I Teheran denne uken satt en 26-årig iraner ved et restaurantbord og sa:
– En avtale bare må skje nå. Vi har ventet så lenge.
Det var ingen analyse, det var et inderlig ønske han hadde hatt lenge – og som endelig er blitt oppfylt i dag.
Avtalen er gode nyheter for mange iranere som er hardt rammet av sanksjoner og trette av internasjonal isolasjon. Det er også gode nyheter for vestlige stormakter: ikke bare får de forsikringer om at Irans atomprogram er begrenset de neste 10–15 årene – med de konsekvensene det har for ikke-spredning og nedrustning – men de får også en mulig samarbeidspartner i en trøblete region.
I tillegg er avtalen en seier for diplomatiet som altfor ofte blir nedprioritert i denne konfliktfylte delen av verden.
Fra isfront til avtale
Avtalen kom på 18. dagen med forhandlinger i Wien, etter fire brutte tidsfrister og to uker på overtid. Ikke siden Andre verdenskrig har en amerikansk utenriksminister tilbrakt så lang tid i en utenlandsk by og med ett enkelt formål. Det tyder på hvor viktig denne avtalen er for amerikanske myndigheter.
For kanskje kan man like gjerne si at det tok 36 år å komme dit Iran og USA er kommet i dag.
Forholdet mellom de to landene har vært iskaldt siden den islamske revolusjonen i 1979, og den påfølgende gisseltakingen ved den amerikanske ambassaden i Teheran samme år. Da ble 52 amerikanske diplomater og borgere holdt som gisler i 444 dager av en gruppe iranske revolusjonære.
For iranere går mistilliten til USA lenger tilbake – til 1953, da amerikansk og britisk etterretning iverksatte et kupp mot den populære og demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh.
Den underliggende konflikten mellom Iran og USA har i flere tiår vært et fastlåst faktum i regionen. En atomavtale ikke er løsningen på alle problemer – ei heller blir all mistillit glemt i øyeblikket den er signert – men den åpner for et mer konstruktivt forhold mellom landene.
Den baner også vei for samarbeid på andre arenaer. Kampen mot IS i Irak og Syria er et av flere eksempler der samarbeid kan være ønskelig – dog ikke uten strategiske og moralske dilemmaer.
Maktbalansen
Kritikk vil komme fra motstandere både i USA og Iran de neste dagene, ukene og månedene. De vil kaste seg over det de mener er en hvert kompromiss eller tvilsomme ord i avtaledokumentet. Kritikere i USA vil dessuten peke på Irans støtte til det de anser som terroristorganisasjoner som Hizbollah og Hamas – og hva Irans økte økonomiske muskler vil bety for disse.
Krass kritikk vil også komme fra Israel og Saudi-Arabia, Irans to erkefiender i regionen og som tviler på Irans intensjoner.
Og som alltid når en maktbalanse forskyves i en region med mange uløste og underliggende konflikter, kan det føre til uante konsekvenser.
Saudi-Arabia og Iran rivaliserer om makt og innflytelse i en rekke land, fra Pakistan og Afghanistan via Syria og Irak til Jemen. Forholdet mellom den sunnimuslimske og den sjiamuslimske regionale stormakten har direkte konsekvenser på konfliktnivået på bakken i disse landene.
Og selv om dem som støtter avtalen mener at den bidrar til å unngå et atomkappløp i regionen, risikerer den også – avhengig av reaksjonene – å føre til opprustning hos Irans rivaler.
