Ett år etter at Argentina slo seg selv konkurs, devaluerte pesoen, "frøs" godtfolks sparekonti og innførte strenge restriksjoner på dollarforbruk, øyner innbyggerne - i det som en gang var verdens femte rikeste land - lys i enden av tunnelen.
Intensjonsavtale
Partene er enige om en intensjonstekst, men ingenting er ennå underskrevet og det finnes detaljer som kan velte hele avtalen. Men alt tyder på at Argentina har måttet gå med på å betale gammel gjeld, før Det Internasjonale Pengefondet kommer det hardt prøvede landet i møte. Argentina har hele tiden sagt at de vil ikke ta av valutareservene for å betjene renter og avdrag. Ikke minst fordi IMF selv har satt en nedre grense for hva Argentina må ha i reserver uten at det er uansvarlig økonomisk politikk.
Den økonomiske krisen i Argentina har skapt omfattende uro i landet. (Arkivfoto)
Når Argentina nå går med på å betale den inter-amerikanske utviklingsbanken IABD nærmere 5 milliarder kroner i morgen, det tilsvarende til Verdensbanken på torsdag og nærmere 7 milliarder til IMF på fredag, så blir statskassa faretruende slunken.
Men ved å betale får Argentina goodwill og kredittverdighet. IMF vil umiddelbart tilbakeføre et beløp tilsvarende det som blir innbetalt og når Argentina har vist evne og vilje til å gjøre opp for seg, så vil den nye og reforhandlede avtalen med IMF etter alt å dømme bli underskrevet i Washington 23. januar.
Pusterom
En avtale med IMF løser ingen problemer for Argentina, men landet vinner tid. Myndighetene får etter alt å dømme tre år på seg til å løse gamle problemer.
I mellomtiden håper man at IMF-klareringen vil gi økt internasjonal tillit, at det vil bidra til mer eksport og flere utenlandsinvesteringer. Det vil føre til høyere aktivitet, flere arbeidsplasser og bedre økonomiske forhold. Men "Grunnkurset i Nasjonal Økonomisk Gjenreising" - om det finnes - ble neppe skrevet av en argentiner.
Argentinas president Eduardo Duhalde er enig med Det internasjonale pengefondet. (Arkivfoto)
For selv om IMF i et år har stått knallhardt på kravet om enhetlig nasjonal opptreden, så gjør alle involverte argentinske parter som de selv vil. I måned etter måned har president Eduardo Duhalde sagt "nu går alt så meget bedre", han har snakket om en "vårløysing" i økonomien og finansministeren har forsikret at en avtale med IMF er rett rundt hjørnet.
Men så har de folkevalgte i Kongressen fattet vedtak som direkte undergraver regjeringens forhandlingsstrategi, domstolene med Høyesterett i spissen har kommet med domsavsigelser som på juridisk grunnlag slår beina under regjeringens økonomiske politikk og kjente politikere med gode sjanser til å vinne presidentvalget i april har slått på stortromma i valgkampen og talt Verdensbanken og IMF midt i mot. En uke er lang tid i argentinsk politikk, og mer enn nok til at løse kanoner kan torpedere intensjonsavtalen.
Vanskelig år
Enkelte argentinske politikere, nasjonalister med populistisk profil, scorer høyt på å si at Argentina klarer seg uten IMF. Det samme gjelder en samlet, men særdeles broket venstreside, som krever stans i tilbakebetaling av renter og avdrag. Det vises til hvordan Malaysia klarte det, uten å ta hensyn til forskjeller i ressurser og næringsliv, arbeidsmoral og politisk disiplin mellom de to land.
Det eneste som er klart er at Argentina trenger hjelp. Fattigdom og armod er blitt en del av hverdagen for millioner av argentinere. En av verdens største matvareeksportører, som har potensiale til å brødfø mer enn ti ganger sin egen befolkning, mottar nå nødhjelp fra en rekke land. FNs matvareprogram og landbruksorganisasjon - WFP og FAO - har etablert seg i Argentina, sammen med en rekke frivillige organisasjoner som ellers bare opererer i kriseområder i Den 3. verden. Halvparten av alle argentinere lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, en fjerdedel er arbeidsledige og mange barn dør av sult.
Intensjonsavtalen mellom Argentina og IMF vil ikke gjøre livet lettere for disse gruppene på kort sikt. I verste fall snarere tvert i mot. Men hensikten er altså at man skal få hjulene til å gå rundt, slik at økt økonomisk aktivitet vil bedre situasjonen generelt. Akkurat det kan det være vanskelig å forstå for et arbeidsledig par med sultne barn.
