Libyas islamister parkert

Libyas velgere har talt, og det er tydelig at de ikke følger i det politiske fotsporet til nabolandene Egypt og Tunisia. Utenrikskommentator Gro Holm spør seg hvorfor.

Valgbokser fra Kufra har ankommet Tripoli

Ansatte i den nasjonale valgkommisjonen synger nasjonalsangen bak bokser med stemmesedler som er sendt fra Kufra til Tripoli torsdag denne uka.

Foto: ZOHRA BENSEMRA / Reuters

Gro Holm
Foto: NRK

Libyas velgere har talt. De foreløpige valgresultatene viser at Det muslimske brorskapets parti ikke er i nærheten av å bli det største. Den liberale Alliansen av nasjonale krefter ligger an til å få flertall i alle Libyas tre regioner.

Selv om vi ennå ikke vet hvordan de individuelle kandidatene i Nasjonalkongressen vil fordele seg politisk, er det opplagt at Libya ikke følger i fotsporet til nabolandene Egypt og Tunisia. Hvorfor?

Liberale seierherrer

Det er to ting ved valgresultatet som virker temmelig klart allerede nå. De liberale i Alliansen av nasjonale krefter har som parti fått mange ganger flere stemmer enn Rettferdighets og utviklingspartiet, som Det muslimske brorskapet kaller partiet sitt i Libya. For det andre er de liberale størst i alle tre regioner, øst, vest og sør.

Det ser ikke ut til å finnes større geografiske områder der islamistene står så sterkt at det kan brukes som maktbaser for motstand mot sentralmakten.

Les også: Dagen før dagen i Libya
Les mer: – Nå starter frihetsepoken i Libya

Partirepresentantene utgjør bare 40 prosent av Nasjonalkongressen. 120 av 200 mandater er såkalte individuelle representanter, og islamistene i Rettferdighets- og utviklingspartiet hevder de har fått langt flere av de individuelle plassene.

Men partiet er nok langt fra overbevist om at det er nok til å kunne danne regjering, for det pågår nå intens kjøpslåing med småpartier om deres støtte.

Mahmoud Jibril snakker med støttespiller etter pressekonferanse i Tripoli

Mahmoud Jibril snakker med en tilhenger etter en pressekonferanse i Tripoli tidligere denne måneden. Jibril kan trolig bli ny statsminister i Libya.

Foto: ZOHRA BENSEMRA / Reuters

USA-utdannet statsviter ved roret

Det mest sannsynlige er at Libyas neste statsminister blir Mahmoud Jibril. Den USA-utdannede statsviteren hoppet av fra Gadaffi-regimet i februar i fjor og ble leder for Det nasjonale overgangsrådet i mars. Det er flere grunner til at Brorskapets parti har gjort det dårligere i Libya enn i nabolandene.

Det muslimske brorskap er bortimot ukjent i Libya. Gadaffi hadde null toleranse for islamister, menn med skjegg ble rutinemessig overvåket og Brorskapet fikk aldri etablere seg som den sosiale velferdsorganisasjonen den fungerte som i Egypt.

Kandidatene fra Rettferdighets- og utviklingspartiet var mindre kjent enn Mahmoud Jibril og flere av de andre som deltok aktivt i opprøret mot Gadaffi. Men selv meritter fra krigen mot Gadaffi ser ikke ut til å ha hjulpet islamistene.

Mannen som ledet kampene mot diktatorens styrker inne i hovedstaden, tidligere Al Qaida-medlem Abdul Hakim Belhaj, ser ikke ut til å ha lykkes med sitt parti. Han klarte ikke å bygge solide nok allianser med grupper andre steder i landet.

Sterk klantilhørighet

Videre identifiserer libyerne seg sterkt med stamme og klan, mindre med religiøse fellesskap. Det store flertallet er sunnier, så det er lite «vi mot dem» tenkning langs religiøse skillelinjer.

Det muslimske brorskap forbindes med Egypt, og det har gått rykter om at Qatar bidrar med finansiering av libyske islamister. Det er ikke populært. Libyerne ønsker å framstå som selvstendige, ikke noe haleheng til større naboer.

Libyere står under en valgplakat i byen Benghazi

Libyere står under en valgplakat i byen Benghazi.

Foto: ESAM OMRAN AL-FETORI / Reuters

Endelig, i Egypt hentet Brorskapet mye av sin støtte blant lite utdannede velgere på landsbygda. Libya har til sammenlikning en høyt utdannet befolkning, der over 90 prosent kan lese og skrive.

Ønsker føderal løsning

Utenlandske observatører er positive på grensen til det entusiastiske over gjennomføringen av Libyas første frie valg. Det er ikke rapportert om alvorlige uregelmessigheter. Men andre utfordringer står i kø.

Den viktigste er kanskje å bli enige om en ny grunnlov, fordi den skal legge grunnlaget for den framtidige fordelingen av makt mellom regionene og det politiske sentrum.

Revolusjonens vugge, Cyrenaica-regionen med regionsenteret Benghazi i øst har mest olje. Men regionen fikk aldri noen tilsvarende politisk innflytelse under Gadaffi. Derfor ønsker mange i øst en føderal løsning, med utstrakt selvstyre, blant annet når det gjelder skatteinnkreving. Hva svarte så Libyas midlertidige regjering?

Annerledeslandet Libya

Jo, den viste forståelse for kravet om mer innflytelse. Blant annet får hver av Libyas tre regioner like mange representanter i den framtidige Grunnlovskomiteen, selv om folketallet er dramatisk mye mindre i øst og sør enn rundt Tripoli.

Libyas overgangsregjering mangler ett av de viktigste kjennetegnene på statsmakt, nemlig kontroll over landets væpnede styrker.

Regionale militsgrupper har flere tusen soldater under våpen, men de har brukt sine styrker til å opprettholde ro og orden, og har stort sett latt være å utfordre den sårbare overgangsregjeringen. I ett ord; Libya er annerledes.

SISTE NYTT

Siste nytt