Alvorlig for Afghanistan

Allerede før den siste dramatiske utvikling var det mange som mente at Bush-administrasjonen ikke la nok press på Pervez Musharraf for å få ham til å rydde opp i de grenseområder som Taliban og Al Qaida opererer ut fra.

Afghanistans president, Hamid Karzai, er blant dem som har kommet med slik kritikk, selv om han forsøkte å glatte over sin misnøye da han siste møtte Musharraf.

Det har i velinformerte amerikanske aviser vært en begrunnet skepsis til om Pakistan gjør tilstrekkelig i kampen mot terroristene. Ja, mistanken til at de pakistanske hemmelige tjenester har forbindelser med Taliban er blitt bestyrket i det siste.

Pakistansk etterretning bak attentatet?

 Derfor kom det ikke overraskende at enkelte kilder, som det er

vanskelig for oss å kontrollere, hevdet at kretser i den pakistanske etterretningstjeneste var involvert i mordet på Bhutto, som jo var en anstøtstein for de islamittiske fundamentalister. De samme kretser skal også være skeptisk til Musharrafs nære samarbeide med USA.

Bush-administrasjonen skjønnmalte Benazir Bhuttos noe tvilsomme fortid og så på henne som en mulighet til å redde Musharraf-regimet. Amerikanerne forsynte henne med etterretninger helt frem til hun ble drept. At det ikke reddet henne skyldes åpenbart at de pakistanske myndigheter ikke ga henne den beskyttelse hun burde ha hatt.

 Pakistan la skylden på Taliban og Al Qaida

 De pakistanske myndigheter forsøkte først å legge skylden på Al Qaida og Taliban, hvilket skulle gjøre et godt inntrykk på amerikanerne. At disse var innblandet kan selvfølgelig ikke utelukkes, men Al Qaida benekter det med den eiendommelige begrunnelse at ”vi dreper ikke kvinner”, som om det ikke har vært kvinner og barn blant de mange ofre for deres terrorhandlinger.

Problemet er at i ”krigen mot terror” er det i enda større grad enn i konvensjonell krig en propagandavirksomhet der løgner og halvsannheter lanseres av alle parter, og det skjer med elektronisk hastighet. I dette tempo makter ikke fjernsyn, radio og nettsider å sette inn en tilstrekkelig kritisk gjennomgang av stoffet før det sendes ut.

Konspirasjonsteorienes tid

Påstandene når ut til seere, lyttere og lesere som ikke har muligheter for å kontrollere om det er løgn eller fakta. Vi lever dessuten i en tid da konspirasjonsteorier, som professor Øystein Sørensen så overbevisende behandlet i sin bok ”Den store sammensvergelsen”, tas ukritisk imot selv i politiske og akademiske kretser der man skulle ha ventet motforestillinger.

På venstresiden kjøpes det som kan fremstille USA som den store djevel, mens høyresiden er et lett bytte for konspirasjonsteorier som ser Al Qaida (tidligere kommunismen) bak alt det onde som skjer i denne verden.

Det usikre Pakistan

For utviklingen i Afghanistan ligger problemet i at et avgjørende naboland som Pakistan er så usikkert at man ikke engang vet om Musharraf vil overleve. Hva kommer i så fall etter ham? En islamittisk stat med atomvåpen? Ett er i hvert fall sikkert: Musharraf har verken vilje eller krefter til å gjøre noe effektivt mot Taliban og deres baser i det nordvestlige Pakistan.

Der kan talibanerne skjule seg når motstanden fra ISAF og amerikanerne blir for stor, og derfra slår de tilbake når de vestlige styrker er trukket andre steder. Ingen bestrider lenger at ISAF og USA har alt for få soldater i Afghanistan til å kunne sikre hele landet.

NATOs ”kirkegård”?

Da NATO overtok kommandoen, trodde mange medlemsland at det verste var over og at deres soldater kunne konsentrere seg om stabilisering og utvikling. Noen kritikere mener at NATO aldri skulle ha gått inn i dette fjellandet, som verken Aleksander den store, det britiske kolonivelde eller det tsaristiske og det senere kommunistiske Russland klarte å få kontrollen over.

De britiske og russiske krigsgraver taler sitt tydelige språk. Selv mange av dem som mente at NATO måtte ta på seg oppgaven å bekjempe Taliban militært, frykter at Afghanistan kan blir ”NATOs kirkegård”.

Uenighet innen NATO

I dag er det stor uenighet mellom medlemslandene om hva deres soldater egentlig skal gjøre. Mens amerikanerne, kanadierne, australierne og nederlenderne har hatt betydelige tap i harde kamper, holder Tyskland, Italia og Spania sine soldater på trygg avstand fra der det virkelig kriges.

Også franskmennene har hittil holdt seg ganske passive, men det skal det visstnok bli en forandring med etter at president Nicolas Sarkozy under et overraskende Kabul-besøk lovet flere soldater og sterkere innsats. NATO har ikke råd til å tape i Afghanistan, sa lederen for det land som i mange år har motarbeidet NATO mest.

Manglende norsk åpenhet

Norge har ikke villet sende ”vanlige” soldater til det farlige sør, men norske spesialstyrker og fly har lenge deltatt i kamphandlinger der det var behov for dem. Mange av disse har fått høye amerikanske utmerkelser, og jeg har selv hørt amerikanske militære fortelle i detalj om hvilken fin innsats nordmennene gjorde. Om dette kunne myndighetene gjerne ha praktisert mer åpenhet. Overdrevent hemmelighold slår tilbake på regjeringen og forsvarsledelsen, selv om de begrunner det med hensynet til sikkerheten.

Amerikansk kritikk

USAs Robert Gates rettet på NATOs siste forsvarsministermøte skarp kritikk mot de medlemsland som ikke gjorde mer i Afghanistan. Denne kritikk er forståelig, men amerikanerne har tidligere satset for ensidig på militære operasjoner. Riktignok er det hold i det argument at man kan ikke drive hjelpearbeid før sikkerheten er garantert. Hvis ikke tar Taliban livet av både hjelpere og de som skal hjelpes. Men USA har for eksempel ikke imøtekommet Kabuls ønsker om 20 helikoptre og trenere til de afghanske sikkerhetstyrker.

Kritikk mot Karzai

Mange mener også at USA ikke har presset Afghanistans president, Hamid Karzai, når det gjelder de allianser han har inngått med lokale krigsherrer som egentlig er banditter eller religiøse fanatikere. Heller ikke har han ryddet opp i den utstrakte korrupsjonen.

Norske diplomater, som selvsagt opptrer helt anonymt, har til NTBs Nils Inge Kruhaug uttalt at de absolutt ikke er imponert over Karzais styre, selv om det offisielt får ros fra Norge. Det er en økende frustrasjon blant afghanerne over måten landet styres på. Ifølge disse anonyme diplomater driver Karzai ”et farlig spill som verken bidrar til varig fred eller demokrati”.

Nye opiumsrekorder

Karzai og hans forbundsfeller ute i landet gjør heller ikke noe for å stanse opiumsproduksjonen som i 2007 satte nye rekorder. Produksjonen har dette året økt med bort imot 20 prosent, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Afghanistan står for 93 av verdens opiumsproduksjon, og den havner først og fremst i Kina, India og Sørøst-Asia der den tar livet av mange mennesker.

Nå er opium også blitt en økende trussel i amerikanske og europeiske storbyer. Det er et tankekors at samtidig som europeisk ungdom mister livet på grunn av narkotika fra Afghanistan har tyske soldater fått ordre om å se den andre veien når de oppdager opiumsfelter.

Kabul sier nei

De afghanske myndigheter motsetter seg amerikanske ønsker om å ødelegge disse felter ved å sprøyte dem med gift. De hevder, med en viss rett, at man først må sørge for å gi bøndene et annet eksistensgrunnlag. Men størstedelen av narkotikainntektene går ikke til bøndene, men til krigsherrene og deres forbundsfeller, noen av dem visstnok også i familie med Karzai.

Narkotikatrafikken utgjør ifølge The Economist en tredjedel av Afghanistans bruttonasjonalprodukt. Derfor er det ikke så enkelt å stanse den, men de vestlige land som hjelper Afghanistan med militær og økonomisk støtte, kan ikke la dette fortsette.

Mer sivil innsats

Amerikanerne, som tidligere satset mest på militære aksjoner, revurderer nå hele sin Afghanistan-strategi. Ifølge The New York Times skal det satses mer på såkalt ”soft power”, det vil si ikke-militære hjelpetiltak som å bygge skoler, sykehus og i det hele tatt gi sivilbefolkningen et bedre liv.

Viseutenriksminister R. Nicholas Burns har fått et spesielt ansvar for dette. I Pentagon arbeides det med hva som i fagspråket kalles ”ikke-kinetisk” innsats. ”Kinetisk” står for rent militære operasjoner, mens ”ikke-kinetisk” er altså alt det andre. Men her kreves det en samordning som amerikanerne hittil ikke har hatt. Når amerikanske soldater har bygget skoler og sykehus, har det ikke vært lærere eller leger til å betjene dem. 

NATOs generalsekretær optimistisk

Jaap de Hoop Scheffer uttaler seg optimistisk som NATOs generalsekretærer gjerne har for vane ved nyttårstider. På forsvarsministermøtet i Nordwijk ville han ikke høre snakk om ”krise”, selv om den anerkjente tankesmia Chatham House bruker nettopp dette uttrykket om Afghanistan. Ifølge instituttet lider den 39 000 store mann store ISAF-styrken av for få soldater og manglende utstyr.

Det er ifølge Chatham House feil på tre nivåer: I stedet for en omfattende strategi har Nato hatt ”ufullstendige ad hoc-løsninger”. NATO har ikke klart å utnytte den fremgang man tidligere hadde slik at Talibankrigerne har kunnet omgruppere seg ved å utnytte det sikkerhetspolitiske vakum. Og endelig påvirker de tiltak som skal sikre NATO-styrkene mot tap, deres evne til å møte opprørernes langsiktige kamp.

Propagandakrigen

Generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer vil nok ved nærmere ettertanke være enig i mye av Chatham House`s kritijkk, men det han foreslår, er å innlede en propagandaoffensiv for å skape økt forståelse i medlemslandene for krigføringen. Det samme grep NATO til i Kosovo da PR-folkene i Brüssel tråkket fullstendig i salaten.

Tony Blair satte den gang inn sin personlige spinndoktor som det senere viste seg for med løgn og bedrag da Irak skulle innvaderes. Propaganda er en ting, troverdig informasjon noe annet. Alle kan være enig i at NATO ikke skal overlate propagandakrigen til Taliban. Danskene skal nå sørge for at videofilm kan overføres for NATO pr. satelitt direkte fra Afghanistan. Det er en teknisk mulighet NATO merkelig nok ikke har hatt tidligere. Men åpenhet for mediene er det viktigste.

Ekstremt hemmelighold

Det hjelper ikke med mer effektiv teknologi når hemmeligholdet er så ekstremt at ikke engang generalsekretæren klarte å få frigjort en video som viste en bevæpnet talibaner som skjulte seg i burka før han åpnet ild mot NATO-soldater. Denne avslørende video er fortsatt strengt hemmelig fordi fotografen stod på en militærpost og derfor kunne røpe en militær hemmelighet, rapporterer Aftenpostens Alf Ole Ask ironisk fra Brüssel. Jeg kunne fortelle om interessante historier på norsk side, men hemmelighetskremmeriet gjør at jeg ikke kan gi detaljer.

Den norske debattkulturen

I dag pågår det mange forskjellige debatter her i landet om Afghanistan. Enkelte debattanter med tilknytning til Helsingforskomiteen, mener det nærmest er umoralsk å kritisere USA og NATO, men er mer tause om den kjensgjerning at tsjetsjenere i økende grad deltar på Talibans og Al Qaidas side.

Andre, som Klassekampen, vil trekke hjem de norske soldatene så snart som mulig og kan støtte seg til de aller nyeste meningsmålinger som viser at det bare er i Høyre at det er flertall for regjeringens Afghanistan-politikk. Frp mener at regjeringen burde føre en enda mer offensiv Afghanistan-politikk. 41 prosent av de spurte mener at den norske Afghanistan-politikk er enten ”dårlig” eller ”svært dårlig". Andre igjen, som den maurflittige professor Hanne Matlary Haaland, blir aldri trett av å belære Åsne Seierstad og alle andre om hvor lite de forstår av realpolitikkens realiteter.

Krig eller ikke krig

Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen nekter å bruke betegnelsen ”krig” om de kamper som norske soldater deltar i kamphandlinger i Afghanistan. Hun glemmer at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik måtte be norske militære om tilgivelse for at han ikke hadde brukt uttrykket ”krig” om de militære operasjoner de deltok i på Balkan.

Forsker Karin Ask ved Christian Michelsens Institutt gjør ifølge Klassekampen et nummer av at det er visse likheter mellom Norges forsvar for at NATO skal bli i Afghanistan og den retorikk Kreml benyttet seg av under den sovjetiske okkupasjon. Hun glemmer det som Kristian Berg Harpviken ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) minner om, nemlig at den sovjetiske intervensjon ikke hadde noen som helst internasjonal legitimitet, i motsetning til ISAF som bygger på et FN-vedtak og dessuten er ønsket av regjeringen i Kabul.

Skal NATO trekke seg ut?

En utbredt debattøvelse går på hvorvidt NATO bør trekke seg ut som raskt som mulig. Det sa forskeren Shahrbanou Tadjbakhsh fra universitetet Sciences Po i Paris under et PRIO-seminar nylig. Hun mente en militær seier over Taliban er umulig ogat fortsatt NATO-krig bare vil styrke talibanernes sak. Berg Harpviken ved PRIO er slett ikke ukritisk til NATOs og Norges politikk, men mener at NATO ikke kan og bør trekke seg ut i morgen (ifølge Dagsavisens referat). Dette er en reell debatt som må føres.

Hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen, Care og Kirkens Nødhjelp mener at militær innsats i Afghanistan fortsatt er nødvendig, for uten denne beskyttelse kan de over hodet ikke arbeide der.

Ikke blande sammen militært og sivilt

Alle hjelpeorganisasjoner er enig om noe verken USA eller Norge alltid har fulgt i praksis, nemlig at det må være et klart skille mellom militær innsats og hjelpearbeid. Norske hjelporganisasjoner har brukt ISAF-kjøretøyer, og norsk sanitetspersonell har vært bevæpnet til kampinnsats. I Meymaneh driver norsk personell en såkalt PRT (Provinicial Reconstruction Team) som består av både militært personell og sivile aktører.

ISAF bør ikke drive hjelpearbeid, mener for eksempel Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp. Afghanistan-komiteen er også helt klar på dette punkt. Det samme er britiske OXFAM og andre store internasjonale hjelpeorganisasjoner. En ny strategi fra USAs og NATOs side bør ikke viske ut dette viktige skillet.