Jeg står i en av Damaskus` rolige gater, like ved et kjøpesenter med luksusbutikker som nesten alle er stengt eller lagt ned, og mannen jeg prater med, en bekjent av min fotograf sier:
«I begynnelsen var vi forvirret, men nå skjønner vi mer av hva som skjer. Jeg tror ikke på denne Frie syriske hæren, bare vent og se. Dette kommer til å løse seg.»
Møtet fant sted for to måneder siden, i den velstående delen av Damaskus som regjeringen fortsatt kontrollerer. I bakgrunn lød artilleriet, som vanlig.
Regjeringsstyrkene har posisjoner på Qasioun-fjellet som omkranser hovedstaden og derfra kan de kraftige kanonen nå forstedene hvor det kjempes.
Ute i offentligheten
Jeg kom til å tenke på dette møte da jeg så bilder av president Bashar al-Assad på et offentlig besøk i anledning 1. mai.
Baath-partiet har fortsatt litt igjen av sitt sosialistiske tankegods, og Assad besøkte en strømforsyningsstasjon, et symbolsk besøk i et land der strømmen kuttes hyppigere og hyppigere.
Statsfjernsynet viste ham i rolig passiar med en av arbeiderne. Det var den første offentlige opptreden siden den nøye planlagte og orkestrerte talen han holdt på Operahuset i januar, og tidspunktet dette kommer på er ikke tilfeldig.
Selv om kampene er harde noen kilometer unna sentrum av hovedstaden, selv om opprørsgruppene er i stand til nesten å ta livet av den ikke så veldig innflytelsesrike statsministeren, selv om regjeringshæren har mistet kontroll over mye territorium både i nord og nå også i sør, ser regimet på situasjonen med mer selvtillit enn tidligere.
- Les:
Islamistene styrkes
Det er flere grunner til det. Det første er at virkeligheten begynner å stemme med regimets propaganda. Opprørsgruppene domineres mer og mer av islamister, særlig al-Nusra-fronten.
Assad og hans folk må ha smilt fornøyd da lederen for Al Qaida i Irak, Abu Bakr al-Baghdadi gikk ut og sa at hans gruppe og al-Nusra-fronten tilhører samme organisasjonen.
Det er på ingen måte hele sannheten, men det gjør det vanskeligere for Vesten å støtte opprørerne, og vel så viktig gjør det at mange syrere enten velger å forholde seg passive eller støtte regimet. De revolusjonære vil nok si at det er to sider av samme sak. Det var i den forbindelse jeg kom på mitt møte ved kjøpesenteret, for opprørsbevegelsen har ikke lyktes med å mobilisere et samlet folk rundt sitt prosjekt om å styrte Assad, og jo lenger krigen har vart, jo vanskeligere har det blitt.
- Les:
Det er ikke nødvendigvis slik at så mange liker det sittende regimet, men de tar heller ikke sjansen på dem som slåss for å ta hans plass. Better the devil you know, som man sier på den andre siden av Nordsjøen.
Fortsatt sterk internasjonal og regional støtte
Dernest har Assads internasjonale allierte stått ham bi og viser ikke tegn til å forlate ham.
Russerne og kineserne holder fast på sin linje i Sikkerhetsrådet og regionalt er Iran og Hizbollah i ferd med å trappe opp støtten.
Hizbollah-leder Hassan Nasrallah besøker nå Teheran, og like før avreise ble en tv-tale sendt på libanesisk fjernsyn der han sa at bevegelsen slåss på Assads side og hintet til at også iranerne kan komme til å gripe inn hvis situasjonen skulle bli verre.
– Dere vil ikke være i stand til å felle regimet militært, sa den mektige lederen for den sjiamuslimske bevegelsen.
Militære framskritt
Militært har også regjeringen gjort framskritt i det siste. Hæren har gjennomført flere motoffensiver både utenfor Damaskus og i strategisk viktige Homs samt i Aleppo, alt med en viss suksess, og det er også det er færre avhoppinger enn tidligere.
Og Assads internasjonale motstandere, med USA i spissen, virker fortsatt ikke å være villig til å gi direkte militær støtte til opprørerne som kan forandre maktbalansen. USAs forsvarsminister sa torsdag at de nå revurderer sin politikk om ikke å gi militær støtte, men fram til det eventuelt skjer har den syriske regjeringshæren det overlegent beste utstyret.
Men selv om dette kan være godt nytt for Assad, er det ikke det for Syria eller for resten av Midtøsten.
Borgerkrigen i Syria splitter regionen i to polariserte fronter, og krigen har allerede vært utkjempet med svært brutale virkemidler og enorme humanitære lidelser.
Kvartparten av landets over 23 millioner innbyggere er på flukt, minst 70.000 mennesker er drept, kjemiske våpen virker å være tatt i bruk. Alt tyder på at denne mest brutale konflikten siden Den kalde krigens slutt, kommer til å bli verre i tiden som kommer.
- Les:
