Den vakre byen ved havet

Ukens korrespondentbrev ble postlagt i Baku, på vei tilbake til Moskva.

Baku havn var fylt opp med skrotete, gamle oljeboringsrigger som ble brukt på grunt vann helt siden brødrene Nobel anført av Ludvig sjøsatte den første oljetankeren på Det kaspiske hav midt på 1800-tallet.

Helt fra kysten og ut til de såkalte oljesteinene i havnen så jeg rustne, små oljeboringstårn da jeg kom hit som student i mai 1975, for 37 år siden.

I Baku bygget nobelbrødrene opp sin formue på oljen. Deres hovedkvarter ble døpt for Villa Petrolia, som i dag er renovert og fremstår som meget vakker.

I det som en gang var forfallets kaos i sovjettiden har man i dag ryddet opp og oppført den store havkrystallhallen til kveldens finale i Eurovision Song Contest.

Irsk kraftspark

Det er en helt annen by dette, enn det Baku som jeg ble kjent med for to mannsaldre siden.

Den gang bodde jeg på Gostinitsa Juzhnaja – nikomu ne nuzhnaja, eller oversatt litt fritt på «Hotel Sør – bo der den som tør».

Mine britiske studiekamerater fra Moskvas statsuniversitet, Chris og Mary, var kjærester, og vi havnet på en riktig brun og rufset bar første kvelden.

Mary McCarroll, som var fra Antrim i Nord-Irland, hadde kranglet med kjæresten Chris om ettermiddagen. På baren ble Mary straks populær blant de mørke machoguttene fra Baku, liten, sped og med mørkerødt hår som hun hadde.

Mary lot på oss og seg selv påspandere «champis» i strie strømmer, og det var ikke fritt for at hun nøt å gjøre Chris litt sjalu. I praksis ble han riktig sinna!

Så ut på kvelden foreslo Chris for meg at vi skulle forlate Mary med adonisene sine. Men da Mary ville gå med oss, prøvde de lokale heltene å hindre henne – og det var da det skjedde.

Med noen velrettede karateslag og godt fotarbeid i form av målrettede spark, nedla vesle Mary McCarroll fire aserbajdsjanere på null komma niks.

Hverken forloveden Chris eller jeg visste at «vår» dame hadde vært medlem av IRA i Nord-Irland. Hun var virkelig en dame for sin hatt.

Hør brevet i lyd:

Med Heyerdahl som redning

Mitt neste store personlige drama i Baku inntraff mitt i juni 1992. Hit hadde jeg med min kone Julia, min bror Dag og hans kone Mari.

Jeg etterlot dem i Baku og dro opp til den aserbajdsjanske fjellprovinsen Nakhitsjevan i krysset mellom Tyrkia, Iran og den nylig falne Sovjetunionen. For armenere og aserbajdsjanere skjøt på hverandre i Nakhitsjevan i juni 1992. Pilotene snittfløy dit for å unngå armensk artilleri.

I åtte timer sto NRKs daværende fotograf Anatolij Kuprianov og jeg i 45 grader på grensen til Tyrkia og ventet på at den lokale guvernøren skulle returnere fra tyrkisk side. Men for en utsikt vi hadde i den steikende varmen. Vi sto og skuet over mot Ararats berg, det bibelske fjell med evig snø på den øverste delen av det sukkertoppformede fjellet.

Omsider kom guvernøren, far til nåværende president Ilham Alijev, Heidar Alijev, som selv ble president i Aserbajdsjan høsten 1993.

Opprinnelig hadde Thor Heyerdahl introdusert oss mange år tidligere, og vinteren 1990, da Heidar Alijev bodde i eksil i Moskva som pensjonist etter mange år i Politbyrået, ble vi godt kjent.

Da reddet jeg ham fra å bli banket opp av ti muslimske kraftkarer på sovjetrepublikken Aserbajdsjans politiske representasjon i den sovjetiske hovedstaden etter blodbadet i Baku, som sovjetarmeen forårsaket.

Den sovjetiske statspensjonist og tidligere toppolitiker Heidar Alijev var kommet for å skrive under kondolanseprotokollen, da han ble truet av «gutta boys». Da trådte jeg frem og sa «jeg skal hilse fra Deres venn Thor Heyerdahl og uttrykke hans medfølelse».

Navnet til den berømte nordmannen var nok til å stanse bøllene. Jeg skal si Heidar Alijev laget bankett to år etter i Nakhitsjevan for meg.

Fanget av malstrømmen

Tilbake derfra hos min teppehandlende familie, som hadde kost seg i Bakus antikke bydel, hadde vi fem timer før returflyet skulle ta oss tilbake til Moskva. Vi dro nord for Baku til de vidstrakte hvite strendene ved det ramsalte kaspiske hav, som er et innlandshav.

Der ble Julia og jeg tatt av en malstrøm og nesten knust mot klippeveggene som også preger landskapet. Vi klarte oss med nød og neppe, men jeg brakk ringfingeren på venstre hånd mens jeg holdt klippeveggene unna der vi ble most mot dem av kjempebølger.

Fingeren ble skjev for alltid fordi jeg avslo plastisk kirurgi, og da legen spurte hvorfor svarte jeg: «Hvis min kone noensinne sier jeg ikke er glad i henne, viser jeg henne bare finger'n – horisontalt».

Så med lånte ord sier jeg med full rett noe som Knut Hamsun sa om Kristiania – «Baku, denne by ingen forlater uten merke for sitt liv!»

Trusselen fra sør

Men i kveld er det strålende finale i Eurovision Song Contest.

Bymurene fra persertiden er vakkert opplyst i denne hovedstaden i et land som i dag er et sjeldent eksempel på et forsøk på å etablere et europeisk ansikt i Irans og hardstyrte Turkmenistans nabolag her ved Det kaspiske hav.

Her la Statoil sin største utenlandsinvestering, og fikk voldsom kjeft for det forut for kronprinsens besøk i Baku i mai i fjor, omtrent akkurat for ett år siden.

Men alt da forsvarte Aserbajdsjans mest berømte dissident Eynulla Fatullajev Statoil-nærværet. Han slapp ut etter fire års fengsel bare dager før.

I årene før hans arrestasjon, hadde Norges ambassadør i Baku Steinar Gil gitt beskyttelse til to andre forfulgte dissidenter i den norske ambassaden.

Men i dag mener Eynulla Fatullajev at faren for radikal islamistisk undergraving truer det sekulære samfunn mye mer enn regimets politistatsmetoder. Derfor stempler mannen som 3. mai fikk UNESCOs pris for sin kamp for en fri presse parolen om å gjøre Eurovision Song Contest til et kritikkshow mot regimet som naivt.

Her i Aserbajdsjan er det 16 politiske fanger. De får bred omtale av menneskerettsorganisasjonene.

Men én million aserbajdsjanere lever som flyktninger etter landets tapte krig om Nagorno-Karabakh mot Armenia i 1992. Dem snakker vi lite om i vest.

Kvinner uten slør

Kveldens finale i Melodi Grand Prix er populær blant unge i Baku. For de vet meget vel hvordan for eksempel kvinner lever i Iran og Turkmenistan på andre siden av Det kaspiske hav, for ikke å snakke om Afghanistan som heller ikke er så langt unna.

Og selv om demokratiet her i Aserbajdsjan er et problemfylt demokrati, blir det nok en problemfri finale for Eurovision Song Conest her i kveld. Folk vi ha brød og de vil ha sirkus, og i dag står sirkuset på dagsorden.

Hva så med det politiske sirkuset? For det er klart, at myndighetene her i Aserbajdsjan vil utnytte Melodi Grand Prix til markedsføring av seg selv.

Men om regimet står for et ganske er hardt og autoritært styre, så er det i det likevel ikke noe grusomt tyranni, fremholder landets ledende dissident Eynulla Fatullajev. Men det fins i nabostatene Iran og Turkmenistan.

Jeg tenker på slørtildekkede kvinner i Iran og burkabærende kvinner i Afghanistan samt forknytte kuede kvinner i Turkmenistan når jeg går på den vakre Fonteneplassen her i byen.

De unge kvinnene er så moderne, beveger seg så fritt og er så mye mye mer like sine vesteuropeiske medsøstre eller russiske sådanne enn kvinnene lenger sør og øst.

I Tadsjikistan forteller min venn gjennom 30 år, Rakhmatullah, at tar hans døtre med utdannelse seg lønnet arbeid, vil ingen gifte seg med dem.

Hans mulla i Dusjanbe ble først sivilt utdannet i Baku, mens min venn apotekeren i Hoj À Bakhauidin i Nord-Afghanistan også ble utdannet her i sovjettiden. Baku ble på den tiden alltid fremholdt som en internasjonal by.

Fem nasjonaliteter bor her, og fortsatt bor det også her 50.000 armenere.

Og udiskutabelt er det blitt en svært vakker by, svaret på Napoli ved Middelhavet er Aserbajdsjans hovedstad her ved Det kaspiske hav.