Aldri ensom som journalist i Kina

BEIJING (NRK): Jeg var selvfølgelig forberedt på det: At det er helt andre arbeidsvilkår for journalister her i Kina enn hjemme i Norge. Men at jeg skulle få merke forskjellene så raskt og så tydelig – allerede på mitt første reportasjeoppdrag her – ble jeg ganske overrasket over.

Følgebil i Zhangjiakou

Den sorte bilen foran eskorterer NRK ut av Zhangjiakou i Hebei-provinsen 10. september 2014.

Foto: Peter Svaar / NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.

Vi satte oss i bilen her i Beijing en grytidlig morgen i forrige uke

Over 50 mils kjøring lå foran oss, vi skulle ut og se på slalåmbakkene i vintersportsstedet Zhangjiakou som har søkt om OL sammen med Beijing i 2022. Det at Oslos også har søkt gjør det jo spennende å se hva kineserne planlegger, Kina er fortsatt en ung vintersportsnasjon og særlig med skianlegg har man ikke hatt her før de siste 10–15 årene. Særlig kontroversiell kunne jeg derimot ikke forestille meg at denne reportasjen skulle bli.

Dårlig sikt

Etter å ha brukt en times tid på å forsere hovedstadens nærmest stillestående rushtrafikk, suste vi av gårde på motorveien, gjennom det såkalte kull- og stålbeltet av industribyer som omkranser Beijing, og som med alle sine rykende fabrikkpiper er ansvarlig for i hvert fall deler av nord-kinas beryktet dårlige luft.

Sikten ble faktisk en stund merkbart dårligere der på motorveien, mens kullkraftverkenes skorsteiner var synlige et stykke langt borte i den gråbrune disen. Det var først ved avkjørselen til byen Chongli jeg skjønte at denne reportasjeturen ikke kom til å bli helt som jeg hadde regnet med.

Rallycrosserne skulle gi journalistene gode bilder i slalombakkene

Gode bilder: Rallycrosserne skulle gi journalistene gode bilder i slalåmbakkene, men hva de egentlig mente om OL var ikke lett å få greie på.

Foto: Peter Svaar / NRK

På veiskulderen stod nemlig en liten kortesje av dyre, svarte biler, med sotede ruter, og da NRKs bil stoppet ved bomstasjonen hoppet en liten gruppe lokale partitopper ut og kom mot oss.

De var absolutt vennlige og overstrømmende, og ga uttrykk for at det var stas å få besøk fra Norge. Visittkort og håndtrykk ble utvekslet, men, de hadde altså like fullt stilt opp en bilkortesje her, ved veikanten, og de hadde ventet på oss.

Snart insisterte en av de lokale partimedlemmene på å vise veien dit vi skulle, det var jo smale og små veier her ute måtte vi huske på, hvor det er fort gjort for utenlandske journalister å kjøre seg vill. Protester ble bare vinket bort, og ganske snart satt en av de lokale partimedlemmene i forsetet på NRKs bil, han fisket ut en sigarett og så spørrende etter godkjennelse til å tenne den.

På dette tidspunktet var jeg mer fascinert enn bekymret eller forarget, for jeg tenkte som sagt at vårt oppdrag her ute i Zhangjiakou da ikke kunne være særlig kontroversielt.

Vi skulle bare se på noen skibakker, prate med lokalbefolkningen og intervjue en fra OL-komiteen, og den lokale partipampen eller andre som måtte være interessert i å følge vårt journalistiske virke denne dagen måtte for min del gjerne gjøre det.

Kull og stålbeltet

Luften er merkbart dårligere i det såkalte kull- og stålbeltet av tungindustri som omgir Beijing

Foto: Peter Svaar / NRK

Landbygda

Veien til Zhangjiakou ble smalere og smalere, og små, svært enkle hvitmalte landsbyer kom til syne ved foten av de høye fjellene. Vi var nå på nesten 2000 meters høyde, luften allerede merkbart skarpere, i et fjellandskap der kontrasten er total til Beijings moderne velstand, hvite BMWer, fancy kaffebarer og blinkende videoskjermer.

Her oppe i fjellene er vintrene lange og harde, arbeidet tøft, kårene enkle, og dersom Kina får vinter-OL kan det bety at de grønne jordlappene her ute forsvinner for å bygge veier, tog, hoteller, deltakerlandsbyer og skøytebaner. For å si det kort; jeg skulle svært gjerne stoppet i en av disse landsbyene, og hørt hva folk her tenker om både OL-søknaden og den storstilte pengebruken.

Mannen i forsetet tente sigaretten.

Damen med flagg og høyttaler

Damen med flagg og høyttaler roper beskjeder til de kinesiske journalistene som har kommet til Zhangjiakou

Foto: Peter Svaar / NRK

Vi hadde dårlig tid, ble vi fortalt, for vi hadde jo en avtale, folk fra søkerkomiteen ventet på oss, men først var det lunsj, og kanskje trengte vi også å hvile litt, vi hadde jo kjørt i flere timer. Landsbyene føk forbi utenfor vinduet, men nei, det var ingen tid å miste, vi kunne ikke stoppe nå.

I 2014 lå Kina på 175. plass på den såkalte pressefrihetsindeksen, det vil si at kun fem land – med Nord-Korea på jumboplass – regnes for å være mer lukket ifølge organisasjonen Reportere uten grenser. Land som Iran, Cuba, Aserbajdsjan, Jemen, Rwanda og Saudi-Arabia regnes nå for å ha større pressefrihet enn Kina, med sine 1.3 milliarder innbyggere som i år kan overgå USA og bli verdens største økonomi.

På veien til Zhangjiakou hadde vi fortsatt ikke sett så mye som en skibakke.

Vel fremme på et enormt skihotell ble vi møtt av to nye påpassere. En ung jente i rosa kåpe var utstyrt med både notatblokk og kameramobil, hun hadde følge av en ung mann i blå OL-genser, og etter å ha håndhilst på meg og fotografen var det åpenbart at de ikke kom til å slippe oss av syne et eneste sekund de neste par timene.

For meg som nærmest var på førstereis som korrespondent utenfor storbyen, var følelsen av å bli betraktet nokså uvant. Igjen tenkte jeg at vårt oppdrag var ukontroversielt og at de jo gjerne måtte følge med på hvem vi snakket med.

Selv om situasjonen etter hvert begynte å bli komisk.

Overvåket

En liten gondol skulle bringe oss opp på selve fjelltoppen, og ikke ti ville hester kunne få våre to nye venner til å slippe oss og utstyret av syne. De insisterte på å presse seg inn sammen med oss, og det ble riktig trangt i den røde lille skiheisen mens vi dinglet 30–40 meter over bakken og vindkastene sørget for at vi svaiet fra side til side.

Jeg kastet et ekstra blikk på messingskiltet som fortalte at skiheisen var både nybygd og tysk og at den hadde maksimalkapasitet på 6 personer. Jeg følte meg litt roligere. Vi gjorde noen forsøk på å filme utsikten her oppe fra, og påpasser nummer 2 var straks fremme med mobilen, han tok bilder av at vi tok bilder, og det skulle ikke stoppe der.

Oppe på toppen fikk vi selskap av et hundretalls kinesiske journalistkolleger, en dame med gult flagg og megafon ropte ut beskjeder på kinesisk mens vi betraktet den flotte utsikten, den minnet ikke så rent lite om hjemligere trakter, med grønnkledde fjellsider som hvert øyeblikk var i ferd med å bli gule.

Søkerkomiteen for Beijing 2022 hadde tatt PR-grep for å sikre fjernsynets behov for gode bilder, og en gruppe ungdommer på sykkelcross var hyret inn for sette utfor fjellsiden med hjelmer og knebeskyttere. Zhangjiakou har tilbud året rundt, både sommer og vinter. Var ungdommene herfra, og hva syntes de om OL-søknaden, ville jeg vite.

Mens vi startet kameraet hoppet min rosakledde venn mellom meg og intervjuobjektet og en hurtig remse på kinesisk fulgte. Mens kamera gikk svarte unggutten at jo da, OL-planene var riktig bra, og om Zhangjiakou fikk lekene ville det sikre mange arbeidsplasser i dette distriktet og alt ville bli bare velstand. Den rosakledde noterte nå konsentrert hvert ord som ble vekslet i sin notatblokk, mens påpasser nummer to på nytt hadde fisket opp sin mobiltelefon hvor video av intervjuet ble spilt inn.

Rosa dame

Full kontroll: NRK fotfølges av disse to på reportasje i Zhangjiakou. NRKs intervjuer blir filmet med mobiltelefon, og alle spørsmål og svar notert.

Foto: Peter Svaar / NRK

Historien gjentok seg, og alle vi forsøkte å snakke med oppe på fjellet ble – før de var klare for NRKs kamera – trukket til side, forklart noe på kinesisk, før to kameralinser – bare en av dem var vår – filmet alt de sa.

Forrige gang Kina fikk OL, i 2008, førte det til en kraftig oppmykning for journalisters arbeidsvilkår her. Utenlandske journalister i Kina har siden 2006 kunnet reise hvor de vil, unntatt Tibet, og intervjue hvem vi vil, så lenge de du prater med gir samtykke. Andre tillatelser trengs ikke, men alt det er på papiret.

I en rapport fra den utenlandske korrespondentklubben i Beijing – FCCC – som ble sluppet i forrige uke, er konklusjonen at kommunistpartiet de siste årene igjen har festet grepet stadig strammere omkring både utenlandske og kinesiske journalister, og OL i 2008 som bidro til å åpne Kina for verden, kan ha hatt en helt forbigående effekt, for selv om de såkalte olympiske reglene fremdeles gjelder, blir de i stadig mindre grad etterlevd, som jeg nå var i ferd med å erfare med selvsyn.

Suste forbi

Jeg hadde på dette tidspunktet fått kraftig nok av påpasserne, og hadde et sterkt ønske om å takke for følget, hoppe i bilen, bli kvitt dem, og se om vi rakk et landsbybesøk på returen hjem. Jeg vinket og sa takk for nå så høflig og bestemt jeg kunne, og ga beskjed til fotografen om at det nå var på tide å raskt forsvinne herfra.

Min rosakledde venninne ville ikke høre på det øret. I hotellets garasjeanlegg kom det til et slags crescendo. Med oss i rask gange mot bilen gikk våre to påpassere opp i lett jogg for å ta oss igjen. Vi måtte følges tilbake til motorveien mot Beijing fikk vi beskjed om, det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Den rosakledde gjorde tegn til å sette seg inn i vår bil, men nå var begeret fullt og jeg stilte meg i veien for henne. Det er ordren jeg har fått fra sjefen, innvendte hun, vi må følge dere, slik er det bare.

En ny svart bil dukket opp, og vi fikk beskjed om å følge etter. Heller ikke nå ble vi sluppet et øyeblikk av syne. På nytt suste vi forbi anmodet i de lokale landsbyene, uten å ha mulighet til å intervjue en eneste en av de lokale innbyggerne – som risikerer å miste landbruksjorden sin til OL – om hva de synes om planene.
Det spørsmålet sørget en svært handlekraftig pressehåndtering for at vi aldri fikk svar på.

Men når det gjelder hvordan livet er som utenlandsk journalist i Kina, føler jeg at jeg har blitt litt klokere.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt