Baseballdiplomati - USA og Cuba kaster ball om fremtiden

Amerikansk mafia kontrollerte casinoene på den karibiske øya. Turister fra det forsiktige nord slo seg løs på Cuba. Det var ikke akkurat piger, vin og sang; mer prostituerte, rom og salsa - og beisbol, som cubanerne sier.

Baseball som forbrødring

Det viderekommende slåball-spillet er å anse som nasjonalidretter i begge land. Fidel Castro selv er en lidenskapelig baseballentusiast. Ubekreftede - men gode - rykter skal ha det til at på 40-tallet var navnet hans på blokka til flere amerikanske storklubber. El Jefe skal ha vært god, men ikke god nok.

I andre enden av den politiske baseballskalaen har amerikanske presidenter siden 1910 åpnet den offisielle baseballsesongen ved å kaste det første, rent seremonielle, pitch. President George W. Bush var ikke tung å be.

• Les også: Historisk møte mellom USA og Cuba

Han kom selv fra bransjen som med eier i klubben Texas Rangers og ivrig baseballfan. Akkurat det var kanskje det eneste han hadde til felles med kollega og fiende Fidel Castro.

Baseball som politisk verktøy

Det var ikke bare Fidel av cubanske spillere som var av interesse for nord-amerikanske klubber. Mange cubanere spilte profesjonell baseball i USA og amerikanske lag benyttet seg av det behagelige klimaet på Cuba ved å legge sesongoppkjøringen dit. Men etter Castro-brødrenes revolusjonære omveltning var det slutt.

Fidel Castro førbød profesjonell idrett i 1962 og på de siste 50 år har det vært offisiell kontakt mellom det cubanske baseballforbundet og Major League Baseball (MLB) bare en gang; i 1999 da Baltimore Orioles spilte to kamper mot det cubanske landslaget. Det er den uoffisielle kontakten som er interessant. Bare de siste 20 år har mer enn 50 cubanske baseballspillere hoppet av, og gjort det bra i USA.

• Les også: USA og Cuba åpner ambassader etter 50 års brudd

De er blitt mottatt som de dyktige idrettsfolkene de er, men er også blitt feiret som politiske flyktninger som foretrekker USAs kapitalisme fremfor den cubanske sosialismen. På Cuba er disse overløperne ikke-eksisterende. De nevnes ikke i mediene, og er strøket fra arkivene. Men jungeltelegrafen fungerer: "Alle" på Cuba vet "alt" om ex-cubanernes suksess.

Baseball som forhandlingskort

For plutselig var de ikke ex-cubanere lenger. Denne uken har MLB hatt en delegasjon i Havana. De gamle baseballslektningene har tatt opp kontakten igjen etter et halvt århundre. Og med i reisefølget var en rekke cubanskfødte stjerner. Utstøtte, men velkomne.

De har fått treffe slekt og venner, de har spilt med gamle kamerater og takket tidligere trenere. De har holdt såkalte "clinics" der de har lært cubanske barn om såvel pitching som batting og catching. De har skrevet autografer og posert for fotografer.

At "foræderene" mottas som helter og opptrer i det offentlige rom i full frihet er oppsiktsvekkende og ville vært utenkelig for bare ett år siden. De stakk av. De foretrakk erkefienden USA fremfor hjemlandet. De sviktet kollektivet for å dyrke sine egne private interesser. Flere av dem har tegnet langtidskontrakter som sikrer dem mer enn en halv milliard kroner i personlige inntekter de kommende år.

På Cuba er en årslønn på et par tusen kroner ikke så verst. "Foræderne" har sviktet på alle punkter, men de siste dagenes hyllest tyder på at de er tilgitt. De har til og med snakket med Tony Castro, en av cubansk baseballs mektigste menn og sønn av Fidel. Da må vel alt være avklart helt til topps?

• Les også: Møte mellom Fidel Castro og paven
• Les også: Den nye Cuba-krisa

Baseball som veikart til fred

Nå settes det ikke strek over 50 års politiske motsetninger, økonomisk boikott og ideologisk konflikt ved å snakke om baseball. Først må det i alle fall spilles en kamp eller to. Det håper de sportslig involverte å få i stand i mars. Og det er kanskje det enkleste. Det finnes lover og regler som vanskeliggjør reiser og besøk, pengebruk og samkvem.

Dette er detaljer, men de må på plass før situasjonen kan kalles normal. Ikke minst er Washington bekymret for den politiske opposisjonen på Cuba - i den grad den tillates. Selv om cubanerne har sett gjennom fingrene med en del ytringer de siste årene, og mange dissidenter er satt fri; så er Cuba på ingen måte et fritt og demokratisk samfunn.

USA kan ikke gjøre noe med det, indre forhold må cubanerne selv bestemme. Men et par baseballkamper og noen spektakulære "home runs" kan bidra til at veien blir enklere å gå.

Baseball som fornyer

I løpet av 50 år har selve spillet utviklet seg litt forskjellig i de to land. Det går på krefter og teknikk, tempo og taktikk. Sånn sett avspeiler baseball samfunnsutviklingen. De gamle dollarglisene fra 50-tallet symboliserer det nostalgiske Havana, det mange amerikanere dyrket og dyrker og som mange cubanere samtidig hatet og hater.

En åpning av økonomien kan føre til store endringer i Havana. En såkalt "amerikanisering" av mentalitet og kultur, vareutvalg og pengepress vil få store konsekvenser. Og det er ikke sikkert at all påvirkning og endring vil være av det gode. Noen nyere og mer miljøvennlige biler kan kanskje være av det gode, og en oppjustering av baseballspillets finesser skader ingen.

Men dersom Cuba blir gjenstand for en "total makover" da kan folk og system bli satt på en prøve som de kanskje ikke er forberedt på. Derfor er følere viktig, som ping-pong diplomatiet var mellom USA og Kina på 70-tallet, som cricket-diplomatiet har vært mellom India og Pakistan en rekke ganger og som baseballdiplomatiet forhåpentligvis kan bli mellom USA og Cuba.