Under ørkenens brennende sol: Konflikten i Sentral-Asia

Kirgisistans midlertidige president Roza Otunbayeva står imot en politisk kultur både i sitt hjemland og i nabostatene Usbekistan og Kasakhstan. Hennes hjemland er også «lillebror» i Sentral-Asia.

Selv er hun mye mindre brutal enn motspillerne, både hjemme og ute.

• Les: – Over 1500 drept i Kirgisistan
• Les: - Osj har blitt ein gravplass

Da de tidligere sovjetrepublikkene ble fri ved Sovjetunionens oppløsning, overtok godt utdannede, liberale ledere styret i de fattige statene.

Særlig var Kasakhstans president Nursultan Nazarbajev som fortsatt har makten, og den kirgiske presidenten Askàr Akàjev godt utdannede og liberale. 300 millioner sovjetborgerne fulgte deres rolle som intellektuelle motstandere av det kommunistiske ettpartisystemet i USSR.

Den tredje mann var Usbekistans president Islam Karimov, en apparatsjik som overtok den tradisjonelt dominerende nasjon i Sentral-Asia, og som fortsatt sitter ved makten. Født i den fruktbare Ferganadalen i 1938, har han hele tiden holdt et jerngrep rundt sitt folk.

Særlig president Karimov er nå motspilleren for Roza Otunbajeva, noe så usedvanlig som en kvinnelig statsleder i Sentral-Asia, og en politiker som står utenfor klansveldet som råder over hele regionen.

Karimov var en del av den kommunistiske eliten, og Usbekistan var beryktet som en korrupt sovjetrepublikk.

President Mikhail Gorbatsjovs økokrim-sjef Telman Gdljan ble den mest populære regimekritiker, før Boris Jeltsin i ettpartistaten fordi han buret inne hele partiledelsen i Tasjkent og lot svigersønnen til Leonid Bresjnev følge etter. Og han var nummer to det sovjetiske innenriksministeriet!

De opprinnelig intellektuelle lederne som tok over i Kirgisistan og Kasakhstan, var ikke korrupte byråkrater da de returnerte til sine hjemland fra Moskva i 1992.

Men de ble raskt opptatt i det gamle klansveldet fordi de svake statene i Sentral-Asia ikke hadde institusjoner da det kommunistiske regimet var blitt historie i regionen.

Dette forstumpet dem raskt, og de forfalt alle til styringsmetoder, som hele tiden ble holdt i hevd i Usbekistan.

I desember 2002 stemplet en omfattende FN-rapport følgende stater som verstinger i bruk av tortur mot politiske fanger: Usbekistan, og Turkmenistan og på «gode» andreplasser lå Kirgisistan, Tadsjikistan og Kasakhstan.

• Les: Bakijev-sønnen får skylden

Akkurat dette affiserte USA og NATO lite.

På grunn av Vestens invasjon i Afghanistan året før gikk, USA og NATO «til sengs med fienden» hvis verdigrunnlag var målet i bytte mot støttebaser for USA i Usbekistan og for norske F 16-fly på Manàs-basen i Ferganadalen i Kirgisistan for det afghanske felttoget.

Ferganadalen – stridens sentrum

«Under ørkenens brennende sol» het en sovjetisk film som alle kjente i supermakten USSR. Og Sentral-Asia er gloheit.

Ferganadalen strekker seg gjennom både gjennom Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan.

Viktigste vannkilde for den fruktbare dalen var Aralsjøen på grensen mellom Kasakhstan og Usbekistan, øst for Kaspiske hav. Sjøen var lenge regnet som verdens fjerde største innsjø med ca. 68 000 km2.

I dag er bare en fjerdedel av Aralsjøen tilbake, kystlinjen har skrumpet inn med 110 km og vannkilden er et mareritt av salt, der den ligger som en vaffelkake hvor havbunnen er delt opp av «vannpytter» i den verste økokatastrofe. Vannets saltgehalt har steget i takt med innsjøens reduksjon.

Årsaken til denne økologiske katastrofen var sovjetisk bomullsindustri som brukte både elvene inn til Aralsjøen og sjøen selv som vanningskilde for bomullsmarkene, uten at bomullsindustrien i Sentral-Asia ble annet enn annen rangs.

Så tidlig som i 1975 var Sentral-Asia den fattigste delen av Sovjetunionen med bare halvparten av Russlands økonomiske vekst. Fruktbarheten i Ferganadalen ble ikke upåvirket av den mer overordnete økologiske katastrofen som bygget seg opp i Sentral-Asia utover 1970- og 1980-årene.

Da det i juni 1989 brøt ut voldsomme etniske opptøyer i Fergana med over 200 døde, ble dette en utfordring for Mikhail Gorbatsjovs regime.

Her møtes Sentral-Asias «storebror», som er usbekerne, med «lillebror», som er kirgiserne. Det samme gjentok seg i 1997, og den etniske renskningen av usbekere rundt byen Osj i Ferganadalen nå, er en del av dette bakteppet.

I den tidligere Sovjetunionen hadde 50 millioner borgere sine kulturelle røtter i islamsk kultur. Selv om nasjonene i Sentral-Asia er sunnimuslimer, hjelper det ikke til å avhjelpe de regionale spenningene.

• Les:

Krenkelsene

Usbekerne har naturligvis dominert religionen, for mufti’en for hele Sentral-Asia sitter i Usbekistans hovedstad Tasjkent. Her, på den eldgamle Silkeveien, ga og gir dette prestisje med ditto sjalusi og misunnelse – ofte på grunn av misbruk av autoritet.

Kirgiserne som småbrødre, bodde for langt mot nordøst til riktig å bli med i begrepet Silkeveien – inneklemt mellom Kina i øst, russerne i nord i Sibir og sterkere naboer i sør og vest.

Det var jo middelalderens storbyer som Tasjkent, Dusjanbè, Samarkand, Bukarà og Ashrabàd som var toneangivende i århundrer med rikdom for khan-regimene, og kirgiserne falt utenfor her. Under sovjettiden ble også befolkningen hardt rammet av Stalin-tidens terror, og krenkelser huskes.

Dette er regionen som sammen med Kaukasus utgjør «den bløte buk under det russiske imperium».

I Ferganadalen har en krangel om en brønn, beitemarker og mange trivielle lokalkonflikter utgjort «opptenningsveden» til det som skjedde og som skjer både i Ferganadalen for tredje gang på 20 år, og ellers.

Som NRKs korrespondent i tre perioder fra 1980-2003 falt det i mitt lodd å dekke 8 – åtte - borgerkriger eller borgerkrigslignende konflikter i et territorium som utgjør en sjettedel av jordens landoverflate, som USSR utgjorde:

Krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia, borgerkrigen i Moldova, blodbadet i Litauen og Latvia, Ferganadalen, to tsjetsjenske kriger og borgerkrigen i Georgia over Abkhasia-området sør for Sotsji.

Et fellestrekk for alle konfliktene var at gamle, underliggende men langt fra glemte krenkelser kom til overflaten overalt da de «kommunistiske bajonettene» ble senket, sensuren forsvant og gamle motsetninger som var fortrengt i 70 år igjen kunne tales høyt om.

For under sovjetregimet lød bare èn parole, som ingen turde mukke over: «Vennskap mellom folkene»!

Men når blodhevnkulturen er som den er, og enhver med selvrespekten i behold kan fortelle slektshistorien åtte generasjoner tilbake, huskes også krenkelsene.

Fattigdommen

Det generelle armod som har holdt frem, byr folk på verre levekår i dag mange steder i denne regionen enn livet faktisk bød på i sovjettiden.

Kjører du over de to 4000 meter høye fjellkjedene fra nord og sørover til Tadsjikistan, treffer du noen kilometer med slitt asfalt i dalførene mellom høyfjellene:

«Det er den siste unionsasfalten - for ikke et menneske har lagt asfalt her siden Bresjnevs tid!»- lyder folks bitre omkved.

Leonid Bresjnev styrte supermakten i atten år mellom 1964 og 1982.

Skyhøy arbeidsløshet og skyhøy spedbarnsdødelighet er en del av bakteppet for misnøyens sommer i Kirgisistan og Usbekistan nå.

Men stor forskjell mellom fattig og rik, er ikke i seg selv en forklaring på uroen. For det var normen og ikke unntaket gjennom århundrene da de brutale khan’ene styrte Sentral-Asia.

Men hva som enn skrives om sovjettiden, er det viktig for analysen å huske at utdanningsnivået økte sterkt i Sentral-Asia.

Og folk som kan lese, er vanskeligere å underkue enn folk som kan lese en bok og en avis, for ikke å snakke om å bruke Internett.

Russland som nøkkelmakt

Når Russland har avslått bønn om fredsopprettende styrker til Ferganadalen, skyldes ikke det at den russiske arme ikke kan håndtere en slik lokal konflikt.
Tre grunner peker seg ut for avslaget.

En viss frykt for dominoeffekt av fiendtlighetene mellom Usbekistan og Kirgisistan ligger bak. Kan det spre seg til Kasakhstan? Med dette landet har Russland en 8000 km lang, felles grense, og der står det knapt en gjerdestolpe!

Den andre grunnen er, at det fremdeles bor store, russiske minoriteter i alle disse sentralasiatiske statene, og dagens kremlledere ønsker ikke å bli part i en strid for det kunne lett utsette de russiske minoritetene for pogromer. Og da ville deres vanskjebne lynraskt bli det et akutt innenrikspolitisk problem i Russland.

For den kremlleder som ikke ville forsvare landsmenn i nød i Sentral-Asia, kan spare seg bryet med å gå på jobb dagen derpå. Det visste Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin, og dette vet både Russlands statsminister Vladimir Putin og president Dmitrij Medvedev.

Som et viktig siste moment kommer det at Russland på nytt har opparbeidet et godt forhold til alle regimene i Sentral-Asia, etter at USA prøvde å gjøre sine hoser grønne der så lenge det var behov for flybaser i starten på Vestens krig i Afghanistan.

Eksempelvis reddet Dmitrij Medvedev USAs fortsatte bruk av Manàsbasen i Kirgisistan forut for president Barack Obamas første besøk i Moskva for ett år siden.

I sum forklarer disse faktorene hvorfor Russland ikke vil involvere seg med tropper i konflikten mellom Kirgisistan og Usbekistan.

Tanken på et slikt eventyr leder enhver russisk analytiker inn på tanken, at Russland da kunne gradvis skli inn og overta ansvaret for hele situasjonen, om ikke statsdannelsene som ble etablert da USSR gikk i oppløsning.

Kirgiserne og usbekerne skal heller ikke vente for mye av USA og Vesten. NATOs eksistens er satt på spill i Afghanistan. Det sa Tony Blair rett før sin avgang våren 2007. Hans visjon er mer aktuell i dag.

Derfor er trolig løsningen på den bitre strid mellom kirgiserne og usbekerne i Osj at den simpelthen brenner ut under ørkenens brennende sol.

Det har skjedd før. Igjen og igjen.