Krigsrapportører uten dekning

Med en gang vi krysset grensen inn til Libya befant vi oss i mørket. Kollega Mohammed Alayoubi og jeg kjørte riktignok inn i Libya fullt dagslys, men både mobil- og Internettdekningen forsvant, og vi var overlatt til oss selv. Borte var det moderne samfunnet, der alt og alle bare er et tastetrykk unna.

Sidsel Wold rapporterer

Slik rapporterer en korrespondent ute fra ørkenen. Ved hjelp av diverse tekniske innretninger holder vi kontakt med omverden. BGAN, maskinen oppe på muren, er vår livslinje ut til verden.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK
Sidsel Wold
Foto: NRK

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt et sted på hjemveien fra Benghazi via Kairo til Jerusalem.

Vår eneste kontakt med verden utenfor var via en BGAN - eller «the E.T.-phone-home-machine» som jeg kaller den.

BGAN ser ut som et avansert hvitt vaffeljern, og med denne får vi kontakt med satellitter og stjerner der ute i rommet.

Når BGAN er oppe, kan vi ringe via SKYPE, gå direkte på TV og overføre reportasjer.

Men BGAN-minuttene koster penger, så Mohammed satte den opp bare et par ganger om dagen, slik at vi fikk gitt og mottatt korte beskjeder til NRK i Oslo og sendt over saker.

Da vi satt i bilen som suste langs ørkenveien i 140 km timen, tenkte jeg at det i grunnen er litt deilig at stillheten senker seg.

Men det tok ikke lang tid før jeg ble enormt frustrert over å ikke kunne ringe eller sms'e noen. Eller verre: ikke komme igjennom til NRK når jeg hadde noe å melde.

Min satellitt-telefon virket riktignok nå og da, men først etter at jeg hadde vandret rundt utenfor hotellet og pekt med antennen i alle himmelretninger i 15-20 minutter.

Den enes død, den andres brød...

De første journalistene som kom inn til Benghazi ble tatt i mot som gjester av revolusjonen, og slapp å betale på hotellene.

Men tre dager - og hundrevis av nyankomne pressefolk - senere, var det slutt. Revolusjonen kunne vare lenge, og en uke senere begynte enkelte libyere, som var mer opptatt av kontanter enn demokrati, å rane pressefolk.

Sidsel Wold og Mohammed Alayoubi

NRKs tomannsteam utenfor Benghazi.

Foto: NRK

Libya er et anarki nå, et samfunn i væpnet kamp med seg selv og der lovene har opphørt å eksistere. Vi var i et krigsområde, der det fløt av våpen, og der stemningen var - og er - svært opphetet. Opprørssoldatene er nervøse, trette eller glade alt ettersom hvordan kampene går.

Voodoo-magi i ørkenen

En dag da Mohammed og jeg lette etter en fisker på havna for å få litt andre bilder enn av folk som fyrer av kalasjnikov'er, kom vi i snakk med fire opprørere i en Toyota pick-up truck.

En var forretningsmann, en var entreprenør, en var politimann og den fjerde ja, han var faktisk fisker. Alle hadde forlatt jobbene sine på ubestemt tid for å delta i kampen mot Gaddafi.

Som alle opprørerne vi traff, var også disse trivelige folk, iallfall mot oss. Godt var det for i bilen så jeg kniver, en øks, en machete og kalasjnikov'er. Og afrikanske voodoo-dukker.

Jeg hadde smilt av disse magiske trefigurene, om det ikke hadde vært for ham som jeg har gitt navnet Omar.

Vi ble kjent med den britisk-arabiske journalisten, siden vi bodde på samme hotell. Han gjorde det klart at han var svært religiøs. Omar hadde noe litt dystert over seg, kombinert med en uforklarlig glød.

En dag fortalte vi om gode opptak vi hadde tatt av opprørere på treningsleir. Omar ville se dem og var meget imponert over Mohammeds filming.

Mohammed Alayoubi og en opprører i Libya

Kameraet fotograf Mohammed Alayoubi holder i hånden på besøk hos opprørere, er Sony-kameraet som gikk i svart..

Foto: Sidsel Wold / NRK

- Jeg har det samme kameraet som deg, så hvorfor tar ikke mitt kamera like gode bilder, spurte Omar mens han så lenge på Mohammeds Sony-kamera.

Dagen etter gikk kameraet i svart.

Et par dager senere, mens vi satt og redigerte på Mohammeds rom, banket det på døren. Utenfor sto Omar.

Mohammed var unnvikende da Omar spurte om han kunne låne en telefon. Akkurat denne morgenen virket iPhone'n min, og jeg lot Omar ringe, siden det er viktig å hjelpe kolleger. Neste gang er det vi som trenger hjelp.

Mohammed lukket laptopen vi jobbet på, og forsøkte å skjule den.

Da vår kollega hadde snakket ferdig, takket han så mye for lånet av mobilen og ruslet tilbake på rommet sitt.

Mohammed åpnet PC'en igjen.

- Jeg ville ikke at Omar skulle se på laptopen min, jeg, sa Mohammed med et bekymret drag over ansiktet.

- Men hvorfor ikke? spurte jeg overrasket.

- Jeg liker ikke blikket hans, sa Mohammed bestemt.

- Jeg tror Omar så på kameraet mitt med det onde øyet. Det er derfor det gikk i svart. Tenk hva som kunne skje om han ser på redigeringsprogrammene mine også. Da hadde vi vært ferdige.

Sidsel Wold i Benghazi

Deler av Libya flyter nå av våpen, helt fritt og i alles hender. Her har vi kommet over en forsyning i Benghazi.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Døden rundt neste sving

Mohammed hadde helt rett. Vi kunne ikke ta sjanser i Libya. Her hadde vi ikke råd til å ha uflaks, det er så små marginer.

Og: om det onde øyet var aktivt, og det på vårt eget hotell, ja da måtte vi ihverfall være forsiktige!

I Midtøsten der religion spiller så stor rolle, der konspirasjonsteorier florerer og kan være sanne, der døden ikke nødvendigvis er langt unna, må en være på vakt mot alt og alle, for en vet jo aldri.

Jeg har aldri sett så mye død som i Øst-Libya. Men farligere enn krigen, og de mange amatørene blant opprørerne som ikke kan håndtere våpen, er sjåførene.

Bare sinkene kjørte saktere enn 140 km i timen.

Taxi-sjåførene kjørte gjerne i 160, og bilene var uten sikkerhetsbelter. Iallfall i baksetet der jeg satt.

Veiene var stort sett rette og oversiktelige, men om en motkommende bil mistet et dekk, om en løsbikkje løp ut i veien - eller gud forby en villkamel, ja, så hadde det nok vært slutten for oss.

Men vi satset på at det gode øyet så til oss, og ikke det onde.

For nå holdt vi oss unna Omar.

Krigens pris

Noen mennesker har mye uflaks. De bør ikke jobbe i Midtøsten.

Her må man ikke tråkke feil, ikke være på feil sted til feil tid. Ikke si feil ting til feil person, men holde egne meninger for seg selv, særlig i nærheten av folk med våpen og makt.

Som da vi ble med opprørsoldater for å undersøke to menn fra Tsjad, mistenkt for å være leiesoldater.

Vi gikk inn i et mørk rom, og der sto de. To livredde afrikanere, nå krigsfanger.
Det så ut som om de skalv. Jeg holdt pusten, jeg var også skrekkslagen. Jeg fryktet å se mishandling og ydmykelse.

Mohammed ba sjefen blant opprørerne om at de ikke måtte slå afrikanerne.

Jeg var eneste kvinne blant sju-åtte menn i det fortettede rommet. De unge afrikanernes redde blikk søkte mitt. Som for å finne trøst hos en morsskikkelse. Ingen er så forsvarsløse og utsatte som krigsfanger i en bitter borgerkrig.

Men jeg kunne ikke si noe til noen i rommet, jeg var opprørssoldatenes gjest. Jeg måtte holde tett og ikke foretrekke en mine.

Brød og bensin til folket

Aldri har jeg vært så mye sulten som i Libya. Her finnes ingen Starbucks eller Seven-Eleven. Ofte kjørte vi både sju og åtte timer om dagen i øde ørken for å komme dit vi skulle filme.

Mat fant vi ikke, og hadde heller ikke tid til å lete etter noe å spise.

Sulten gnaget i igjen i magen da vi hadde vært ved fronten ved Gaddafis hjemby Sirte. Vi hadde forlengst spist opp brødet vi hadde tatt fra frokostbuffeen. Vi lette etter noe å spise.

Langs krigsveien - veien langs kysten der opprørerne rykker frem og tilbake - oppdaget vi køer på bensinstasjonene.

Men pussig var det at masse menn sto tett sammen og så ned. Da sjåføren svingte inn for å fylle opp tanken, så vi at de hadde åpnet kumlokket på selve lageret, tanken under bakken som gir diesel og bensin til pumpene.

Opprørere fyller bensin i Benghazi, Libya

Uten bensin kan ingen moderne kriger føres...

Foto: Sidsel Wold / NRK
Opprørere fyller bensin i Benghazi i Libya

...derfor må de krigende sikre seg der de kan og på provisorisk vis...

Foto: Sidsel Wold / NRK
Bensinpåfylling i Libya

...slik at de kan kjøre og krige videre.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Ved hjelp av rør og slanger som nå ble brukt som store sugerør, fylte de opp alt de hadde av kanner, plastflasker og bøtter. Og så fylte de opp bilene sine.

Ingen betaling, for bensinstasjonen hadde akkurat falt i opprørernes hender og tilhørte nå folket.

Endelig fant vi en matbutikk, i nærheten av Bin Jawad, som opprørerne akkurat hadde erobret. Vi så opprørere bære ut brett med Pepsi, Fanta, frosne kyllinger, kasser med frukt og kjeksposer.

Så har de vel gjort storinnkjøp, tenkte jeg, inntil jeg kom inn i butikken.

Hvilket kaos! Det så ut som om butikken var ransaket og endevendt - hvilket den også var. Den tilhørte også folket nå. Eieren var ikke å se.

Fryseboksen med frosne kyllinger sto på vidt gap, og var nesten tømt. Ost, hermetikk, frukt - alt gikk unna.

Sulten som jeg var tok jeg en kjekspakke og noen epler. Mohammed tok en pakke ost og to colabokser.

Med et bredt glis bar sjåføren vår ut seks store Pepsi-flasker, flere kilo epler og mye annet godt. Bedre pristilbud skal du lete lenge etter, for her var det jo bare å forsyne seg.

Men er ikke dette plyndring, lurte jeg på.

- Er vi med på plyndring nå? spurte jeg Mohammed bekymret.

- Nei, ikke hvis vi bare tar akkurat det vi skal ha, forklarte han.

- Hæren kjemper for folket, så de trenger jo mat. Det er greit at de forsyner seg. Men vi må ikke ta med oss mer enn det vi trenger.

Og så kjeftet Mohammed på sjåføren som forsynte seg med mye mer enn han kunne spise og drikke på veien hjem.

Det onde øyet?

Den nest siste natten i Benghazi våknet jeg klokken fire av voldsom skyting flere steder i byen.

På urolige steder har jeg alltid vinduet åpent når jeg sover for å kunne høre hva som skjer. Vinduene her kunne ikke åpnes, men jeg hørte utmerket likevel.

Rundt omkrig i byen hørtes det drønn og eksplosjoner.

Jeg så antiluftskyts som lignet rødt fyrverkeri fyke opp i nattmørket. Jeg lå i sengen og betraktet det hele og funderte: Enten hadde Gaddafis styrker angrepet byen, ellers var det feiring.

Det var umulig å sove, så jeg gikk ned i lobbyen og fikk høre at Sirte, Gaddafis hjemby, hadde falt. Benghazi var bare i godt humør.

Da vi igjen begynte på vår 14 timers kjøretur fra Benghazi og tilbake til Kairo, gledet jeg meg vanvittig til å få mobil dekning igjen.

Åh, hvor himmelsk ville ikke lyden av innkommende sms'er lyde!

Da vi passerte grensen tikket de inn, 18 sms'er på en gang. Og selv ville jeg sende sms'er til hele verden, til den og den og den.

Men så plutselig gikk iPhone'en i svart. Jeg trykket febrilsk på alle knapper, og forsøkte alt. Skjermen forble svart og mobilen sten død.

Jeg så spørrende på Mohammed. Omar hadde riktignok brukt mobilen for mange dager siden, men var det mulig at det onde øyet hadde ettervirkende kraft?

Det får vi aldri vite. Kanskje var det bare batteriproblemer.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt