Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Nairobi.
«Jubba Air» heter selskapet som tar deg inn fra Nairobi til Somalias krigsherjede hovedstad Mogadishu.
Det har bare ett fly, en aldersstegen MD- 80 maskin, og den drar direkte tre ganger i uken.
«The happy way to fly» er selskapets stolte annonseslagord. Folkevittigheten, og den er rå her i Nairobi, har for lengst døpt det om til «The happy way to die».
Hør i lyd:
Inn og ut på kortvisitt
Jeg var ensom som hvit mann om bord dra jeg dro inn i sommer.
Somaliske politikere og forretningsfolk fylte de fleste av setene. Politikerne var underveis til en sesjon i landets føderale overgangsparlament for å godkjenne nye ministre i den føderale overgangsregjeringen i Mogadishu. Det glitret i halskjeder og klokker av gull på de tilreisende.
Somalia har i praksis vært uregjerlig siden borgerkrigen brøt ut for 20 år siden. Men det har ikke hindret det internasjonale samfunnet i å få stablet på beina både overgangsregjeringen, som er mildt sagt vaklevoren, og det minst like lite styringsdyktige overgangsparlamentet.
I øyeblikket teller overgangsregjeringen vel 50 ministre og viseministre, overgangsparlamentet ikke mindre enn 550 medlemmer.
Fungerende departementer finnes knapt i Mogadishu, og folkevalgt er ingen av parlamentsmedlemmene. Så lenge krigssituasjonen er som den er i Somalia, må valg vente.
Men nå og da møtes altså parlamentet i Mogadishu. Da er det full fart inn med «Jubba Air».
For svært mange av parlamentsmedlemmene bor trygt og godt i Nairobi.
Her oppebærer de gode gasjer fra USA, Storbritannia, Norge og andre glade giverland og kan år etter år drøfte Somalias ulykke og håpløse utsikter for fred med hverandre og utenlandske diplomater på hyggelige italienske restauranter, som Kenyas hovedstad er så full av.
- Les:
- Les:
- Les:
Smadret og skadeskutt
Det er verre med restaurantlivet i Mogadishu. Den en gang så vakre byen, «den hvite perlen ved Det indiske hav» som den ble kalt, er totalt smadret og skadeskutt. Og spekket med humanitære verkebyller.
En skal ikke kjøre mange metrene fra den strengt bevoktede flyplassen før virkningene av borgerkrigen og tørkekatastrofen på Afrikas horn møter en med full og brutal tyngde, som slag rett i mellomgulvet.
På alle åpne plasser og gatehjørner har flyktningene fra sulten og krigshandlingene inne i den sentrale og sørlige delen av Somalia, slått seg ned.
Jeg har opplevd mye død og elendighet på nært hold gjennom mitt lange liv som journalist, men ikke noe så tungt som dette: Å rapportere om og gjøre opptak blant uendelige rekker av fortvilte mødre med tomme blikk og underernærte, døende barn på ryggen eller i armene sine.
- Les:
- Les:
Det verste var å høre historiene deres, om de forferdelige valgene mange hadde måttet ta på veien gjennom den solsvidde sanden. Det var jo grenser for hvor mange en mor og kanskje en storesøster maktet å bære da de små ikke orket å kjempe seg videre på egne ben lenger.
- Les:
- Les:
Det er ingen som har oversikt over hvor mange det er som har strømmet inn til Mogadishu fra de tørkerammede områdene, men det er trolig flere hundre tusen som har gått i dager og uker i håp om å få mat, vann og medisinsk hjelp – og som ikke har fått det i tilstrekkelig grad fordi de aller fleste av de store internasjonale humanitære organisasjonene ikke har våget å la sine ansatte sette sine ben i den livsfarlige byen.
Sikkerhetsfolk med i romprisen
For det har sine sider å dra rundt i Mogadishu. Stikkordet er «security».
Du rører deg ikke uten om du har livet kjært som utlending. Somalias hovedstad anses fortsatt som en av verdens farligste, verre enn Bagdad og Kabul.
Så min kenyanske fotograf, James Wachira, og jeg hadde sørget for å kjøpe en ferdig pakke forut for reportasjereisen.
Den omfattet bil med sjåfør, overnatting på et relativt trygt og sikkert gjestehus, pluss et høvelig antall sikkerhetsfolk, som var inkludert i romprisen.
Det var 10 av dem. De kom på en pick-up og var rustet til tennene både med maskingeværer og rpg-er, altså rakettdrevne granater.
Så det gikk greit med opptakene våre. Hver gang vi stanset og forlot firehjulstrekkeren vi kjørte i, slo sikkerhetsfolkene ring noen titalls metre fra oss og passet på at det ikke kom noen med onde hensikter, det være seg en kalashnikov eller en håndgranat, for å forstyrre fjernsynsarbeidet vårt.
Selv om den islamistiske opprørsbevegelsen Al Shabab var i ferd med å bli drevet ut av Mogadishu da vi var der, var den fortsatt i stand til enkelte angrep inne i byen om anledningen bød seg.
Det gikk derfor i rasende fart når vi forflyttet oss gjennom gatene. Oppfatningen er at hvis en holder minst 80 kilometer i timen, og helst mer, rekker bilen å smette over veibombene som måtte være plantet, før de eksploderer.
Det var iallfall forklaringen vi fikk fra sjåføren vår da vi ba ham dempe farten noe.
Han var ellers svært hyggelig og fikk oss igjennom de utallige veisperringene i byen som varm kniv i smør. Ikke så mye som et geværløp, og dem vrimlet det av, ble rettet mot oss.
Først etterpå ble vi fortalt at han var kommandant for en av de mektigste militsene i Mogadishu. Nåde den som kom i veien for ham.
«Rykk tilbake til start»
Klanene og deres militser er fortsatt enorme maktfaktorer i Somalia.
Nå som Al Shabab synes å være på vikende front i de delene av landet som bevegelsen har kontrollert med jernhånd de siste årene, har klanene og deres gamle krigsherrer igjen meldt seg på banen – til det internasjonale samfunnets fortvilelse.
- Les:
Håpet – om det har vært aldri så svakt – har vært at styrker fra den omtalte overgangsregjeringen i Mogadishu skulle sikre seg kontroll etter hvert som Al Shabab ble nedkjempet ved hjelp av 8-9000 fredsbevarende soldater fra Den afrikanske unionen.
Men det ser ikke ut til å skje. Det er krigsherrene som nå etablerer seg igjen i områdene som Al Shabab tvinges ut av.
Dette er de samme klanene og krigsherrene som utløste borgerkrigen og kaoset i Somalia for 20 år siden – og nå får de fortsette som før. De har allerede begynt å slåss mot hverandre flere steder i kamper om kontroll.
Det er som det heter på engelsk, «back to square one», tilbake til start, midt i tørke- og sultkatastrofen.
Nødhjelpspalasset midt i byen
Lyspunktene er få i Mogadishu. Vegg i vegg med gjestehuset der vi bodde, var det reist litt av et palass. Jeg spurte hvem som hadde bygd det, og fikk vite at det tilhørte den lokale sjefen for en av verdens største hjelpeorganisasjoner.
- Les:
Hans lønn var visstnok meget moderat i forhold til bygningsmassen, men han kunne ha arvet, forklarte vår gjestgiver med et flir.
Jeg skal ikke navngi den internasjonale humanitære organisasjonen. I Norge kan det skade dens pågående innsamling til sultofrene på Afrikas horn.
Men minnet om palasset, det var rødt, har jeg tatt med meg, sammen med en T-skjorte som jeg kjøpte av en souvenirselger som var innom gjestehuset.
Jeg så ikke så nøye på den før jeg kom hjem på ferie til Tromøya og skjønte at det var visse grenser for hva jeg kunne gå rundt med.
«Beautiful Mogadishu» stod det trykket med store bokstaver på fronten.
