Bhutan - et lykkeland

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Bhutan.

Det var ikke lett å komme dit. For det første er det svært få utlendinger som får adgang til dette lukkede landet. For det andre er det bare ett flyselskap som trafikkerer den nokså nervepirrende ruten inn mellom fjellene til landets eneste internasjonale flyplass.

Kun ni spesialtrente piloter i statseide Druk Air har fått lov til å føre fly i denne delen av Himalaya. Fra flyvinduene ser vi spisse, snøkledde fjelltopper. Den mest majestetiske stiger 7570 meter over havet, og er fortsatt ikke besteget. Å gjøre noe slikt vil være helligbrøde i dette sterkt buddhistiske landet.

Piloten føler behov for å berolige oss: «Hvis dere synes vi kommer litt nær fjellsidene under innflygingen, så er det helt vanlig – og ikke noe å engste seg over», sier han over høyttaleren.

Jeg tror ikke egentlig noen av de nye passasjerene ble tryggere av den grunn, men det var fascinerende å være med på hvordan han manøvrerer seg ned gjennom trange dalfører og plutselig må vende 90 grader, først til venstre, så til høyre.

Vi fikk en følelse av å skulle entre Shangri La. Det myteomspunne samfunnet midt inne i Himalaya-fjellene beskrevet i James Hiltons bok «Tapte horisonter» – som også seinere ble filmatisert – hvor alle er glade og ingen eldes. I boken kommer utlendingene dit ved at flygeren krasjer i en snøfonn langs de stupbratte fjellsidene. Vi slapp det, og landet trygt på rullebanen i byen. Lykkelige hadde vi ankommet Bhutan.

Høybråten ville ha rygget

Det vil si, NRKs fotograf var ganske nervøs. Han hadde på forhånd lest informasjonen fra myndighetene om at man kunne vente seg lange fengselsstraffer og stor bøter dersom man hadde på seg, brukte eller innførte ulovlige stoffer – som tobakk! I Bhutan er det forbudt å røyke, snuse eller tygge skråtobakk på alle offentlige steder, inkludert hoteller, restauranter og barer. Og særlig straffbart er det å kjøpe eller selge tobakksprodukter. Med en kartong sigaretter til eget bruk i bagasjen var han i tvil om hvordan situasjonen skulle håndteres.

Tidligere hardhendt gjennomføring av anti-tobakkslovene viste at det var grunn til å være engstelig. Bhutan har lenge vært kjent for strenge røykelover, men den som ble innført i 2010 var så tøff at selv Dagfinn Høybråten ville ha rygget tilbake. All røyking eller tygging av tobakk ble ulovlig. De som ble tatt med stoffet på seg kunne vente en minstestraff på tre år i fengsel.

Dermed bar det rett i spjeldet for 40 forbrytere mot denne loven i løpet av fjoråret. Buddhistmunken Sonam Tshering var den første som ble tatt. Politiet gjennomsøkte bussen han kjørte i, og munken hadde dessverre med seg 180 gram skråtobakk som han skulle gi til noen venner. Ulovlig tobakk verdt 120 ngultrum – ngultrum er myntenheten i Bhutan – en verdi som tilsvarer knapt 15 kroner.

Facebook-gruppe endret loven

Mange syntes dette ble for hard kost. Og så en munk i fengsel, da. Ikke røykte han selv en gang. Da viste Bhutan seg fra sin mest moderne side, og en Facebook-gruppe ble opprettet i protest mot de harde tobakk-dommene. Ganske raskt fikk den nesten 3000 medlemmer, og det er mye i et land som kun har 750.000 innbyggere og hvor de aller fleste er bønder uten tilgang til verken internett eller Facebook.

Resultatet av protestene ble at loven ble endret, munken sluppet ut av fengselet og folk fikk lov til å ta med seg inntil 300 sigaretter eller 250 gram skråtobakk hvis de hadde vært på reise i utlandet. Importvarene kunne man så konsumere i eget hjem. Men nåde den som ble tatt røykende uten å kunne framvise kvittering på at tollen var betalt i dyre dommer.

Derfor var det ikke så overraskende at det første min fotograf gjorde etter ankomsten var å spørre vår vennlige utsending fra Bhutans utenriksdepartement om hvor tollen for sigarettene kunne betales.

Derimot var svaret han fikk ganske forbausende:
«Ikke bry deg om de tollgreiene. Da blir vi bare forsinket her minst en halv time. Og det har vi ikke tid til», sa han.

For vi var med i delegasjonen til en norsk utviklingsminister som hadde det travelt.

Ganske raskt avslørte den blide utenrikstjenestemannen at joda, han røykte han også. Og det er jo ikke såå strengt med denne røykeloven ...

Brutto Nasjonal Lykke»

Bhutan er et land hvor myndighetene har mange gode intensjoner for å skape et lykkelig samfunn for borgerne. Noe som avspeiler seg i regjeringens vedtak om å bruke «Brutto Nasjonal Lykke» som hovedmål for landets utvikling. Ikke den økonomiske indikatoren Brutto Nasjonal Produkt som jo gjelder både i Norge og i resten av verden.

Vel – egentlig var det ikke regjeringen i Bhutan som fant det på, men landets forrige dragekonge Jigme Singye Wangchuck. Ja, de kaller seg dragekonger her, og de styrer et land som ofte betegnes som Tordendragens kongedømme. Den fjerde dragekongen var en framsynt mann. Han arvet riket som eneveldig monark, men fant ut at slik kunne det ikke fortsette. Bhutan skulle melde seg inn i verden, men langsomt og forsiktig.

Først for 13 år siden opphevet han forbudet mot fjernsyn og internett, så arrangerte han demokratiske parlamentsvalg i 2008. Da den jobben var gjennomført, bestemte kongen seg like godt for å abdisere og overlate makten – nå kun som konstitusjonell konge – til sin 28 år gamle sønn.

Både gamlekongen og regjeringen i Bhutan har fått stor internasjonal oppmerksomhet for sitt arbeid med å fremme «Brutto Nasjonal Lykke». I fjor klarte de til og med å få FNs generalforsamling til enstemmig å vedta en resolusjon som skal fremme Lykke også i den globale dagsorden. Så kan jo hvert enkelt medlemsland selv bestemme hva de vil legge i begrepet.

Regjeringen i Bhutan mener at en del av lykken må være å spise organisk dyrket mat. Så nå har den foreslått at Bhutan skal bli det første landet i verden med 100 prosent organisk dyrking. En flott og idealistisk målsetting – men, blir folket lykkeligere av det?

«Fotgjengerdagen»

Fortsatt er en femtedel av Bhutans innbyggere fattige, og mange av dem har lite mat på bordet. Går man over til kun organisk dyrking blir jordbruksutbyttet mindre, og det skaper jo verken mette mager eller mer lykke. Dessuten importerer Bhutan halvparten av sin ris fra Kina og India, og det kornet er jo ikke organisk. Skal man slutte med slik import?

Nei, det er ikke lett å være lykkeland. I fjor innførte regjeringen bilfri dag hver eneste tirsdag hele året i sentrum av byene, og kalte det «Fotgjengerdagen».

Forurensningen skulle bli mindre og lykken vokse. Men resultatet har blitt motsatt. Antallet taxier – som er tillatt – har økt kraftig, og folk kjører bilene sine mer på tirsdager enn andre dager for å finne en parkeringsplass langs den ytre ringen rundt bykjernen.

Likevel – folk flest vi snakket med i Bhutan virket fornøyde nok. Og la vekt på de nære ting som grunnlag for lykken: En god jobb og et godt familieliv – som ellers i verden.

På mange av de vakkert dekorerte husveggene i landet fantes også symboler for mer kroppslig velbehag, med detaljerte malerier av høyreiste mannlige organer som spruter ut i fruktbar ekstase.

Innenfor slike vegger kan det vel finnes lykke!