Det eneste som syder av aktivitet i spøkelsesbyen Zintan, er sykehuset

Zintan, som ligger på Nafusah-platået nordvest i Libya rundt 150 km fra hovedstaden Tripoli, har siden mars vært gjenstand for harde kamper mellom regimestyrker og libyske opprørere. Frontlinjen på platået har gått like utenfor byen, som er hovedbølet for opprørerne i fjellregionen.

Befolkningen er i hovedsak berbere, det vil si ikke-arabiske, og de har følt seg marginalisert av styret til oberst Muammar al-Gaddafi. Når sjansen kom, lot de ikke seg be to ganger, de heiste det gamle libyske flagget, bevæpnet seg og meldte seg til tjeneste for opprørsledelsen i Benghazi.

Men kampen, som i resten av landet, har vært seig.

Fredag tapte Gaddafi-styrkene kontrollen over den strategisk viktige veien mellom Zintan og Yafran, som ligger nærmere Tripoli, og opprørerne har overtatt kontrollen over flere landsbyer i nærheten, ifølge nyhetsbyrået AFP.

• Les: – Tolv drept i NATO-angrep i Libya

Før det var stillingen svært fastlåst.

Rundt Zintan finnes det rundt 70 ammunisjonslager, som NATO har bombet.

• Les: NATO-fly rammet libyske opprørere ved en feiltakelse

Spøkelsesby

Zintan er nærmest tømt for sine 25.000 innbyggere. De har flyktet over grensen til Tunisia eller inn i huler i fjellene. Mange berberfamilier har fortsatt «familiehuler» intakt, som nå tas i bruk.

Nede på platået ligger byen som en spøkelsesby, forlatt og stille. De fleste butikkene har vært holdt stengt i ukevis. I det frontlinjen ble drevet noen mil lenger unna byen før helgen, åpnet noen få dørene.

• Les: Harde kamper i flere libyske byer

Forsyninger kommer over fra Tunisia, men vareutvalget er begrenset. Det går i pasta og tørrvarer samt litt kjøtt. Frukt og grønnsaker har det vært knapt med de siste tre månedene.

Vannforsyningen var stabil inntil begynnelsen av juni, da elektrisiteten ble kuttet. Det skaper problemer for vannpumpene.

Det normalt så travle markedet, er like øde som resten av byen.

De innbyggerne som fortsatt er igjen, tør fortsatt ikke bevege seg utendørs av frykt for å bli truffet av neste bølge av granater fra regjeringsstyrkene. 50–60 er avfyrt i samme omgang. Målene har vært antatte opprørsstillinger, boliger og sykehuset.

• Les: – Uakseptabelt å skyte mot sykehus

Travelt opptatt

Det eneste som er i full drift i Zintan, er byens sykehus. Det har til gjengjeld mer enn nok å gjøre.

På enkelte dager har det strømmet på med 50–80 sårede og skadde, både opprørere, sivile og Gaddafi-soldater.

Gaddafi-soldatene ble etter akuttbehandling låst inne på et eget rom, godt bevoktet.

– Det var gitt en klar ordre fra opprørsledelsen i Benghazi til sykehusledelsen at sårede soldater fra regimets styrker skulle få behandling på lik linje med opprørerne, sier Morten Rostrup i Leger uten grenser til NRK.

I en måned har han sammen med norske og internasjonale kolleger arbeidet ved sykehuset i Zintan for å avlaste de lokale legene.

– Hensikten med å skille dem ut, var å hindre ukontrollerte hevnangrep, sier legen.

Ordren fra Overgangsrådet er trolig et forsøk på å minske spenningen og fiendtligheten innen de militære styrkene, skulle det bli et regimeskifte.

• Les: Libyske opprørere hevder å ha Gaddafi-plan

Så snart soldatene er sterke nok, transporteres de til andre sykehus – i Gaddafi-kontrollerte byer.

– Det er en omfattende oppgave. Opprørsledelsen i området må gå god for sikkerheten, det må avtales gjennomgangsleide med begge parter og noen må stå klar til å ta imot pasienten, forteller Rostrup.

Tungt å prioritere

Morten Rostrup er en av de mer erfarne «feltlegene» i Norge. Likevel, også for han kan det røyne på.

– Det å prioritere de skadde føles alltid overveldende: Hvem trenger hjelp raskt, hvem kan vente og hvem er det håpløst å forsøke å redde? Det er alltid begrenset med ressurser, og du må velge hardt.

– Når du i tillegg vet at sykehuset som du befinner deg på, er et krigsmål, øker presset blant alle.

– Jeg jobbet i Bagdad i 2003, mens amerikanerne bombet byen, men det var langt fra det presset som jeg kjente i Zintan, hvor jeg for første gang virkelig hørte hvinet av granater mens jeg jobbet, sier Rostrup.

• Les også: – Ren flaks at vi ikke har blitt truffet

Etter hvert som den interne krigen i Libya har vart, har flere og flere valgt side. Også de lokale legene.

– Både i Zintan og andre steder i øst, har leger fra Tripoli og utflyttede libyere med medisinutdannelse kommet i hemmelighet for å bidra på sykehusene.

– Mange føler plikten til å hjelpe, men de legger heller ikke skjul på at de gjør det for å hjelpe opprørssiden, sier Rostrup.

Kaotisk

Han og andre ble i mars og april smuglet over grensen fra Tunisia med medisinske forsyninger til tre av sykehusene i regionen. I slutten av april ble de bedt om å komme tilbake, spesielt sykehuset i Zintan trengte forsterkninger for å håndtere den stadig mer krevende situasjonen.

– Sykehuset var relativt kaotisk drevet, likt flere av de andre sykehusene jeg var innom. Utstyrsmessig er det ikke så galt stilt, med til dels svært moderne utstyr.

– Det er bemanningen og kvaliteten det skorter på – og det gjenspeiler seg en spesielt i situasjon som nå. Det er uklart hvem som bestemmer, hvem som har ledelsen. Kvaliteten på leger og sykepleiere er ujevn. Svært mange er fremmedarbeidere, landet har hentet inn leger fra Ukraina og Nord-Korea og sykepleiere fra Asia, forteller Rostrup.

Mange av sykepleierne er for lengst dratt sin vei, noen av legene holder fortsatt holder stand. To av de ukrainske legene nekter å dra.

– Så like mye som det akuttmedisinske, ble oppgaven å få orden på organiseringen, slik at man klarer å takle strømmen av sårede og det som følger med, sier Rostrup.

– Vi hadde i flere omganger vært over med medisiner og utstyr, så det var ikke hovedproblemet. Det meldte seg også medisinstudenter, som vi kurset i sykepleie for å pleie pasientene etter akuttbehandlingen. Men det er klart, trøkket er stort når det kommer 80 dels hardt skadde på en dag, sier han.

Fremmedarbeidere

I alle kriger er det uskyldige ofre. I Libya er det spesielt de mange fremmedarbeiderne som har tapt alt. De kom for å arbeide og tjene penger, nå sitter de uten noen ting.

Da krigen brøt ut, var det rundt 2,5 millioner fremmedarbeidere i landet. Noen er kommet seg ut, mange er fortsatt strandet i flyktningleire langs grensen og noen velger å bli der de var av redsel.

– I Zintan var det ingen afrikanere som turde å bevege seg utendørs, livredde for å bli tatt for å være Gaddafis leiesoldater, sier Rostrup.

– I en trappeoppgang kom vi over en renholdsarbeider fra Tsjad, en familiefar som hadde reist for å tjene penger til kona og ungene sine. Han hadde sittet isolert i oppgangen i ukevis, og turde ikke vise seg ute. Han hadde sluppet opp for mat, og var sjeleglad for å få kontakt og forsyninger. Men han ble i oppgangen.

– Det sudanske ekteparet, som står for kjøkkendriften på sykehuset, valgte å bli midt i granatregnet med sine to barn, fordi de anså alternativet som umulig.

– Mens et par fra Bangladesh spurte om å få bli viet på sykehuset, og det ble holdt en liten bryllupsfest for dem, midt i alvoret.

– Disse fremmedarbeiderne burde fått retten til å flykte unna, retten til transport ut av området, men det viser seg vanskelig å få til, sier Rostrup.

De mange unge

De mange unge og uerfarne soldatene på opprørssiden har vært trukket frem som årsak til at opprørerne ikke har fått noen «walkover». Da opprøret startet i Benghazi, ble Gaddafi-regimet spådd til å ramle sammen som et korthus.

Det skjedde ikke. Vestlige ledere og etter hvert NATO-kommandanter rev seg i håret over de våpenukyndige soldatene som knapt klarte å lystre en kommando.

Den manglende krigserfaringen trekkes frem som forklaring på at det fortsatt er en stillingskrig, NATOs bombing av regimemål til tross.

– Det spesielle i Libya er alle de høyt utdannede unge mennene som kommer inn med alvorlige skader, flere av dem er lemlestet for livet.

– Svært mange av dem er studenter, rede til å ofre alt. «Det er døden eller denne sjansen» gjentok de. Selv hardt skadd på en båre, hadde de en seiersvilje jeg knapt har sett før.

– Et annet påfallende trekk, er «mangelen på» de afrikanske leiesoldatene til Gaddafi. Vi har ikke fått en eneste en til behandling, kun libyere. Hva som skjer med de andre, vet jeg ikke, men det burde bekymre noen, sier Rostrup.