En kvinnelig bankansatt blir hjulpet i sikkerhet av soldater. (Foto: Chico Sancez, Reuters)
De bankansatte har hele tiden deltatt i den nasjonale protestaksjonen, men bankene har holdt åpent tre timer per dag.
Kursfall
Tidligere denne uken ble det bestemt at bankene skulle øke presset på myndighetene ved å holde helt stengt i dag og i morgen. Minibankene er ikke fylt opp, og kun transaksjoner der liv og helse står på spill vil bli effektuert.
I flere uker har kundene stått i kø i timevis for å få utført helt enkle oppdrag. De private bankene, som president Hugo Chavez ønsker å nasjonalisere, er utstyrt med nymalte og fargerike slagord som "Stopp tyven!" eller "Jeg vil ha pengene mine!".
Bankene åpner igjen - etter planen - på mandag, så det er i denne omgang ikke fare for innskudd eller sparepenger,
men nervøsiteten for hva som kan skje begynte å leve sitt eget liv. Folk ønsket å kvitte seg med sine bolivares, de ønsket å sikre seg i dollar. Men det var lite dollar å få kjøpt, så prisen gikk opp.
Da bankene stengte i går kveld var kursen i forhold til
den nordamerikanske valutaen falt med mer enn 15 prosent. Før gårsdagens "crack" hadde bolivaren mistet 45 prosent av sin verdi i forhold til dollaren etter at krisen i landet ble akkutt.
President Hugo Chavez besøkte i går en skole i hovedstaden Caracas. (Foto: Kimberly White, Reuters)
Olje avgjør
Venezuelas økonomi er oljebasert. Halvparten av statsinntektene kommer fra oljeeksport. Propagandakrigen - som løper parallelt med den politiske konflikten - går derfor i stor del ut på å pynte på tallene for oljeeksporten de siste seks ukene. Det gjelder begge parter.
Myndighetene hevder at betydelige mengder produserers og eksporteres, mens opposisjonen på sin side sier eksporten er så godt som tørket inn. Uavhengige observatører gir begge noe rett, den dagelige eksporten antas å være rundt 20 prosent av normalen. Det er for mye til at streiken kan sies å være helt vellykket, men nok til at president Chavez kan utnyttet poenget politisk.
Det er likevel ikke nok til å holde landet gående særlig lenge. For selv om deler av økonomien fungerer normalt, og man ikke skal undervurdere verken frisører eller vaktselskaper, hushjelper eller bruktbilselgere, så skaper de ikke verdier. Og nasjonen Venezuela trenger penger i kassa.
Derfor kommer slaget til å stå om oljeindustrien. Etter at ledelsen i det statlige oljeselskapet PDVSA sluttet seg til protestaksjonen, fikk generaldirektøren sparken og en pensjonert oljedirektør fikk ansvaret. Chavez-lojale oljearbeidere forsøker nå å få fart på oljenæringen igjen, men det går langsomt.
Arbeidet er vanskelig og det å starte maskiner og anlegg på ny medfører stor sikkerhetsrisiko. Kraner og rør blir sjekket og dobbeltsjekket for å forsikre seg om at det
ikke er lekkasjer eller feil som kan forårsake ulykker.
OLjeproduksjonen er ennå ikke tatt opp igjen. Dette anlegget ble utsatt for sabotasje. (Reuters-foto)
Administrative grep
Mens hovedstaden Caracas er sentrum for demonstrasjoner og protestaksjoner, ligger oljeinstallasjonene langt utenfor byen. For å styre klar av
PDVSA-hovedkvarteret, som bestyres av Chavez-motstandere, forsøker myndighetene nå å gå utenom. Chavez ønsker å desentralisere PDVSA, slik at operatørene i felten blir uavhengige av det kostbare - og i denne sammheng - destruktive byråkratiet i Caracas.
Presidenten håper på denne måten å kunne klare seg uten de høyt gasjerte og sterkt kritiske kontorfunksjonærene i hovedstaden. Man reduserer utgiftene, kvitter seg med brysomme politiske motstandere og sitter igjen med økt fortjeneste.
Det virker genialt på papiret, men kan - i den virkelighet som nå rår i Venezuela - bli adskillig vanskeligere å gjennomføre i praksis.