fortsatt om gamle dager. Lutfattige landarbeidere og frigitte svarte slaver streifer rundt på leing etter arbeid. Og fattigdommen er skrikende.

«En ny Messias»

Det er i denne situasjonen det dukker opp en Messias – en predikant som kaller seg Antonio Conselheiro. Etternavnet betyr Rådgiveren, og han får snart mange tilhengere i sertão - de karrige områdene i delstaten Bahia i Nordøst-Brasil.

Han var høy og skinnmager, med mørk hud og brennende øyne, og han gikk kledd i en lang, fiolett kjortel. I årevis streifet han rundt i disse tørre, hete og ufruktbare områdene, mens flokken av tilhengere ble stadig større. Det sies at han trakk til seg folk allerede før han var begynt å snakke.

Men en dag tok vandringen slutt, og Rådgiveren og hans tilhengere slo seg ned på en folketom høyde i det indre av Bahia og grunnla byen Canudos – et pengeløst samfunn, basert på likhetsidealer og strenge katolske prinsipper.

Jordløse, urfolk og tidligere slaver strømmet til Canudos, som etter hvert fikk en befolkning på nærmere 25.000 – den største byen i det indre av Brasil på denne tiden.

Angrep mot de rike

Men selv om Rådgiverens budskap var fred og medmenneskelighet, så var Canudos-samfunnet en enorm provokasjon for Brasils maktelite. Det ble oppfattet som et angrep mot alle deres verdier og mot det helligste av alt i det brasilianske klassesamfunnet, eiendomsretten.

Jorda der byen ble grunnlagt lå riktignok brakk, men den tilhørte Bahias rikeste jordeier. På alt dette kunne det bare være ett svar: Kuler og krutt.

Krigen om Canudos er også en krig om sannheten. Hvem var de, hva ville de, hva skjedde egentlig? På alle disse spørsmålene gis det høyst sprikende svar.

For Brasils rike elite var Canudos alt annet enn et sosialt eller politisk opprør. Det var

nærmest en misforståelse, skapt av en religiøs fanatiker med enorm makt over enkle sjeler som var villige til å ofre alt – også livet.

Verdenslitteratur

Denne versjonen formidles også langt på vei i den beste og mest berømte boken som er skrevet om Canudos: «La guerra del fin del mundo» eller «Dommedagskrigen» av den peruanske Nobelpris-vinneren Mario Vargas Llosa.

Hans glitrende skildring av konflikten har gjort Canudos til en del av verdenslitteraturen, men den gjør oss ikke nødvendigvis klokere når det gjelder konfliktens innhold, og dens betydning for dagens Brasil og Latin-Amerika.

For det er selvsagt dét krigen om sannheten handler om. Er krigen om Canudos et symbol som har noen gyldighet i dagens brasilianske samfunn – eller har den det ikke? For Brasils venstreside er svaret – ikke overraskende – det første. «Budskapet fra Canudos blir for hver dag som går mer aktuelt og nødvendig», skriver forskeren Ruben Siquiera, som er knyttet til bevegelsen De jordløse.

«Det vi kan lære er at vi må kjempe for retten til jord og til et verdig liv», skriver forskeren i en artikkel som ble offentliggjort i oktober i fjor, 120 år etter Canudos-krigen. I forbindelse med jubileet ble det holdt en rekke markeringer i Minneparken som er anlagt på stedet der de blodige hendelsene fant sted.

De militære kommer

Den første hærstyrken som ble sendt til Canudos var ikke så stor og fryktinngydende, men alle regnet med at den med letthet ville beseire den lurvete gjengen med en religiøs fantast i spissen. De tok fryktelig feil.

For folket i Canudos kjempet som løver med alt de hadde av våpen og selvstøpte kuler, og vant en knusende seier. Det samme skjedde med den neste avdelingen, som også var en lokal styrke fra delstaten Bahia.

Da skjønte myndighetene alvoret og satte inn Brasils mest berømte hæravdeling, det 7. regiment, ledet av legenden oberst Moreira César. Om avdelingens ankomst til Bahia, skriver Nobelprisvinneren Vargas Llosa:

Hodet på en stake

«Høye rop og klappsalver møter oberst Moreira César da han viser seg på stigbrettet – i kupévinduene står det tett av soldater med geværer. Obersten er i blå uniform med forgylte knapper og sporer, røde snorer og bånd, og sverd i beltet. Blikket bærer bud om at han er fullt herre over seg selv, vet hva han vil og er vant til å befale».

Men også Brasils eliteavdeling led et knusende nederlag. Tusener av soldater ble drept og oberstens døde kropp ble kastet til åtselfuglene – alt unntatt hodet, som ble satt på stake til skrekk og advarsel. Brasils rike overklasse var rystet inn til margen.

Nå forsto alle – også landets fremste ledere i den daværende hovedstaden Rio de Janeiro hva som sto på spill: Den ledende klassens makt og privilegier. Canudos måtte knuses for enhver pris.

Marcias «krig»

I favelaen Providencia møter jeg også Marcia, en beintøff, svart kvinne, som vet hva det vil si å føre krig mot myndighetene – om enn uten kuler og krutt. Hun er blitt et symbol på kampen innbyggerne førte i forbindelse med fotball-VM og de olympiske sommerleker i Brasil. Foran fotball-VM besluttet Rios ledelse å bygge et gigantisk heisanlegg til Providencia og å fjerne husene til 800 familier.

Heisen ble bygget, til den svimlende sum av 200 millioner kroner.

Men boligprosjektet møtte voldsom motstand, og Marcia nektet å flytte, selv om anleggskranene hang truende over huset hennes. I dag bor hun fortsatt i huset, det store boligprosjektet er kansellert og 200-millioners-heisen har ikke vært brukt på snart to år – fordi det ikke er penger til å drive den.

- Dette sa vi jo da prosjektet ble igangsatt, sier Marcia oppgitt – at det var unyttig og alt for dyrt, og at de burde bruke pengene til skole og helse for innbyggerne her i favelaen. Men de ville ikke høre på oss.

De rike og mektige hører ikke på de fattige og de lærer aldri, derfor går det så dårlig med Brasil, sier Marcia.

• Les også: Fattige flyttes med tvang foran OL i Rio – Men Marcia tok kampen og vant

«Eliten lærer aldri»

Og hun får støtte av forskeren Ruben Siquiera fra De jordløses bevegelse: «Krigen om Canudos var en massakre landet aldri har sett maken til. Først da myndighetene satte inn mer enn 10.000 soldater, med den tids mest moderne utstyr, greide de å vinne», skriver han.

«De drepte nærmere 25.000 mennesker, men Brasils elite tok ingen lærdom av dette. De har i stedet prøvd å avfeie det og glemme det, og for meg er dette en nøkkel til å forstå hvorfor dette landet aldri er blitt det rettferdige og vellykkede samfunnet det kunne ha blitt», skriver forskeren som jobber for De jordløses bevegelse i Brasil.