Brasil krever VM-seier på hjemmebane

Jeg møter ham i en leilighet i bydelen Copacabana her i Rio de Janeiro. Han sitter i godstolen og ser på en fotballkamp. Wilson Gomes Carneiro er 84 år, men er i god form og klar i hodet.

Og han husker godt det jeg er kommet for snakke med ham om: VM-finalen mellom Brasil og Uruguay, på Maracanã stadion her i Rio, den 16. juli 1950 – skjebnekampen brasilianerne aldri glemmer.

Wilson Gomes Carneiro var der, blant 200.000 elleville tilskuere som sto som sild i tønne for å oppleve det historiske øyeblikket:

– Det var en eufori der alle tok det for gitt at Brasil ville vinne, og stemningen på Maracanã var ubeskrivelig. Da det brasilianske laget fikk det første målet trodde jeg tribunene skulle ramle sammen, sier han.

– Men så snudde kampen og Uruguay utlignet, forteller 84-åringen.

Og det skulle bli verre denne dagen, som er gått inn i historien som ett av de mørkeste kapitler i Brasils historie.

• Les også: Det moderne Brasils tragedie
• Les: Kaos i São Paulo én uke før åpningskampen

En brite og to fotballer

Brasilianerne har mye å takke den unge briten Charles Miller for.

I 1894 gikk han i land på havna i den brasilianske byen Santos med en fotball i hver hånd.

Miller hadde vært hjemme i Southampton for å fullføre sine studier, der gjorde han seg bemerket som en talentfull fotballspiller. Da han skulle tilbake til Brasil der familien bodde, fikk han ideen om at dette flotte spillet også burde bli populært der.

Hans far som ventet på kaia skjønte riktignok ikke hva sønnen drev med, men de to fotballene som Charles Miller bar i land i Santos i året 1894 regnes som den offisielle innføringen av fotballen i Brasil.

Den unge briten er i dag en nasjonalhelt blant brasilianerne, og en stor plass i landets største by São Paulo er oppkalt etter ham – «Praça Charles Miller».

Et kjent fotballtriks bærer også hans navn. Det kalles en «chaleira».

Ifølge ekspertene kan det ha vært flere som bidro til at fotballen tok spranget over Atlanteren. Men Charles Miller er den offisielle «fotballens far» i Brasil.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bare for hvite

Miller organiserte kamper sammen med venner, ansatte ved jernbanen og gassverket, og stadig flere fattet interesse for det nye spillet.

Den første fotballklubben ble dannet i år 1900, av en tysk koloni i Rio Grande, helt sør i Brasil. I 1902 fikk Brasil sin første fotball-liga i São Paulo. Og to år senere skrev Charles Miller til en av sine venner at brasilianerne var veldig begeistret for fotball: «Mer enn 2.000 fotballer er blitt solgt her det siste året», skriver han.

Allerede i 1910 var fotball den mest populære sporten i Brasil. Men de første årene var den i all hovedsak forbeholdt bare én gruppe i samfunnet: Hvite mennesker.

De fleste av spillerne var studenter og unge karrieremennesker fra byens beste familier. Kvinner og menn kom på kampene i elegante klær av siste europeiske mote, og ingen svarte var å se, bortsett fra som tjenere.

Kamp mot raseskillet

Slaveriet i Brasil ble opphevet så sent som i 1888, og for den hvite overklassen var det i første omgang utenkelig å delta i det sammen spillet som tidligere slaver.

Men det at de svarte ble utestengt gjorde dem enda mer nysgjerrig på spillet. De trengte bare en ball, og hvis de ikke hadde råd til å kjøpe en, kunne de lage en ball av sokker eller av et plagg fylt med papir.

Spillet spredte seg derfor raskt blant de fattige i byene, til tross for forbudet mot å spille i klubber sammen med de hvite. Og dyktigheten til mange av de svarte spillerne gjorde det snart klart at det laget som først aksepterte dem, ville ha en klar fordel.

Vi må likevel helt frem til 1923 før ett av store lagene, Rio-klubben Vasco da Gama, åpnet dørene for afro-brasilianerne. Vasco vant 1. divisjon det første året klubben deltok, med tre svarte spillere på laget.

Dermed var det skammelige raseskillet i brasiliansk fotball brutt, og få år senere kunne svarte og mulatter spille på alle de store lagene.

Fotball for livet

Noen unggutter kjemper drabelig om den magiske lærkula på en fotballbane i San Gonzalo, en småby noen mil utenfor Rio de Janeiro.

Det er juniorlaget til fotball-prosjektet Karanba som trener foran årets sesong, og de følges med et vaktsomt blikk fra sidelinjen av prosjektets far Tommy Nilsen.

Den tidligere Lyn-spilleren startet Karanba i 2006, og han har oppnådd enestående resultater: Tusener av barn fra Rio de Janeiros fattige områder har fått et nytt liv gjennom prosjektet.

– Det har vært utrolig givende å se hvordan mennesker har vokst med de mulighetene de har fått, og hvordan disse ungdommene har tatt inn over seg det ansvaret de er blitt gitt.

– Noen er blitt profesjonelle fotballspillere, og andre har fått gode jobber innen oljeindustrien. Det store flertallet er fortsatt ikke kommet så langt, men nesten alle har hatt en menneskelig utvikling som har gitt dem et bedre utgangspunkt i livet enn de ellers ville ha hatt.

– For meg har det vært ekstremt motiverende og tilfredsstillende å oppleve dette, sier Tommy Nilsen.

– Prosjektet reddet oss

Karanba-prosjektet startet med noen titall gutter og med Tommy Nilsen som eneste ansatte. I dag har prosjektet 1.200 deltakere, både gutter og jenter, og en stab på 40 mennesker, derav 15 norske frivillige.

Deltakerne i prosjektet har vokst opp i lutfattige favelaer, der narkotikabandene styrte med jernhånd. De siste årene har myndighetene fjernet de kriminelle fra mange slike områder, men for ungdommene som er i aksjon på fotballbanen i San Gonzalo var det Karanba-prosjektet som var redningen:

– Det er et prosjekt som bruker fotballen til å skape begeistring og interesse, men det viktigste vi har lært er helt andre ting, sier den 19 år gamle Patrick Fonseca.

– At vi skal holde oss unna narkotika og kriminalitet, at vi er like mye verdt som unger fra rike familier og at vi kan få til store ting i livet dersom vi tror på oss selv og arbeider hardt. Slike verdier reddet oss fra å havne i klørne på narkogjengene som hele tiden prøvde å rekruttere oss, sier 19-åringen.

I fotballens tempel

En times biltur fra San Gonzalo bringer meg til sentrum av kjempebyen Rio de Janeiro og til den verdensberømte fotballbanen Maracanã.

• Les også: Privatisering av Rios elskede Maracanã skaper fotballstorm

Dette er selve «fotballens tempel» i Brasil, og stedet der finalen i årets fotball-VM skal spilles, søndag den 13. juli. Å få billett til den kampen er selvsagt alle fotballentusiasters våte drøm, men det er en rådyr fornøyelse.

Og det er ikke bare billettene til VM-finalen som er dyre. Etter at Maracanã stadion ble pusset opp for enorme summer foran VM, koster selv en vanlig seriekamp så mye at mange brasilianske fotballfans ikke har råd til å kjøpe dem. De billigste billettene koster nå rundt 150 norske kroner, og det er mye i et land der minstelønna er drøyt 1.500 kroner måneden.

Og noen hundre tilhengere av storlaget Flamengo protesterer høylytt under kampen: «Sett ned billettprisen», roper de i kor inn mot VIP-anlegget, der lederne sitter i sine bekvemme stoler, med bar, aircondition og egne kelnere.

– Kulturelt drap

Den amerikanske arkitekten og byplanleggeren Christoffer Gaffney er en av de mest kjente kritikerne av fotballføderasjonen FIFAs VM-modell.

Han har vært bosatt her i Rio de Janeiro de siste årene, og han mener det som har skjedd med Maracanã viser hvor lite FIFA forstår eller bryr seg om den brasilianske fotballkulturen.

– Selvsagt skulle Brasil få fotball-VM fordi de har denne rike tradisjonen som kommer fra folkedypet. Men så lar man eliten her i Brasil gjøre Maracanã om til et kjøpesenter, der vanlige fotballfans ikke lenger har råd til å gå – verken før, under- eller etter VM, sier han opprørt.

– Jeg har kalt dette et «drap på Brasils fotballkultur», og det er ett av de mest triste eksempler på at FIFA-modellen er gått ut på dato og må erstattes med noe annet, sier den amerikanske FIFA-kritikeren Christoffer Gaffney.

Det vakre spillet

Alle problemer til tross: Det er fotball det først og fremst handler om. «O jogo bonito», «det vakre spillet», som brasilianerne kaller det.

Og det er Brasil selv som i første rekke har stått for artisteriet og den lekne «sambafotballen».

Etter å ha vunnet sitt første VM, i Sverige i 1958, har Brasil vært verdens fremste fotballnasjon med til sammen fem VM-titler. Og spillere som Pelé, Garrincha, Zico, Romario, Ronaldo og Ronadinho har skrevet seg inn i fotballhistorien med gullskrift.

Men alt dette til tross er det én stor triumf Brasil mangler: Å bli verdensmester i fotball på hjemmebane.

Forventningene om at det skal skje nå i 2014 er derfor enorme blant 200 millioner brasilianere, særlig på grunn av tragedien som utspilte seg sist landet arrangerte fotball-VM, i 1950.

• Les også: Brasil har startet nedtellingen til Rio

Mistet grepet

– Etter at Uruguay hadde utlignet mistet Brasil grepet på kampen, minnes Wilsom Gomes Carneiro, som opplevde skjebnekampen i 1950.

Og elleve minutter før slutt skjer det utrolige.

Uruguays raske spiss Alcides Ghiggia dribler seg gjennom Brasil-forsvaret, og skyter hardt fra spiss vinkel like nede ved stolpen. «Mål for Uruguay – Ghiggia», sier kommentatoren, nesten vantro.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dermed ender kampen 2–1 for Uruguay, og en dødens stillhet senker seg over Rio de Janeiros kjempestadion.

«Bare tre mennesker har brakt Maracanã til taushet», sa målscoreren Ghiggia i et intervju mange år senere. «Det er Frank Sinatra, pave Johannes Paul den annen og jeg».

– Folk rundt meg gråt og trøstet hverandre etter kampen, sier Wilson Gomes Carneiro.

– Mange ble sittende på tribunen lenge etter at kampen var slutt. Det var den type reaksjon man ser hos mennesker som har fått en fryktelig nyhet – de blir sjokkskadet og apatisk. Det var en stemning jeg aldri glemmer, sier 84-åringen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

«Brasils Hiroshima!»

Men apatien gikk snart over i en nærmest sykelig nasjonal selvransakelse og en stygg jakt på syndebukker. Brasils fargede keeper Moacyr Barbosa, som slapp inn det skjebnesvangre målet, ble utsatt for en grotesk personforfølgelse og levde resten av sitt liv som en utstøtt mann.

– Ingen ting kan forandre det som skjedde, sier han i et avisintervju.

– Denne dagen brennmerket meg for resten av livet, og jeg vil alltid kvinnen, som mange år senere pekte på meg i en butikk og sa: «Der er mannen som fikk hele Brasil til å gråte».

Mange har påpekt den unike muligheten Brasil hadde i 1950.

«Vi hadde lagt et diktatur bak oss, og vi var et fremtidens land som skulle ta skrittet inn i den moderne verden. I stedet fremsto vi som et folk av tapere», skrev en kjent forfatter.

Andre tok enda hardere i: «Dette er den største tragedie i vår moderne historie. Jeg vil kalle det Brasils Hiroshima», skrev en av dem.