Det skyldtes den spesielle strid om Norges bidrag til krigen i Afganistan.
Regjeringens foreløbige nei til å sende spesialstyrker til det sørlige Afganistan skapte negative reaksjoner i NATO-hovedkvarteret, og de ble her hjemme forstørret til en strid om norsk alliansepolitikk var i drift på grunn av regjeringspartneren SV.
At SV er programfestet NATO-motstander visste jo alle, men venstresosialisrtene har i mange saker vist at de er i stand til å sluke kameler.
Selv da regjeringsmakt ikke var en gevinst, applauderte SV for NATOs luftkrig mot Eks-Jugoslavia, til tross for at denne manglet mandat fra FNs sikkerhetsråd og hadde mange tvilsomme sider, som bombing av sivile og miljøødeleggelser.
SV trives for godt med regjeringsmakt
Det var ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet før eller senere vil rette opp det inntrykk som opposisjonen forsøkte å skape, og da vil SV følge med, riktig nok under høye protester.
Som de fleste andre småpartier, som har fått smaken på regjeringsmakt, protesterer SV for all verden, men følger med på ferden. At SV vil fraskrive seg regjeringsmakt på grunn av Afghanistan er nesten utenkelig.
Statsrådene Halvorsen og Solheim, som i Kosovokonflikten var blant de ivrigste bombetilhengere, trives for godt i sine limousiner til å oppgi regjeringsmakten på grunn av NATO og Afganistan.
Vellykket PR i Riga
Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre la i Riga lokk på den norske striden Afghanistan-striden. Vellykkede PR-utspill ga inntrykk av at Norge nå skulle yte nesten mer enn det NATO ba om, i hvert fall mer enn man kunne forvente av et så lite land.
Ved å stille hele Telemarksbataljonen til rådighet for NATOs hurtigreaksjonsstyrke NRF (NATO Response Force), ta ansvaret for å drive den militære og sivile flyplass i Kabul og samtidig antyde, som satstsekretær Espen Barth Eide gjorde, at det senere kunne bli aktuelt å sende norske spesialstyrker til Sør-Afghanistan, ble det ikke mye igjen for opposisjonen å hekte seg opp i.
Viktig klargjøring
Vi må være klar over, som en av mine våkne lesere som har tjenestegjort i Afghanistan gjorde meg oppmerksom på, at de 500 norske i ISAF ikke er spesialstyrker. Det er grenaderer som er på treårskontrakt for vanligvis å tjenestegjøre i Telemark Bataljon.
Spesialstyrkene som NATO ba om, er offiserer på syvårskontrakt. En viktig forskjell fra ISAF-soldatene er at dette er høyt spesialiserte og erfarne folk fra hærens jegerkommando/forsvarets spesialkommando. De har helt siden 2001 deltatt i operasjoner direkte under amerikansk kommando.
Norge hadde slike spesialstyrker klar da NATO ba om dem og i hovedkvarteret SHAPE trodde man at de ville bli stilt til rådighet. Dermed oppstod et kommunikasjonsproblem som regjeringen må ta ansvaret for.
Norges nei ikke viktigst
Men det Jan Petersen og opposisjonen forøvrig overser, er at det er ikke det foreløbige norske nei som har skapt størst oppstandelse i NATO. Det er tyskernes uvilje mot å la seg engasjere i de farlige kamper i sør som har vært hovedtemaet i alliansen.
Kanadierne, som har mistet mange i kamper med Taliban, beskyldte tyskerne for å sitte å drikke øl i stedet for å komme sine allierte til hjelp. Berlin sier fortsatt blankt nei til å sende soldater til Sør-Afganistan.
Italia og Spania er heller ikke særlig villige til å risikere sine egne gutter og jenter der nede. Disse tre lands vegring betyr mye mer for NATO enn det norske nei, som i realiteten bare er en utsettelse.
NATOs første landkrig
Afghanistan blir NATOs store prøve, ikke på grunn av Norge, men fordi dette er den første landkrig alliansen over hodet fører, og det er den andre krig utenfor alliansens gamle traktatområde.
Den første var luftkrigen mot Eks-Jugoslavia, da statsminister Kjell Magne Bondevik lenge benektet at Norge var i krig og første flere år senere måtte be våre militære om tilgivelse for at han ikke hadde sagt sannheten. For en kristen politiker å ikke si sa nnheten er en alvorlig sak.
Nå sier i hvert fall den norske regjering og NATO sannheten når de proklamerer at alliansen i fremtiden skal kunne operere mange steder i verden og at den vil bli utvidert med stadig nye medlemsland. NATO blir en militær politistyrke med global rekkevidde.
Dette er et meget langs skritt fra debatten etter Jernteppets fall og Sovjetblokkens oppløsning, da alliansen trengte et nytt fiendebilde. Da ble det argumentert med "out of area ,or out of business" (enten utvider NATO sitt traktatområde, eller så er det slutt).
Forsvaret klarer ikke alle oppgavene
Men det hverken den norske regjering eller NATO sier den hele og fulle sannhet om, er hvorvidt vi har militære styrker til å makte alle de nye oppgaver samtidig som vi skal beholde skinnet av et nasjonalt forsvar.
Advarslene fra norsk militært hold er klare. Vårt forsvar er blitt systematisk svekket gjennom flere år, og idag er forsvaret, ikke minst Telemark Bataljon, pålagt flere oppgaver enn de har mannskaper og utstyr til.
Det er sannheten, og den liker hverken regjeringspartiene ellere opposisjonen å snakke om. For ingen er villige til å øke forsvarsbudsjettet så mye som egentlig er nødvendig skal vi klare alle de oppgaver som det nye NATO pålegger oss. Og bedre er det ikke i de andre europeiske NATO-land.
Undervurderte utfordringen
I Afghanistan er situasjonen den at alliansen har totalt undervurdert den utfordring den står overfor. Skal krigen mot Taliban bli virkelig effektiv, kreves det langt flere soldater enn det overhodet er håp om å få dit ut. Dessuten bør NATO og EU satse my mer på den sivile oppbygging.
I dag opplever afghanerne NATO først og fremst som godt beskyttede soldater i pansrede kjøretøyer og som bombefly som treffer feil og dreper sivile. Taliban kan bare sitte med hendene i fanget og vente på at NATO gjør seg stadig mer upopulær.
Men talibanerne er ikke passive. De er mer på hogget enn noen gang siden 2001 og har åpenbart flere menn og mer moderne våpen enn tidligere. Taliban er en formiddabel motstander.
Barth Eide har rett
Den nøkterne Espen Barth Eide har helt rett når han sier at det internasjonale samfunnet i Afghanistan "satte ny rekord i manglende enhetstenkning". Valget av militære virkemidler må underordnes en overordnet politisk strategi. Den mangler fortsatt, tross store ord og løfter i Riga. Her ligger antagelig alliansens største problem. Jeg ser ingen virkelig vilje til å løse dette problem i overskuelig fremtid.
Nye opiumsrekorder
I mellomtiden fortsetter afghanerne å dyrke opiumsvalmuer som ender opp som dødelig gift som tar livet av ungdommen i Europas byer. Hverken amerikanerne eller NATO har våget å legge press på krigsherrene for å få stanset opiumstrafikken.
FNs antikrim- og antinarkotika-byrå (UNDOC) slår fast at i 2006 settes det nye rekorder for opiumsproduksjon i Afghanistan. Det er blitt landets viktigstre produkt. Samtidig som de europeiske land ofrer sine gutter og jenter i fjellene i Afghanistan, forsøker våre politifolk og tollere å stanse narkotikatrafikken som har sitt utgangspunkt der. Forstå det den som kan.
De som dør av overdoser i våre byer og de som kommer hjem fra Afghanistan i "body bags", er begge ofre for den samme store feiltagelse.