Amerikansk helsevesen kan aldri bli som det norske

Det er det historiske snøfallet i slutten av januar her i Washington DC som er årsaken til at jeg vet mer om amerikansk helsevesen enn jeg trodde jeg noen gang ville gjøre.

For det var da, omgitt av en halvmeter snø og opptatt med snømåking fra et lavt tak, at mitt bakhode sa pang i en hagemur og hjernerystelsen var et faktum. Den ble nøkkelen til førstehåndskunnskap om USAs helsevesen.

La det bare være klart, landet har verdens beste tilbud på så mange områder. Det er, relativt sett, liten ventetid til de fleste av dem.

Men det er dyrt, fryktelig dyrt, både for den enkelte og for samfunnet.

Dyrest blant rike land

USA bruker hele 18 prosent av bruttonasjonalproduktet på helse, nabolandet Canada bruker 11 og Norge 10 prosent. Men ikke bare det, om en bare ser på den statlige delen av den regningen, så bruker den amerikanske staten alene mer på helse per innbygger enn noe annet land i verden.

I tillegg kommer forsikringer som arbeidsgivere betaler, folks private forsikringer og det pasienter selv må ut med i egenandeler. Men folk her får ikke oftere behandling, og de er ikke friskere enn i land det er naturlig å sammenligne seg med.

• Les Ytring: To helsevesener, to verdener

33 millioner uforsikrede

Dessuten har 33 millioner mennesker fortsatt ikke noen form for helseforsikring. Det vil si at de får bare akutthjelp og absolutt nødvendig behandling.

Innvandrere, afroamerikanere og hispanics er overrepresentert blant de uforsikrede. Så hvorfor er det så dyrt?

Profittmotivet styrer

– I USA er det ikke staten som bestemmer prisene på helsetjenester og medisiner. Sykehus, leger, forsikringsselskaper og farmasibedriftene. Det er de som forhandler om priser, og alle vil ha størst mulig overskudd, forklarer Matt Salo meg.

Selv er han øverste leder i Nasjonalforeningen for direktører i Medicaid. Medicaid er en statlige forsikringsordning for landets fattige.

Men det er strenge tilleggskriterier for å få støtte, så millioner av mennesker faller utenfor.

Markedet fungerer ikke

– Det er bare tull at det amerikanske helsemarkedet gir folk stor valgfrihet, mener Salo.

– Det finnes flere hundre forsikringsselskaper som inngår avtaler med leger og sykehus, men det er nesten umulig å få vite totalkostnaden for en behandling før regningen kommer. Derfor kan folk heller ikke shoppe helsetjenester, de kjenner jo ikke den endelige prisen.

• Les også: Dette er Obamas helsereform

Regningene hagler

Det kan jeg skrive under på. Da jeg kom til den tredje legen med hjernerystelsen, en nevrolog, fikk jeg beskjed om å betale 250 dollar før timen.

Men det var egentlig bare et depositum, og for å få den egentlige summen, måtte jeg ringe to forskjellige regnskapskontorer. Det ene hadde ansvaret for legetjenesten. Det andre for det jeg skulle betale for leie av sykehuslokalet for en tre kvarters konsultasjon.

En bekjent som skulle ta en undersøkelse som krevde narkose fikk fire regninger ettersendt, én for anestesilege, én for anestesisykepleier, én for leie av lokale og én for legen som undersøkte.

Mye å spare for samfunnet

En gruppe leger fra blant annet Harvard universitetet publiserte for tre år siden en forskningsrapport som konkluderte med at USA kan spare 15 prosent av de nasjonale helsekostnadene ved å innføre et system der staten alene betaler, i stedet for nær 900 private og offentlige forsikringsselskaper som finnes i dag.

De så på hva det koster for forsikringsselskapene og behandlerne å administrere regninger og å holde orden på hvilke forsikringer som dekker hva.

Sammenliknet med Canada, som har en helsefinansiering lik den norske, koster denne delen av administrasjonen 80 % mer i USA.

Ved å innføre et såkalt single payer – staten betaler-system – kunne USA spare et beløp tilsvarende 3000 milliarder kroner, hevder gruppen Physicians for a National Health Program. Det ville være mer enn nok til å finansiere all nødvendig behandling av dem som i dag står uten noen forsikring.

Koster mer uten forsikring

Hvis du ikke har råd til forsikring, eller velger å la være å forsikre deg, er det mye som koster mer.

Da har du nemlig ikke et forsikringsselskap i ryggen som sørger for å forhandle ned prisene på operasjoner, legebesøk og reseptbelagte medisiner.

I en del sammenhenger vil jeg som utenlandsk borger dekket av den norske stat bli behandlet som uforsikret her.

For en stund siden kom jeg til et apotek for å hente ut én måneds forbruk av en medisin jeg hadde resept på. 1.669 dollar stod det på regningen – over 14.000 kroner slik dollarkursen var da.

Men legen var grei, han ringte et apotek i Canada, og derfra fikk jeg sendt to måneders forbruk for 1400 kroner. Her i USA, hvor mange skryter av at konkurranse driver prisene for forbrukerne ned, var prisen altså det tjuedoblede.

Sanders vil ha det som i Canada og Skandinavia

En av hovedsakene til presidentkandidat Bernie Sanders i valgkampen er at han vil innføre et helsefinansieringssystem mer likt det Canada og Skandinavia har.

Den typiske middelklassefamilien vil spare 5.800 dollar, eller nær 50.000 kroner i året, hevder Sanders. De må riktignok betale litt mer skatt, men til gjengjeld slipper de egenandeler og premier til private forsikringer.

• Les også: Dette er Bernie Sanders

Arbeidsgivere må betale en viss prosent av arbeidernes lønn til den statlige forsikringsordningene, og de progressive skattene for folk som tjener over 2 millioner kroner i året vil øke.

Men skal alle få gratis helse- og tannlegetjenester når de trenger det.

– Kommer aldri til å skje

– Det kommer aldri til å skje, sier Matt Salo, direktøren for forsikringstilbudet for fattige og vanskeligstilte, Medicaid.

– Hvordan skal du få dem som representerer 18 prosent av landets økonomi med på noe sånt? Forsikringsselskaper, sykehus og leger? Det er ikke bare republikanerne som stritter imot, det skal jeg love deg, sier Salo.

Den delen av forsikringsbransjen som jobber med helse sysselsetter i dag rundt en halv million mennesker. Det handler ikke bare om profitt, men om folks arbeidsplasser.

Hva mener folket?

Nær fire av ti amerikanere støtter Sanders sin grunntanke om reform av helsefinansieringen. Det viser en spørreundersøkelse som ble gjennomført på bestilling av nyhetsbyrået Associated Press i vår.

Men støtten minker når den individuelle skatteøkningen trekkes inn som forutsetning.

Sannheten er nok at amerikanere flest ikke klarer å forestille seg Sanders sitt alternativ. Mange er også redde for at noe vil gå tapt på veien, som muligheten til å få tatt alle mulige tenkelige prøver på vag mistanke om at noe feiler dem.

Overbehandling

Ettersom behandlerne får betalt fra forsikringsselskapene per stykk for alt de gjør, lønner det seg å sørge for mange tester.

Den første nevrologen jeg traff beordret straks tre dyre skanninger og tester av mitt hode til en samlet sum på nær 4000 dollar. Jeg sa nei takk til to av dem, som trolig bare ville bekreftet ting jeg allerede visste.

Men i rettferdighetens navn, en annen nevrolog ga meg uvurderlige gratis tips på telefon om trening jeg kunne gjøre helt på egenhånd.

– Så det er ikke nødvendig at jeg kommer til Buffalo, spurte jeg.

– Neida, bruk pengene på noe bedre og send meg en epost om hvordan det går, sa Dr. Leddy.

Enda han nok skjønte at jeg ikke kan regnes som fattig trengende.

Reformeres innenfra

Det har mer enn en gang vært forsøkt å sette standarder for hva det er rimelig at en bestemt behandling skal koste, men behandlere og forsikringsselskap stritter imot.

– Den eneste mulige veien er å innføre systemer der forsikringsselskap, leger og sykehus deler på penger spart ved at folk blir friskere raskere enn normalt, mener Matt Salo fra Medicaid.

Men hva er normalen, og hvordan skal friskhet kontrolleres? Snublesteinene står i kø. Men noen gjør noe, selv om det kan true overskuddet.

Klag og få penger tilbake

Direktøren for et nettverk av helseinstitusjoner i delstaten Pennsylvania tilbyr pasientene penger tilbake dersom det er noe de er misfornøyd med, akkurat som i varehandelen.

Det kan være alt fra at kyllingen til lunsj på sykehuset var seig, via en uhøflig sykepleier til klager på renhold.

En pasient fikk ifølge The Washington Post 785 dollar, eller 6.500 kroner i avslag på grunn av urin på dosetet og manglende toalettpapir. Og sykehusdirektøren påstår at det lønner seg.