Dette er de viktigste blant de mange spørsmål som stilles etter at Yasir Arafat er erklært død, både ut fra medisinske og religiøse kriterier.
At det også reises mange spørsmål om den kjempeformue PLO-lederen skal ha etterlatt seg, er en annen sak, likeledes om den portvakt-rolle ved ektemannens dødsleie som den over 30 år yngre hustruen Suha tiltok seg.
Palestinske sikkerhetsfolk i sorg over Yasir Arafats død. (Foto: Scanpix / AFP)
Hun var aldri særlig populær blant palestinerne fordi hun levde et luksusliv i Paris og åpenbart fikk mange penger som skulle ha gått til de trengende palestinerne.
”Portvakter” i historien
Tilsvarende ”portvakter” – om det er til himmel eller helvete skal være usagt – har vi også sett i andre tilfeller der en sterk leder er gått bort.
Ved Willy Brandts dødsleie slapp hans nye kone, Brigitte Seebacher, inn bare de hun selv bestemte og som hun trodde ville tjene hennes sak.
Det skapte mye bitterhet i det sosialdemokratiske partiet og gjorde at det ikke er hun, men Ruth, som i dag betraktes som den ”egentlige fru Brandt”.
Det eneste som gjenstod for Brigitte Seebacher, var å skrive en bitter og giftig biografi, og i tillegg skaffe seg en ny samboer, også han en gammel mann, men betydelig rikere enn Willy Brandt.
Jakten på pengene
Da Tito lå for døden, sørget hans etterfølgere for å isolere enken fullstendig. Hun spilte ingen som helst politiske rolle og ble snart glemt.
Sannsynligvis skjer det samme med Suha. De palestinske leder har for lengst sørget for at hun ikke har noen politisk innflytelse. Men pengejakten vil fortsette.
Midlene tilhører det palestinske folk, ropes det fra Gaza og Vestbredden, og det gjør ikke stemningen bedre at israelsk etterretning, som regnes som den mest profesjonelle i verden, også sprer desinformasjon.
Den setter antagelig beløpet ekstra høyt for å sverte Arafats ettermæle. Men sannsynligvis blir Suha en lynavleder. Det er henne, og ikke legenden Arafat, det først og fremst går ut over.
Arafats ettermæle
Palestinske soldater i Gaza by torsdag. (Foto: Scanpix / AP)
Historikere, politikere og vanlige mennesker vil strides om Yasir Arafats ettermæle.
Den som kommer nærmest en realistisk beskrivelse av den avdøde PLO-leder, er etter min mening Robert Fisk i The Independent.
Han fremstiller Arafat som et eksempel på det som var lojalt, heroisk og fint ved den palestinske drømmen, men også det som var miserabelt, korrupt og politisk urealistisk.
Arafat brukte ikke de enorme pengesummer han disponerte – det meste av det norsk og annen vestlig hjelp – til personlig luksus og berikelse.
Det var det kona som gjorde. PLO-lederen brukte pengene på helt normalt levantinsk vis til å kjøpe seg venner og innflytelse.
Lite eller intet kom den jevne palestinere til gode, men mange av Arafats støttespillere beriket seg. Hans kameraderi var, som Fisk skriver, en del av hans nederlag.
Resultatet ser vi i aldrende palestinske ledere, mens de unge og bedre utdannede enten er politisk passive eller søker til mer ekstreme organisasjoner.
En tragedie
Historiens dom over Yasir Arafat får vi la vente med. Men allerede nå kan vi si at det var en tragedie for ham og det palestinske folk at han, som Roger Cohen skriver i International Herald Tribune, ikke fulgte Mandelas eksempel.
Mandelas akkreditiver som klar motstandskjemper kunne aldri trekkes i tvil, men da han ble satt fri, var han både realistisk og forsonende.
Det kan man sannsynligvis ikke si om Yasir Arafat, selv om ikke han alene kan belastes for at Oslo-avtalen gikk den vei høna sparker og det foreløpig ikke er blitt noe av ”veikart for fred”.
Israelerne har vært en vanskelig og mektig motpart, og det er all grunn til å tvile på om Sharon noen gang ønsket en løsning som også tok hensyn til palestinernes berettigede krav.
Opp til USA
Sharon må gi i alle fall gi mer enn han hittil har vært villig til og kanskje har kunnet gjøre med de politiske konstellasjoner som gjelder i Israel. Men til syvende og sist blir det opp til president George W. Bush.
Han har hittil ført en mer pro-israelsk politikk enn noen president før ham, selv om han nylig gjentok at han ønsket en palestinsk stat. Det er det ingen annen amerikansk president som har sagt.
Hvem lytter Bush til?
Men spørsmålet er om hva som egentlig er George W. Bushs indre overbevisning. Deler han de evangeliske kristnes oppfatning av ”Profetienes Israel”, der Vestbredden og mer til skal tilhøre den jødiske stat?
Behøver han ikke lenger ta hensyn til slike støttegrupper dersom han egentlig skulle mene noe annet? Vil han følge sin fars eksempel?
George H. Bush og utenriksminister Baker trakk tilbake finansiell støtte til Israel en periode for å legge press på regjeringen i Jerusalem.
Før dette viste både president Nixon og hans jødiske utenriksminister, Henry Kissinger, at de ikke vek tilbake for å presse Israel. Det samme gjorde president Eisenhower under Suezkrisen i 1956.
Det ville være ”naturlig” å vente noe tilsvarende av en republikansk, ikke av en demokratisk administrasjon.
Men intet er ”naturlig” lenger i amerikansk politikk. Så vi får vente og se hvilke røster George W. Bush lytter til.
Hva han gjør, blir avgjørende. Uten et nytt amerikansk initiativ og press på Israel blir det ingen virkelig bevegelse.