Klasseskiller midt i all eksosen

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Hør brevet i lyd:

Som en brølende rakett presset den seg forbi oss på venstre side og sneiet nesten frontlyktene våre, før den i rasende fart kastet seg inn igjen på veibanen i den krappe høyresvingen.

Vi var på vei hjem rundt midnatt, da dette flate, irrgrønne fartsmonsteret presset seg rundt oss i 250 kilometer i timen – før lysene fra baklyktene straks etter forsvant i den mørke motorveinatten.

Endelig hadde eieren av Lamborghinien veiene for seg selv og kunne la fartsvidunderet få løpe fritt omkring i Beijings åttefelts-avenyer og omfattende spaghetti-kryss.

Brummende italiensk bensinsluker

Noen må spise de høye biffene og kjøre de lave bilene, heter det.

Slik er det også i Kina, hvor klassen av unge styrtrike er i ferd med å vokse seg feitere for hver dag – med tilhørende økt salg av veldig lave biler.

Desto mer frustrerende da, at det kun er mulig å rase av gårde i topphastighet midt på natten, når folk flest – og de bor jo som kjent i Kina – ligger og sover og drømmer urolig om neste dags stillstand i trafikken.

For når de alle sammen skal på jobben om morgenen står køene i åtte felt på veiene inn til sentrum og langs de fem ringveiene som kranser Kinas hovedstad.

Til tross for at en femtedel av bilparken på åtte millioner må stå i ro hver ukedag, avhengig av hvilket tall bilnummeret ender på.

Og med en gjennomsnittshastighet på 10 kilometer i timen for rushtrafikken, ser det bare komisk ut å komme brummende med en importert italiensk bensinsluker.

T-banens trangboddhet

Om lag to timer på vei til jobb – og fra jobb, hver eneste dag. Det er hovedregelen om man benytter seg av bil eller buss fra boligområdene, der folk flest bor. Derfor er t-banen populær. Den går med få minutters mellomrom, og man vet når man kommer fram.

Men, man må jo dele plassen da, med noen millioner andre.

Jo, visst er det trangt. Vi står som sild i tønne, som sardiner i metallboks. Og når man har klart å presse seg inn gjennom dørene, trenger man nesten ikke stå selv heller – bare lene seg mot sidemannen.

En kinesisk kollega fortalte om en venninne som ikke bare hadde blitt presset sammen med alle de andre, men også oppover – slik at føttene rett og slett ikke lenger nådde ned til golvet.

Selvsagt er det alt for mange mennesker som trenger transport – og det er alt for varmt og alt for trangt i undergrunnen. Samtidig er det også hyggelig å ta t-banen.

Folk er vennlige og høflige og hjelper hverandre slik at inn- og utpasseringer skal gå så smidig som mulig. Og så er det trygt. Liten fare for at noen rapper lommebok eller mobil – eller at kvinner opplever hender som klår på kroppen.

Makta rår - selv på sykkel

Livet i Kina er stort sett svært trygt, bortsett fra når man skal passere gatekryss som fotgjenger. Da er du fritt vilt.

I Kina er det lov å kjøre på rødt lys om man skal svinge til høyre. Med det resultat at når jeg og de andre fotgjengerne nettopp har fått grønt og skal til å begynne å gå over sebrastripene, brøler bilene inn fra venstre så vi myke trafikanter skvetter unna i dødsangst.

Da er det atskillig bedre å benytte sykkel. Den er kjappere i unnamanøvre for hissige biler, og atskillig raskere enn biltrafikken der den snegler seg av gårde i saktegående kø.

Og så er sykkelen litt opp i trafikkens makthierarki. Der er det som ellers i samfunnet, forteller mine kinesiske venner: Makta rår – og slik er det bare.

«Guan-er-dai»

Men også blant bilene er det store forskjeller.

Kjører du rundt med den nyrike klassens signaturbiler i svart og med sotete ruter: Audi A6 L, Porsche Cayenne eller Volkswagen Tuareg, hører du til blant de som ikke kan røres.

Audi måtte lage en egen lengre versjon av A6’en for det kinesiske markedet, for her sitter eieren i baksetet, med egen sjåfør ved rattet.

Barn av høytstående ledere i det regjerende kommunistpartiet eller andre med høye offentlige stillinger, utgjør grunnstammen i den nye, svært rike overklassen i Kina.

De har til og med fått et eget folkelig tilnavn: «guan-er-dai» – barn av byråkrater.

«Saksøk meg om dere tør»

En av dem er 22 år gamle Li Qiming som følte seg alt for høy og mørk da han raste den svarte bilen sin gjennom porten til Hebei-universitetet og speedet opp i stor fart på en plass hvor en gruppe unge jenter gikk på rulleskøyter.

Han traff to. Den ene døde, den andre ligger på sykehus med store skader. Deretter stakk unge Li av fra åstedet – full som han var.

Til slutt klarte universitetssikkerhetsvakter å få stanset bilen, som straks ble omringet av en flokk studenter.

Da ropte den berusede Li Qiming til mengden: «Våg å saksøke meg – om dere tør. Faren min er Li Gang». Det siste var trumfkortet, for alle vet at Li Gang er visepolitimester i byen.

Etterpå skjedde noe som ikke hørte til i den unge, nyrikes manuskript. Det ble skrevet en storm av innlegg på Internett-blogger om bildrapet, og Li Qimings forsøk på å slippe unna ved å true med sin politipappa.

I ett innlegg heter det: «Biler er dødelige våpen når de blir brukt uansvarlig. Legg til alkohol og et system der ingen kan kritisere herskerklassen uten frykt – og det er slike tilstander vi får».

En annen skriver: «Dette er Kinas svøpe: Folk fra myndighetene, hæren, eliten, de rike, - de gjør som de lyster – uten at det får konsekvenser. Jeg har ofte møtt disse menneskene – og jeg misliker dem intenst.».

Til slutt ble presset fra nettsamfunnene så stort at også journalister fra de statlige mediene fikk lov til å rapportere om drapet, og sjåføren ble arrestert. China Daily trykket en kommentar hvor man anbefalte en full undersøkelse av hendelsen.

Da måtte faren til gjerningsmannen, visepolitimester Li Gang, beklage seg på nasjonalt TV. Her kunne vi se ham voldsomt gråtende mens han bøyde seg med hele overkroppen og unnskyldte sønnens forferdelige opptreden.

• Se Visepolitimester Li Gangs tårefulle beklagelse hos What's on Xiamen

Man kunne fristes til å tro at nettfolkets ytringer hadde ført til at også de rike og mektige ble stilt til ansvar, men mange bloggere var svært skeptiske til opptredenen, og kalte det hele et skuespill og hykleri for å beholde jobben – og de fem husene han på mystisk vis hadde klart å kjøpe med sin moderate offentlige lønn som visepolitimester.

Og kanskje var det akkurat det han klarte.

For noen dager etter gråteseansen på TV utstedte mediamyndighetene i Kina – også kalt sensuren – ordre om at alle journalistene nå måtte komme seg hjem igjen fra universitetsbyen i Hebei-provinsen, og at all videre rapportering av saken heretter var forbudt.

Sensur også for statsministeren

Men det er ikke bare bildrapssaker hvor de innflytelsesrikes barn er involvert, som blir forsøkt visket vekk av sensuren.

Heller ikke Kinas egen statsminister Wen Jiabao slipper unna.

Fire ganger de siste månedene har han blitt sensurert av kommunistpartiets propagandadepartement når han i taler og intervjuer har snakket om behovet for politisk reform i Kina.

Særlig har han lagt vekt på å skape en rettsstat, at folket selv skal få velge sine ledere gjennom demokratiske valg og – ironisk nok – behovet for at folket skal få full informasjon gjennom pressen.

Den amerikanske TV-stasjonen CNN fikk et sjeldent intervju da statsminister Wen var i New York i forbindelse med FNs hovedforsamling. Her gjentok han de samme ønskene om politisk reform, demokrati og pressefrihet.

• CNNs sensurerte intervju med statsminister Wen Jiabao

I Kina stanset sensurmyndighetene slike farlige synspunkter ved å la intervjuet med landets egen statsminister gå i svart – på samme måte som de gjorde da Nobels fredspris ble nevnt i CNN og BBC noen uker seinere.

En gruppe av gamle kommunistpartiveteraner – blant dem Maos tidligere personlige sekretær – syntes det gikk over alle støvleskaft at landets egen statsminister skulle bli stanset av det de kaller «usynlige svarte hender» i propagandadepartementet.

Derfor klaget de sin nød i et åpent brev. Et brev som selvsagt ikke ble referert i kinesiske medier.

• Brevet fra 23 kommunistpartiveteraner (engelsk oversettelse)

For de usynlige svarte hendene, er mektigere enn statsministeren i Kina. Og det verste er at det ikke er noen navn knyttet til disse hendene, derfor er de så vanskelige å kjempe mot i åpen strid – selv for noen av de høyest rangerte lederne i partiet.

Usynlige svarte hender bak sotete glass i svarte, dyre biler. Jeg forsøker å holde meg lengst mulig unna når jeg sykler rundt i Beijings gater.