«Supermann» i bane rundt jorden

Den 44 år gamle obersten i det amerikanske luftforsvaret kom til stasjonen sammen med to russere etter en kort tur fra rombasen Baikonur. I det neste halve året skal de holde stasjonen i drift og utføre forskning. Dette er starten på romkarrieren til Hopkins, men han kan få muligheten til å være med på mye mer.

Toppen av pyramiden

Hopkins er den første i sin astronautklasse som flyr ut i rommet. Det regnes som en æresbevisning å være først ut i et nytt astronautkull. Hopkins har i de fire årene som har gått siden han fikk det første klappet på skulderen av NASA overbevist sine instruktører.

2009-kullet består bare av det som må kalles superstrebere. Det er elleve menn og tre kvinner. De er høyere-enn-høyt utdannet. Ingen har noe lavere enn en master eller to, gjerne kombinert med en doktorgrad. Ingeniørfag og medisin går igjen. Flere har eksemplariske militære karrierer bak seg.

Fra småbyen

Michael S. Hopkins ble født dagen etter at menneskenes første tur til et annet himmellegeme, kom til en vellykket avslutning. 28. desember 1968 så han dagens lys i den lille byen Lebanon i delstaten Missouri. Bare timer i forveien hadde Apollo-8 landet trygt i Stillehavet.

Som så mange andre amerikanske astronauter vokste han opp på en bondegård. Det var på det første året på videregående at Michael ble bitt av drømmen om å bli astronaut.

– Jeg ble inspirert av de første romfergeturene, skriver Hopkins i sin NASA-biografi.

– Jeg begynte å studere ingeniørfag, først ved Universitetet i Illinois, Urbana-Champaign og så ved Stanford. Jeg tok et privat pilotsertifikat og lærte meg dykking.

Først i alt

Hopkins dekker litt over bragdene sine i den offisielle biografien.

Han har alltid fått karakterer helt i toppsjiktet, han har fått mange æresbevisninger i løpet av utdannelsen, og han har utmerket seg på fotballbanen gjennom mange år.

– Fotball var en av de aktivitetene jeg prioriterte. Men den var ikke på topp, jeg ville aller helst bli astronaut, sier Hopkins til lokalavisen The News-Gazette i Illinois.

Fotballen og studiene tok nesten all tid han hadde under utdannelsen. Han hadde en krevende arbeidsmengde.

– Det gjorde det nesten enklere for meg, sier Hopkins. – Det førte til at jeg brydde meg om de riktige tingene; skole og trening. Festing og barer var ikke på radaren.

Solgte seg til luftforsvaret

At Michael S. Hopkins skulle ende opp som offiser i Luftforsvaret lå i kortene fra den dagen han begynte på universitetet. I USA har de opplegg der forsvaret betaler for en sivil utdannelse mot at studenten binder seg til plikttjeneste som offiser etter utdannelsen. For gutten fra bondegården ble dette muligheten til å få en solid utdannelse.

Hopkins gikk fra det ene riktige stedet til det andre i forsvaret. Hans beste kort dersom han ønsket å bli astronaut, var å komme inn på skolen for testpiloter.

På riktig vei

Det er mange nåværende og forhenværende astronauter som har bakgrunn som testpiloter. Nesten samtlige deltakere i de fire første astronautkullene var testpiloter.

I senere tid er kombinasjonen solid ingeniørutdannelse og testpiloterfaring mer eller mindre fellesnevneren for offiserene som blir tatt opp som astronaut-aspiranter.

Michael ble testpilot i 1996 og han tilbrakte flere år med å gjøre blant annet Hercules C-130-flyene trygge å fly. Norske piloter nå kan trekke veksler på hans arbeid.

NASA ringer

Hopkins arbeidet i forsvarsdepartementet Pentagon da han søkte seg til NASA. Det var 3 500 andre søkere til de få plassene.

Da telefonen om at han hadde greid det kom, strømmet følelsene på:

– Jeg ble overveldet, sjokkert, begeistret, spent, ydmyk og takknemlig. Min neste reaksjon var at jeg måtte ringe min kone. Hun har vært min beste støtte.

Hopkins har to sønner på 14 og 12 sammen med kona Julie.

Han oppgir i sin biografi at hans viktigste hobby er å oppdra sønnene, men han får også tid til å spille ishockey og fotball, og drive med løping og vektløfting.

På skolebenken igjen

Etter telefonen i 2008 tok Hopkins fatt på tre år med astronaututdanning i Texas, før han kunne bli klarert for en romferd.

Astronaututdannelsen innebærer mer enn å lære å fly jetjagere og torturlignende turer i sentrifuger.

Amerikanerne har pensjonert sin romferge, og de nye astronautene kan forvente flere turer til den internasjonale romstasjonen.

De må lære seg russisk, de må kunne fungere i et internasjonalt miljø, og de må kunne takle å være innelåst i en blikkboks i et halvt år av gangen.

Lys framtid

At Michael S. Hopkins ble den første i sitt kull til å fly ut i rommet, tyder på at han til nå har imponert ledelsen i NASA. Det betyr at han kan være i front når de nye oppdragene begynner å komme på oppslagstavlen.

Ikke siden måneferdene for snart femti år siden har astronauter kommet seg vekk fra lav jordbane. De har gått rundt og rundt over hodene våres, men har ikke kommet noe sted.

Planen nå er å bruke verdens kraftigste rakett til å sende mannskaper tilbake til månen – men ikke for å lande.

De skal bevege seg i en meget vid bane rundt vår nærmeste nabo, og studere en asteroide som et ubemannet romfartøy har fanget inn.

Kanskje sjef om ti år

Det er ikke umulig at Michael S. Hopkins, dersom han bevarer sin stjernestatus, kan bli sjef på den første ekspedisjonen tilbake til månen. Det kan skje om kanskje ti år, kanskje tidligere.

Da vil han bli sendt i en bane som gjør at han på et visst punkt vil være lengre vekk fra jorden enn noe annet menneske har vært før ham.

Akkurat slik som de tre Apollo 8-astronautene gjorde i dagene før supermann Michael ble født.