NRK Meny
Normal

Afghanistan - Et svart hull på jorda

Minnet om Afghanistan med skjønne hager, persisk poesi og musikk betyr fortsatt mye.

Sanger in studio im Kabul

Farida Tarana i studio i Kabul

Foto: MASSOUD HOSSAINI / AFP

Kommentar: Per Olav Reinton
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

I universet finnes det svarte hull som suger opp all energi. De dannes når en stjerne faller fra hverandre. Afghanistan, verdens mest stabile land, er et slikt svart hull. Det suger i seg imperier.

Presidenten i Afghanistan, håndplukket av USA, sitter nå innestengt i et palass  som han ikke våger seg ut fra. Den norske ambassaden er stengt og personalet evakuert bak militære linjer. Det skjedde ikke en gang i den verste tiden i Beirut.

Snart ligger NATO begravet i Afghanistan sammen med Sovjetunionen, i dette landet som suger til seg energi som et av universets svarte hull. Men en gang var Kabul senter for persisk poesi og Østens musikk. ”Østens Wien” var det noen som kalte Kabul.

Moghulens dagbok

En gang for lenge siden, på den tiden da Columbus seilte og trodde han skulle til India, vokste det opp en følsom og fantasifull mann i Kabul, det som nå kalles Afghanistan, pashtunenes land. Navnet hans var Babar. Vi kjenner ham fordi han skrev dagbok, helt fra sin tidlige barndom. Det hendte stormen tok arkene han skrev på, for som nomade bodde han i telt i kontakt med skiftende vær og vinder, men da fortelles det at han fikk tørket papiret på tronen.

Babar var konge. Fjorten år gammel erobret han sin farsby Samarkand, men mistet den noen måneder etter. Nomadens liv er flyktig. Han virret lenge uten krone og septer nord for Kush, og med noen få menn bet han seg fast i en festning som kom på hans vei. Kvinnene kom etter. I sin purdah kunne de bevege seg fritt blant stridende menn. Blant dem var hans seksten år gamle kone som han aldri hadde sett. Nå kom hun til ham.

”Jeg føler meg ikke ubekvem sammen med henne,” skriver Babar i dagboka si.

Men han var ikke så ivrig etter å besøke sin kones telt. Mora hans skjøv og dyttet. Men han viste seg lite villig. Babar var nemlig forelsket i en gutt.

Erobringen av India

Kabul var byen som bandt Kina, India og Tyrkia sammen. Der snakket de tolv språk. Hagene var fulle av persisk poesi og musikk. Gatene var full av tøyer og krydder på vei fra India, og; ”ti tusen hester passerer Kabul på vei til India,” skriver Babar. Sammen med tyrkeren Ustad Ali, som kunne bruke kuler og krutt, vandret han og hans menn inn i det rike Hindustan. Om morgenen den 20.april 1525 møtte han hundre tusen indiske menn og tusen elefanter til kamp. Så mange sier Babar at motstanderne var. Selv hadde han sju hundre vogner som han plasserte i en sirkel. Bak dem lå han og hans menn med krutt og kanoner. Om kvelden var 20.000 indiske soldater døde – igjen i følge Babar – og mannen fra Kabul kunne innta Dehli.

På stedet der han seiret, bygde Babar en hage. Det var begynnelsen på moghulenes styre på det indiske subkontinent. Vi møter rester av kulturen han brakte med seg i det vi i Europa kaller ”det indiske kjøkken”. Det er mogulenes kjøkken fra Nord-India.

Fra Aga fikk han en stor diamant. ”Men jeg ga den tilbake,” skriver han, ”selv om jeg antar at verdien av den ville gi mat til hele verdens befolkning i to og en halv dag.” Diamanten skulle senere skifte eier fra moghul til shah, før dronning Victoria endelig kunne presentere den under navnet Koh-i-noor under Verdensutstillingen i 1851. Den sitter nå i fronten på den britiske kronen og er britenes betydeligste kronjuvel. For britene kom til India, så – og vant.

Engelskmennene kommer

I boka ”En studie rødt” møter dr.Watson Sherlock Holmes for første gang. ”God dag,” sier Sherlock Holmes til dr.Watson og demonstrerer sin skarpsindighet for første gang: ”Jeg ser du har vært i Afghanistan”.

Dr.Watson blir svært overrasket over at Sherlock Holmes kan se det, men han er blitt avslørt av sin brunbarkede hud og sin skadede skulder – og var det noen steder hvor britene holdt på med kolonikriger, så var det i Afghanistan. Britene snakker om Den Første og Den andre afghanske krig. I virkeligheten varte det ved hele tiden. Og så skjedde det som måtte skje: Afghanistan fikk sin formelle uavhengighet av britene i 1919. Britene kalte Afghanistan en bufferstat, bufferen mellom Vesten og Østen

Det gikk tretti før India fikk sin selvstendighet. Det var i Afghanistan nedturen begynte for Det britiske imperium.

Det kunne gjerne være et minnesmerke i Kabul med innskriften: Her ligger The British Commonwealth begravet. Fred over dets minne.

Moralpolitiet

Urolige år ble fulgt av rolige år, inntil kommunistpartiet kuppet regjeringen i Afghanistan i 1978. USA gikk umiddelbart aktivt inn for å støtte mujaheddin. For å demme opp mot den sterke amerikanske oppbyggingen, gikk Sovjetunionen inn i landet julaften 1979.

Ti år etter forlot de landet med knekt nakke. Nok et imperium kunne begraves i afghansk jord sammen med mer enn femten tusen unge russiske menn. Da russerne trakk seg ut i 1989 var den kalde krigen slutt. Sovjetunionen var knust.

USA hadde hele tiden aktivt støttet motstanden, og blant motstanderne oppsto "Elever av Islam": Taliban, et moralsk politi som skulle korrigere dem som ikke fulgte den smale sti. De tok makten i landet i 1996.

Resten er historie, som det heter. Den amerikanskledede alliansen invaderte 7.oktober 2001 for å få tak i Al Qaida. Det holder vi på med fortsatt - antagelig.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt