Bensinkrig i sommervarmen

Det har gått i 100 i sommer her i Washington DC. Folk har okket seg og tørket svette.

Dag etter dag har de sett at gradestokken har passert 100 Fahrenheit - eller nesten 38 varmegrader. Hetebølgen har dratt temperaturene over 40 varmegrader i flere perioder.

Fortsatt har vi det godt og varmt med en snittemperatur de siste ukene på rundt 30 varmegrader.

Det kan gi seg så ymse utslag, som at sansene sløves.

Hør brevet som lyd. Artikkelen fortsetter under lydfilen.

Bensinslange 1

På en bensinstasjon ikke mange kvartalene fra NRKs korrespondentkontor i sentrum av Washington DC sto en gedigen sort personbil parkert for å fylle drivstoff.

Bilen var av samme type som president Obama og hans familie fraktes rundt i på sine private utflukter.

Bak ratt satt ingen presidentsjåfør, men en middelaldrende herre og gestikulerte ivrig i mobiltelefonen. Han hadde satt pumpehåndtaket på autolås i bensintanken og ventet på at den enorme tanken skulle fylles opp.

Etter noen minutter stanser bensinfyllingen med et høyt knepp og pumpehåndtaket blir stående stille.

Jeg venter at sjåføren skal gå ut for å sette slangen tilbake i bensinpumpen. Men han fortsetter ivrig med sin telefonsamtale, og så uten forvarsel ser jeg at han setter bilen i gir og kjører avgårde.

Et kraftig smell og bensinslangen slynges inn i siden på hans gedigne farkost. Hele slangen er rykket tvert av fra pumpen. Sjåføren stanser brått, åpner bildøren og kikker ut.

Jeg kan se at han smeller avgårde noen gloser i mobiltelefonen, før han haster inn til ekspeditøren på bensinstasjonen.

Bensinslange 2

Noen få uker senere er jeg på ett av mine lokale kjøpesentre. En postbil prøver å presse seg ut i veibanen fra en bensinstasjon.

Flere biler tuter iltert og postmannen tenker sikkert i sitt stille at dette var da noen sære bilister som ikke kunne slippe ham inn i køen.

Tutingen vedvarer når postbilen forsiktig beveger seg en meter nærmere veibanen, og det er først da at postmannen forstår at han bør kikke ut på sin egen bil.

Han stiger ut av den vesle hvite uniformerte bilen sin, og jeg kan se at han sperrer opp øynene, for hva henger og slenger ut av bensinlokket: jo, hele bensinslangen.

Postmannen har ikke en gang merket at han rev den med seg da han forlot bensinstasjonen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

På besøk hos biltilsynet

Det kan bli hett rundt øra på noen hver disse dagene. På terrassen hjemme knelte våre store utendørs kubbelys da gradestokken viste 35 grader i skyggen. Stearinlysene rett og slett seg sammen og lukket seg nærmest om veken.

På en av disse hete dagene måtte jeg oppsøke det lokale biltilsynet for å få fornyet mitt amerikanske førerkort.

Det hadde utløpsdato midt i juli, så for å unngå forsinkelser eller problemer var jeg ute i god tid.

Med kølapp i hånden blir jeg sittende og vente sammen med et titalls andre. Det kan ta sin tid, så man må smøre seg med tålmodighet. Jeg måtte minne meg selv på rådet fra en amerikansk venn:

– Hva du enn måtte føle, bli for all del ikke sint på eller oppgitt over de ansatte på biltilsynet.

Så da det omsider blir min tur smiler jeg mitt mest høflige smil og forklarer med vennlig tone mitt ærend. Den unge damen bak skranken mønstrer meg og ber om å få se mine identifikasjonspapirer.

Jeg gir henne mitt norske røde pass med gyldig USA-visum mens jeg forteller at jeg har bodd her i delstaten Maryland i to år nå.

Hun kikker likegyldig på meg og ber i stedet om å få se mitt Social Security Number - mitt amerikanske personnummer.

Jeg svarer at det har jeg dessverre ikke med, men at jeg vet at biltilsynet allerede har skannet det dokumentet i sitt datasystem den gangen da jeg tok den amerikanske førerprøven.

Hun ser en smule oppgitt på meg og sier med myndig stemme at alle originaldokumenter alltid skal bringes med - selv når det gjelder en fornyelse.

Jeg beklager både en og to ganger, og spør forsiktig om det er noen som helst mulighet for å forsøke å finne kopien jeg vet befinner seg i datasystemet.

Hun sukker oppgitt og taster i vei uten ett ord. Jeg sitter musestille. Like etterpå ligger en kopi av mitt Social Security-dokument foran meg.

Hun har gjort et unntak, sier hun, og formaner meg aldri noensinne til å glemme et originaldokument igjen. Jeg lover med klar røst og puster lettet ut.

Sammen går vi så gjennom alle personalia. Samme øvelse jeg nå har gjort to år på rad og med opplysninger som ikke er endret en tøddel siden jeg første gangen ble registrert.

....fortsatt hos biltilsynet

– We have a problem, sier hun plutselig og reiser seg for å tilkalle avdelingssjefen.

En litt eldre dame dukker opp, setter seg til datamaskinen og prøver å legge inn de samme opplysningene enda en gang.

– Homeland Security, sier hun etter noen intense minutter.

– Innenriksdepartementet vil sjekke dine opplysninger litt grundigere. Vi vet aldri hvorfor, men datasystemet vårt avviser å fornye ditt førerkort før Homeland Security har sett nærmere på dine papirer, forklarer hun og trekker på skuldrene.

– Jeg kan ikke overprøve Homeland Security, selv om jeg kunne ha hatt lyst, sier hun så oppriktig at jeg lurer på om det er en felle for å avføde en reaksjon fra min side.

Jeg sier ingen ting, men nikker bare.

– Innenriksdepartementet ber oss sende kopier av alle dine dokumenter til dem. Vi kan ikke sende brev direkte fra oss. Vi må først sende dine papirer til biltilsynets sentrale postmottak og så sender de dem videre til Homeland Security. Det kan ta noen dager, sier hun og ber meg komme tilbake.

...tilbake hos biltilsynet

Nøyaktig en uke senere er jeg tilbake. Trekker ny kølapp, kommer til samme ekspeditør som sist og gjentar mitt ærend.

Hun ber om mine identifikasjonspapirer. Jeg skyver mitt pass og ikke minst originaldokumentet med mitt Social Security Number over bordet med et forsiktig lite smil.

Hun gidder knapt se på id-papirene mine, og stirrer inn i dataskjermen. Så reiser hun seg uten å si ett ord og forsvinner. Like etterpå er hun tilbake med den samme avdelingssjefen som for en uke siden.

– Homeland Security har ikke kommet tilbake ennå, vi kan ikke fornye ditt førerkort før vi har deres godkjennelse, sier hun.

– Men hva gjør jeg da, spør jeg og anstrenger meg for ikke å virke for oppgitt.

– Jeg drar til Norge på sommerferie nå og er ikke tilbake igjen før etter utløpsdatoen på førerkortet, forklarer jeg.

Hun ser på meg lenge og smiler så før hun svarer:

– Siden du kom i så god tid, trenger du ikke bekymre deg. Du skal slippe å ta ny teoriprøve og oppkjøring. Jeg skal personlig notere meg at du overholdt tidsfristen, sier hun.

Jeg takker og bukker og forteller hvilken dag jeg vil være tilbake igjen fra Norgesferien. Hun lyser opp og repliserer at det er den dagen hun har bursdag.

Jeg trodde et øyeblikk at hun hadde fått solstikk. Aldri har jeg opplevd at en offentlig tjenesteansatt i USA har vist antydning til å være så personlig.

Bensinpriser som stiger i takt med varmen

Ute er det høysommer og heten slår mot meg. I bilen hjemover blir jeg liggende bak en bil fra delstaten New Hamsphire.

Jeg fester meg ved bilskiltets tekstlinje over nummeret. «Live free or die» - «lev fri eller dø». Det er slagordet til denne delstaten.

Og frihet er jo selve nøkkelordet her i USA. Frihet til å velge selv og frihet til å være sin egen lykkes smed.

Derfor skulle mange amerikanere ha ønsket at de kunne bestemme prisen på bensin selv i denne motoriserte supermakten.

Bensinpriser kommer til å bli et hett tema i USA når presidentvalgkampen starter opp for ordentlig om få dager. President Obama får skylden for at bensinprisene har gått opp. En liten cent opp i pris og amerikanske bilister lar seg villig fyre opp.

Få om enn noen Republikanere ser ut til å heve blikket utover eget bilpanser. De nekter nesten for at det er internasjonale svingninger som påvirker prisnivået på olje og bensin verden rundt.

Man kan nesten få følelsen av at det er Obama som sitter i Det ovale kontoret i Det hvite hus og leker seg med en bensinknapp. Ett trykk, en cent opp, to trykk, to cent opp.

For en nordmann er prishysteriet noe underlig å betrakte når bensinprisen her i USA ligger på under seks kroner literen.

Hetebølgen i sommer førte også til uvær med torden og lyn og flere stormer.

Mange trær falt over ledningsnettet og førte til at tre millioner amerikanere var uten strøm da ekstremværet rammet. Folk hamstret bensin disse dagene for å kunne evakuere til steder med fungerende luftklimaanlegg for å kjøle seg ned.

Den tanken slapp heldigvis vi å forfølge. På Sørlandet på samme tid var det aldri behov for å søke dekning for heteslag.

Hos biltilsynet - siste akt

Første dag tilbake igjen fra Norgesferie oppsøker jeg det lokale biltilsynet på morgenkvisten. I døren står avdelingssjefen og organiserer køen. Jeg strekker frem hånden og sier «Happy Birthday».

Gratulasjonen får henne til å himle med øynene før hun utbryter:

– Hvordan i all verden vet du at jeg har bursdag i dag.

Hun har glemt at hun selv fortalte meg det tidligere i sommer.

Men uansett - noen få minutter senere står jeg med mitt fornyede førerkort, og da jeg i bilen etterpå studerer det mer inngående, ser jeg overraskende at jeg nå er lykkelig eier av et amerikansk førerkort som ikke lenger krever årlig fornyelse, men som nå er gyldig så lenge jeg har visum her i USA.

Det var nesten som jeg følte et lite solstikk.