Afghanistan – framtidas gruvemekka?

-Afghanistan er veldig, veldig rikt på mineraler, forteller Javed Noorani.

Han har hovedansvaret for å overvåke gruvesektoren i den ikke-statlige organisasjonen Integrity Watch i Afghanistan og deltar på et seminar i Oslo om hvordan landet kan redusere avhengigheten av bistand. Noorani forteller entusiastisk om beltet av jernmalm som strekker seg fra nordøst til vest, om kobberforekomstene i 13 av landets provinser – og om litium.

Reservene ligger urørt

Afghanistan kunne forsyne verden med mesteparten av litiumet den trenger; til PC-batterier, mobiltelefoner og mye annet av forbrukerteknologien.

Men foreløpig ligger reservene urørte i bakken. Det gjelder også gull, krom, magnesium og uran. En av grunnene til at verdens gruveselskap ikke strømmer til, er uklarhet omkring lokalbefolkningens rettigheter til erstatning når de må flytte.

– Det finnes mer enn 50 måter du kan bruke for å hevde dine rettigheter til jorda, og ifølge afghanske tradisjoner er det ikke nødvendig med dokumenter. Bare det å bo et sted gir familien rett til erstatning, forteller Noorani. Han nevner et eksempel:

• Les også: – Afghanistans hær må leve på NATO-penger
  
• Les også: Afghanistan rystet etter Taliban-angrep
  

I 2008 undertegnet et kinesisk konsortium, MCC og Afghanistan en gigantkontrakt om utvinning av kobber i Logar-provinsen sør for Kabul. Siden er det undertegnet delavtaler om sikkerhet, vann, energi og bygging av jernbane. Men bare et fåtall har fått erstatning.

– Det var en stor feil, fra regjeringens og fra det kinesiske selskapets side. For folk bodde der, og de burde vært rådspurt før undertegning av kontrakten. 800 familier er allerede berørt, og 5–6 landsbyer følger seinere.

Korrupsjon?

Noen få har fått erstatning, men en del av pengene forsvant. -Jeg fant nylig ut at det ble betalt bestikkelser til den lokale guvernøren, sier Javed Noorani fra Integrity Watch. Det var en forskjell på 30000 dollar mellom det folk fikk og det guvernøren hadde mottatt. Det afghanske finansdepartementet har etablert ordninger som skal hindre slik korrupsjon, men så langt er de lite effektive.

Noorani hevder at korrupsjon er et potensielt problem gjennom hele livssyklusen til en gruve, fra budprosessen, til signering av kontrakten, miljøforpliktelser, skatteunndragelse og opprydding når gruva stenges. Men ennå er en bare helt i starten av det afghanerne håper blir et eventyr.

Fra bistand til gruveeventyr?

I 2010 stod utenlandsk bistand for 97 prosent av Afghanistans bruttonasjonalprodukt. Det er med andre ord fint lite verdiskapning knyttet til industri, foredling av landbruksprodukter og gruvevirksomhet. Derfor fortoner verdier til 17000 milliarder kroner seg som et rent Soria Moria, selv om staten må dele inntektene med utenlandske selskaper.

Ifølge afghansk lov er det staten som eier mineralene i bakken. Utenlandske selskaper som vil inn må betale ”royalty”, en avgift for rettighetene til utvinning. I tillegg kommer skatt, men i prinsippet betales ikke skatt før selskapene har fått tilbake grunnlagsinvesteringen gjennom salg.

Det kinesiske konsortiet har dessuten forpliktet seg til å bygge ut kraftverk, jernbane, skoler, helseklinikker og vannforsyning. Arbeidsstokken er inndelt i fem kategorier, og den ufaglærte arbeidskraften skal i sin helhet rekrutteres fra Afghanistan. Tekniske eksperter og sjefer kan kineserne rekruttere hvor de vil. Gruvene kommer til å gi rundt 5000 arbeidsplasser når de er i full drift. De første vil være operative om 2–3 år.

Lenger nord, i Bamiyan-provinsen, skal en gruppe indiske selskaper utvinne jern. Et kanadisk selskap er med i avtalen, med ansvar for å utvinne det gullet som i denne sammenhengen er et biprodukt. Detaljene i kontrakten er ikke klare, men inderne forplikter seg i likhet med kineserne til å bygge jernbane for eksport. Spørsmålet er bare til hvor.

• Les også: Taliban sverger hevn etter nye skandalebilder
  
• Les også: – Knuser håpet om forhandlinger
  

Nabolandene viktige

Burde ikke India, Kina og nabolandene samarbeide om ny og rådyr infrastruktur?

– Absolutt, sier forsker Arne Strand ved Christian Michelsens institutt. India snakker nå om å bygge «sin» jernbane til en havn i Iran. Problemet er at Iran er rammet av sanksjoner, og det vil skape problemer for eksporten. Jernbanen kunne gå ut til havet via Pakistan, men India frykter at Pakistan vil utnytte en slik jernbane til politisk press. Kina ønsker kanskje å bygge sin jernbane i retning Kina, mens Afghanistan har behov for en samlet plan for et jernbanenett som tar hensyn til flere behov.

Artikkelen fortsetter under bildet

Arne Strand mener nabolandenes mulighet til å stikke kjepper i hjulene for afghansk eksport er et av Afghanistans hovedproblemer når det gjelder økonomisk utvikling.

De ulike regionene i Afghanistan har dessuten forskjellige holdninger til naboene og er ikke spesielt gode til å spille på lag når de får mulighet til å samarbeide med utlendinger som sikrer arbeidsplasser og økonomisk oppsving. Da spiller det liten rolle om det er gruveselskaper, det amerikanske forsvaret, pakistanske kjøpmenn eller idealistiske ikke-statlige organisasjoner.