«Vi hadde bare én datter. Smerten vil være med oss for alltid»

Jeg var spent på hvordan det gikk med henne, for det er gått tre år. Jeg håpet at hun hadde klart å finne en måte å leve med det som skjedde.

Men tre år, det er ikke mer enn et øyeblikk, og hun gråt begge gangene jeg møtte henne i Delhi denne uken.

Hun sa: «Tiden, den går, den venter ikke på noen. Men ikke spør hvordan tiden er gått i disse årene, for det aner jeg ikke.»

Da jeg kom inn i stuen hennes, og vi satte oss ned for et intervju, var jeg oppmerksom på alle tegn på hvordan hun hadde det. Aller først la jeg merke til neglelakken. En lilla farge, nylig påført. Det gledet meg å se. Men så begynte hun å snakke, og da var stemmen fremdeles kraftløs og hul av sorg, og tårene rant nedover kinnene.

Tre år siden datteren ble drept

For tre år siden hadde Asha Devi en datter hun kalte Jyoti, et navn som betyr lys på hindi. Da Asha fødte Jyoti var hun bare litt yngre enn datteren var da hun ble drept, men det visste hun naturligvis ikke da hun holdt henne i armene for første gang. Det er noe naturstridig med foreldre som overlever sine barn, og hvis man ønsker å bevare troen på mennesket, må man insistere på at det også er noe naturstridig ved måten det skjedde.

Jyoti Singh, en 23-årig fysioterapistudent, ble gjengvoldtatt av seks menn på en buss i Delhi 16. desember 2012, og døde senere av store indre skader.

Jeg kjente ikke Asha Devi før denne tragedien, men jeg kan se omrisset av kvinnen hun var, i skyggen av kvinnen hun er nå.

I vår samtale satt hun på en plaststol i stuen, der veggene er nakne bortsett fra priser og utmerkelser som datteren har fått etter sin død. Asha sa:

«Jeg får ikke sove. Jeg går ut, jeg gjør det jeg skal. Men jeg orker ikke å være hjemme alene.»

Dyp sorg

Første gang jeg møtte Asha, var bare tre uker etter at datteren ble voldtatt og drept. Hun satt da i en seng, tullet inn i en dyne, for det var januar og kaldt i Delhi. Kroppen hennes rugget sakte frem og tilbake. Hun hadde nesten ikke spist eller snakket siden det skjedde.

Jeg husker spesielt neglelakken på fingerneglene, den var begynt å flasse av, men var et tegn på at et lykkeligere liv – et liv da hun hadde energi til å bry seg om slikt – ikke var langt tilbake i tid.

Sorg er ikke en enhet det er mulig å måle, men jeg kunne ikke dy meg for å tenke at det kanskje måtte være aller verst for Asha, verre enn for hennes ektemann og for sønnene.

For det var til henne at datteren hadde fortalt hva som skjedde, da hun lå på dødsleiet. Hun fortalte hvordan hun hadde vært på kino sammen med en kamerat, de hadde sett Life of Pi i 3D på et av de mange kjøpesentrene for verdens største middelklasse.

På vei hjem, i ni-tiden om kvelden, fant de ikke en ledig rickshaw eller taxi. De gikk isteden på en nesten tom buss, kjørt av seks menn med vonde hensikter. Der inne, mens kjøretøyet rullet gjennom Delhis gater, ble Joythi offer for det som skulle bli den mest omtalte kriminalsaken i India i senere tid.

Merket seg navnene

Men det var ikke alt hun sa. Jyoti fortalte sin mor detaljer om mennene og hva de gjorde, om et jernrør som påførte henne så store indre skader at legene sa de var umulige å reparere, om hvordan de byttet på å kjøre slik at alle fikk torturere henne, og om navnene de hadde kalt henne.

Og mens de kalte henne navn hun ikke gjenkjente, hadde hun merket seg deres navn, detaljer ved deres utseende og dialekter, detaljer og navn hun på dødsleie ga videre til sin mor, slik at moren i det minste kunne sørge for rettferd.

Skjønt, hvilken rettferd kan det bli når en datter er drept?

Ingen fred

Tre år senere vet Asha Devi svaret: Det kan aldri bli rettferd.

Men hun er ikke fornøyd med straffen gjerningsmennene har fått. Hun ser på meg og sier:

«Kriminelle har mange rettigheter. Men de døde, de har ingen.»

Og de etterlatte, de har ingen fred.

Fire tiltalte er dømt til døden, men har anket saken til den høyeste rettsinstansen i India, der den nå behandles. Foreldrene snakker om at de må bli hengt, de anser det som en dyp urettferd at det ikke allerede er skjedd. Et liv, for et liv.

Og den femte, han som var 17 år da Joythi ble drept, ble dømt til lovens strengeste straff for mindreårige: 3 år på ungdomshjem. Han løslates i disse dager. Som en vond spøk var løslatelsesdatoen planlagt til nettopp 16. desember, treårsdagen for voldtekten. Asha sier løslatelsen betyr at det onde vant.

Og jeg – som mener dødsstraff er et overgrep, som mener rettsprinsipper må følges selv om det gjør vondt for pårørende – jeg sitter der og lytter til Ashas hule stemme med tørr munn.

En liste med selvpålagte forbud

Jeg vet ikke hvorfor den grep meg så kraftig, akkurat denne saken. Det er en rapportert voldtekt i India hvert 20 minutt, og mørketallene er store. Jeg har møtt og intervjuet mange kvinner som er blitt rammet, både i India og andre steder, og de er blant de vanskeligste intervjuene jeg gjør.

Kanskje var det fordi noe ved denne historien var så gjenkjennelig. Joythi hadde vært på et kjøpesenter jeg har vært mange ganger. Jeg så Life of Pi i samme kino. Og hvem har ikke stått der, på den tiden av kvelden, og ikke klart å finne en ledig taxi? Hvem har ikke følt seg trygg nok, fordi man reiser sammen med en mann, til å ta et transportmiddel man alene ville ha unngått?

Jeg har bodd i Delhi, og i den byen, som kalles Indias voldtektshovedstad, levde jeg med en lang liste med selvpålagte forbud. Ikke gå i ensomme gater om kvelden. Ikke sett deg i en ukjent taxi etter mørkets frembrudd. Ikke snakk med fremmede menn. Og nå var plutselig et nytt ikke lagt til denne listen, et ikke som effektivt ugyldiggjorde en siste rest av opplevd trygghet: Tro ikke at du er trygg selv om du reiser i følge med en mann.

Ingen tilgivelse

Asha sier: «Vi hadde bare én datter. Smerten vil være med oss for alltid.»

Under intervjuet med henne blir jeg minnet på en annen historie, fra en mann som sa noe av det samme, en som ikke ville høre snakk om tilgivelse og forsoning, fordi noen handlinger ikke fortjener det. De ligger utenfor tilgivelsens store rom.

Historien er fra Rwanda. Jean-Pierre Sagahutu mistet sin mor, far tre søstre og fire brødre i folkemordet for 20 år siden. Han overlevde selv fordi han gjemte seg i en septiktank i to måneder og 15 dager.

Da han kom ut, hørte han om resten av familiens tragiske skjebne. To av søstrene var blitt brent til døde. Moren ble voldtatt før hun ble drept.

To tiår senere ser han dem overalt; det er som om det skjedde i går. 20 år er mer enn tre, men det er ingen tid, ingen tid i det hele tatt, i slike sammenhenger. Han ønsket gjerningsmennene døde, men gjerningsmennene levde sine liv i det fri.

Han visste at sorgen og hatet han ba på, aldri ville gå bort. Det eneste han hadde bestemt seg for, var at disse vonde følelsene skulle dø med ham. De skulle ikke overføres til barna.

Sårene han bar på, skulle ikke infiseres, de skulle ikke spres.

Umulig å gå videre

Kanskje er det lettere for de yngre. Gaurav, Jyotis yngre bror, later til å ha det bedre nå, enn forrige gang jeg møtte ham for tre år siden – i hvert fall utad. Denne gangen smilte han, snakket om hvor mye engelsk han hadde lært siden sist, fortalte at han nettopp var ferdig utdannet pilot.

I løpet av mitt besøk hos familien fikk han en e-post fra et av Indias mange lavprisflyselskap om at han var kommet gjennom et trangt nåløye og kalt inn til andre intervjurunde. Han ville ikke snakke om "saken", som han kalte den. Kanskje vil han ikke la det som skjedde med storesøsteren definere hans liv.

Men foreldrene, de har intet valg. Idet mennene på bussen stjal deres datters liv, stjal de også deres.

16. desember, på dagen tre år etter at datteren ikke kom hjem til middag, holdt Asha Devi et innlegg på en minnemarkering i Delhi. Hun stod på en talerstol på en scene og snakket om kvinners sikkerhet. Hun sa: «Det eneste jeg kan håpe på nå, er at dette aldri skal skje med noen andre.» Men mesteparten av talen snakket hun om at gjerningsmennene må henges, om hvordan ungdommen for all del ikke må løslates.

Så satte hun seg ned, la begge hender foran ansiktet, og hulket. Tre år, det er virkelig ikke mer enn et øyeblikk.

Og kanskje går det aldri an å gå videre, etter noe slikt. Kanskje blir sorgen og hatet en del av deg, som cellene i kroppen, men til forskjell fra dem, erstattes de ikke, de blir bare værende.