Blodige løgner og Trump-drama

Det er den ene foten drapsmannen ikke rekker å kvitte seg med før han blir tatt i akten av den brave sheriff Gunderson, høygravid som hun er.

Gjennom tåke og snø langs endeløse veier i Nord-Dakota har sheriffen jaktet forbryterne. Her i delstaten er veiene rette. Og de tar aldri slutt. Nå på vinterstid blåser vinden med iskulde og rester av halm fra de lett hvitkledde jordene som strekker seg nordover til Canada.

Endeløse veier i tåke og snø

I dette uendelig flate og vintermørke landskapet planlegges forbrytelsen. Når bilselger Lundegaard kontakter to skumle typer på en enda skumlere bar i forblåste Fargo. Byen som er dekket med skitten snø og nordisk crime noir.

Det er ikke meningen at noen skal dø. Lundegaard trenger bare en god slump penger. Så skal kona hans liksom-kidnappes for å presse en rik, men gjerrig svigerfar for løsepenger.

Men den tause kidnapperen Gear Grimsrud og kompis Carl er ingen sofistikerte forbrytere. Når de støter på problemer er det enkleste en pistol. Etter hvert blir det mange blodrøde lik i snøen.

Mange norskamerikanere

Det er ingen tilfeldighet at så mange av rollefigurene i den nattsvarte krimkomedien «Fargo» har norske navn. Joel og Ethan Coen – brødrene som skrev og regisserte filmen – visste at i Nord-Dakota har mer enn en femtedel av folket aner fra Norge. Omtrent like mange fra Sverige. Derfor fikk svensken Stormare spille den grusomme Grimsrud. Som til slutt altså ble innhentet av gravide sheriff Gunderson.

Etter premieren våren 1996 var folk i Nord-Dakota ikke særlig begeistret for filmen. Snarere ganske flaue. De ble jo framstilt som halvtomsete og naive nordboere med rar dialekt. Som drar på vokalene. Sier «Yaah» i stedet for «Yes». Og hele tiden lirer av seg uttrykk som «You betcha» og «Uff da». Det siste er like innarbeidet i Nord-Dakotas kultur som lutefisk og lefse.

Fargo blir turistmål

Men flauheten over filmen «Fargo» forsvant. Byen med samme navn fant ut at man heller kunne fremme turisme ved å stille ut den originale kvistfresen fra filmsettet på Fargos besøkssenter. Hver dag i sommerhalvåret kommer det flere hundre mennesker hit for å la seg avbilde mens de liksomdytter en fot av plast ned i kvernen med en vedkubbe. Besøkssenteret stiller velvillig opp med tømmerhogger-luer for å gi turistbildene autentisitet.

– I høysesongen må vi jevnlig desinfisere luene, forteller den blide damen bak disken når NRK kommer på besøk.

Vårt ærend til Fargo er ikke motivert av filmen, men av mellomvalget. Der amerikanerne gikk til stemmeurnene for å bestemme alt fra hvem som skal sitte i de nasjonale og lokale folkevalgte organer, til lover og regler om minstelønn, abort og legalisering av cannabis.

Sa nei til marihuana...

Folket i Nord-Dakota avviste forslaget om å gjøre det lovlig å selge og bruke marihuana – slik det nå er i ti amerikanske delstater, pluss det føderale District of Columbia der hovedstaden Washington ligger. Egentlig ikke så overraskende, når man vet hvor konservative de norskættede dakoterne er.

Vi trodde vi skulle få se et jevnt og spennende oppgjør om det ene setet til Senatet som var på valg i år. Mellom kvart norske Heidi Heitkamp fra Demokratene og halvt norske Kevin Cramer fra Republikanerne. Sett med norske øyne er begge svært konservative politikere.

Det kan være vanskelig for oss fra liberale Norden å ta inn over oss hvor ultrakonservative mange amerikanere er. Særlig de som bor ute på bygda. Slik de fleste gjør i Nord-Dakota og resten av Midtvesten.

...men ja til våpen

Demokraten Heitkamp understreket i sine TV-reklamer før valget at hun overhodet ikke tenkte på å tukle med den nesten ubegrensede retten til å kjøpe og bære våpen i delstaten. Strengere våpenlover er overhodet ikke på dagsorden. Hun har også støttet president Trumps politikk svært mange ganger i Senatet. Blant annet ved å stemme for hans første ultrakonservative kandidat til Høyesterett, Neil Gorsuch.

Men hun ville ikke være med på å støtte den neste, Brett Kavanaugh. En mann som er anklaget for å ha forsøkt å voldta en 15 år gammel jente under en fyllekule i ungdomstiden. Heitkamps egen mor ble utsatt for et seksuelt overgrep i sin egen ungdom. Så denne utnevnelsen ble for hard å svelge for datteren.

«Homofili fører til pedofili»

Det var trolig en viktig årsak til at hun tapte valget så det sang mot sin republikanske utfordrer Cramer. Han er en politiker med så ytterliggående standpunkter at det er vanskelig å sammenligne med norsk politisk virkelighet. Demokraten Heitkamp kan kanskje sies å ligge langt ut på norsk høyreside – bortenfor partiet Høyre.

Cramers konservatisme ligger utenfor det man kan finne i ethvert større norsk parti. Han er mot abort og sier at det amerikanske samfunnet har «normalisert perversjoner og forvrengt Guds naturlige lov.» Han støtter også organisasjoner som mener homofili fører til pedofili.

Fikk støtte fra Trump

Cramer benekter at klimaendringer er menneskeskapt og han er en av Trumps ivrigste støttespillere. Som takk fikk han lov til å lage presidentens nye energiplan. Den går ut på å svekke miljøreguleringer og fremme produksjon av kull og olje.

The Donald kom da også til Nord-Dakota to ganger under valgkampen for å støtte Cramer. Til stor begeistring fra de norskættede. For to år siden stemte de Trump inn i Det hvite hus. I år stemte de inn sin superkonservative norskamerikaner til Senatet.

«Dette er en sann historie»

Filmen «Fargo» starter med en tekstplakat om at «Dette er en sann historie».

Begivenhetene filmen forteller om skulle visstnok ha skjedd. Senere måtte filmskaperne innrømme at lite av filmens handling var hentet fra virkeligheten. Men – som Joel Coen sa – «hvis publikum tror at noe er basert på virkelige hendelser, så tillater de deg også å gjøre ting de ellers ikke ville akseptert».

Dette geniale trylleformularet fra underholdningsbransjen har også realitystjernen og showmannen Donald Trump tatt i bruk. Gi publikum noe de tror er basert på virkelige hendelser, så tillater de deg også å gjøre ting de ellers ikke ville akseptert.

I månedene før mellomvalget 6. november drev den 72 år gamle presidenten en heseblesende valgkampturné. Imponerende nok talte han på til sammen 44 store valgmøter for å støtte republikanske kandidater.

Innvandring var hovedbudskapet

I USA går økonomien strålende og arbeidsløsheten er rekordlav. Men det var ikke hovedbudskapet til presidenten. Han snakket helst om det folk frykter: Innvandring.

På møte etter møte hamret han inn farene ved at fremmede tar seg ulovlig inn over grensen i sør.

Formelen var den samme som i filmen «Fargo»: Gi publikum noe de tror er basert på virkelige hendelser. Trump snakket om migrantmarsjen – som jo var en virkelig hendelse. Flere tusen migranter fra Honduras marsjerte gjennom Mexico i håp om å nå det forjettede land USA. For å virkeliggjøre drømmen om et bedre liv innenfor det rike og trygge Amerikas grenser.

Uriktige påstander

Alle visste at migrantmarsjen var virkelig. Nyhetskanalene fra Fox til CNN viste bilder av tusener av mennesker på vei nordover. Trump snakket altså sant. Deretter kunne han tillate seg neste steg i dramaturgien: Å si ting folk ellers ikke ville akseptert.

Som at det fantes en rekke IS-krigere fra Midtøsten midt i marsjen. Og at den også var fylt opp med kriminelle gangstere.

Som at det var det Demokratiske partiet som hadde invitert migrantene til å marsjere mot USA. Og at Demokratene også betalte de vandrende. Fordi Demokratene etter Trumps utsagn ønsket vidåpne grenser, et voldelig og kriminelt samfunn og tilstander som i Venezuela.

Hvite frykter å komme i mindretall

Alt det siste er selvsagt en del av Trumps beryktede arsenal av feilaktige påstander. Men det gikk hjem hos publikum fordi han tok utgangspunkt i en virkelig hendelse.

Og i den reelle frykten særlig hvite folk føler:

At de snart vil være i mindretall i sitt eget land dersom ikke innvandringen kommer under kontroll.

Med sin filmdramatilnærming til sannhet og løgn er Trump i ferd med å omskape den politiske samtalen i USA. Der man kan plukke de minste korn av sannhet og fakta og så føye til akkurat det man selv ønsker der og da. En samtale der det blir nesten umulig for politiske opponenter å komme med saklig motstand.

Kanskje klarer folk å gjennomskue bløffen: At filmen «Fargo»s krimdrama ikke var basert på virkeligheten. Og at heller ikke Trumps politiske retorikk alltid har rot i faktiske forhold.

Vel – jeg har mine tvil.