NRK Meny
Normal

«Jesus has left the building»

LONDON (NRK): Påskeferien er i gang for mange, men hvor mye religion har vi egentlig plass til i det multikulturelle Vesten?

John Waters

Det er ingenting ved John Waters som minner om mitt indre bilde av en svært religiøs mann, men jeg møter stadig mine fordommer i døra.

Foto: Neale Dickson / NRK

Storbritannia: Gry Blekastad Almås

Ukas korrespondentbrev er postlagt i London og Dublin i anledning av at nye kirkeledere for både anglikanere og katolikker er innsatt denne uka.

– Hvordan skal dere feire påsken, da? Det tok meg akkurat litt for lang tid å innse tabben. Og siden spørsmålet alt var stilt, kunne jeg like godt se hva som kom i retur. «Gjort er gjort og spist er spist», som Thorbjørn Egner skrev.

For på motsatt side av bordet satt en sikh og en muslim. To mødre som meg, våre til sammen tre barn hadde pause i korøvelsen, og vi delte et måltid.

Vi hadde akkurat vært gjennom bestillingen, der det naturlig nok var om å gjøre å unngå svinekjøtt for enkelte. Men selv ikke det hintet var nok til å minne meg om at Jesu død og korsfestelse ikke betyr det samme for dem som for oss som er vokst opp i en kristen kultur.

Multikulturell feiring

Det var ikke det at jeg ikke visste. Men spørsmålet ble stilt på ubetenksom refleks. Det bare datt ut av meg, nærmest av gammel vane.

Som et «fint vær i dag» eller et «hvordan går det?». Pjatt, kan det kalles, men samtaler skal jo innledes på et eller annet vis. Og jeg fikk svar.

Sikhen grudde seg til påske. Ikke fordi barna skulle ha to uker fri fra skolen, eller fordi det bød på etiske eller religionsmessige dilemmaer, men fordi hun var nødt til å stelle i stand en stor familiefest. Og med hennes beskrivelser av kravene til rengjøring og matlaging, forstår jeg at det er snakk om festligheter med stor F.

Vaisakhi

På dette tidspunkt hadde jeg innsett tabben min, så jeg tok meg pent inn ved å spørre hvorfor hun skulle holde fest når de ikke feiret påske i hennes kultur.

Svaret var Vaisakhi. Sikhene feirer en av sine viktigste Guruer «omtrent på denne tiden», for å holde meg til Thorbjørn Egners utmerkede sitater. En feiring som også inneholder mer verdslige sider. Det er også en tradisjonell feiring av markens grøde, en slags høsttakkefest der de ber om hell og lykke for nye avlinger.

For hinduer markerer Vaisakhi inngangen til et nytt år, mens for buddhister kommer markeringen noe senere, og er en feiring av nytt liv og oppvåkning. Det siste lyder mistenkelig kjent, eller?

Nouruz

Uansett; min indiske venninne venter altså storinnrykk av familiemedlemmer som forventer en heidundrende fest mot slutten av den britiske påskeferien, så hun har mer enn nok å fylle dagene med.

Min afghanske venninne blir like opptatt, men trolig ferdig i løpet av denne helgen.

Da feirer hun nemlig Nouruz, persisk nyttår. Et storstilt måltid for slekt og venner skal forberedes og være klart til inngangen av år 1392.

Det er to ting som slår meg. Det ene er at det er utrolig praktisk at de ulike religionene har samkjørt ritualene sine på denne måten.

For samtalen rundt bordet gikk slik samtaler ofte går; man kjenner seg igjen i andres opplevelser og deler de samme bekymringene, frustrasjonene og gledene over hva som måtte komme i dagene framover.

Gjenkjennelse

Tre kvinner fra tre ulike kulturer deler frustrasjonene over alt som må planlegges og utføres før høytiden. Vi deler gleden over å få tid med barn og utvidet familie i en festlig sammenheng. Og vi er alle tre bekymret for om vi klarer å leve opp til forventningene om at det skal være akkurat slik det pleier å være. Den riktige maten, de riktige tradisjonene som gjør denne høytiden til akkurat den spesielle.

Det andre som slår meg er at dumme spørsmål kan gi interessante svar. «Gjort er gjort og spist er spist, og heretter skal alle være venner», fortsatte Thorbjørn Egner.

Og venner ble vi der i korpausen til barna.

Ny pave og ny erkebiskop

Omtrent samtidig med at vi tre mødre utviklet vårt bekjentskap, ble den nye paven innsatt i Roma og den nye erkebiskopen av Canterbury innsatt i London. To nye kirkelige ledere med henholdsvis 1,2 milliarder og 80 millioner medlemmer.

Erkebiskopen av Canterbury Justin Welby

Denne uken ble Justin Welby utpekt til ny erkebiskop av Canterbury.

Foto: GARETH FULLER / Afp

De leder en stor hærskare av folk som kaller seg kristne, og har som oppgave å vise vei inn i en utfordrende framtid.

For mange av dem som har bekjent seg til den kristne tro, være seg katolisisme, anglikanisme eller annen form for protestantisme, er i ferd med å vende religionen ryggen.

Irland – antikatolsk?

I forbindelse med valg av ny pave, reiste jeg til Irland, det mest katolske landet i Europa.

Her er det forbud mot å ta abort, bruk av prevensjonsmidler er fremdeles vanskelig i enkelte miljøer, Kirken synes å ha stor makt over både folk og politikere.

– Man kan like gjerne kalle Irland det mest antikatolske landet i Europa, fnyser katolikken John Waters. Han ser på det han oppfatter som fordummende religiøse debatter i det offentlige rom, som ikke har plass til annet enn forenklede problemstillinger.

– Det er for eller mot abort, det er for eller mot homofili, men ingenting om de eksistensielle spørsmål. Hvor kommer vi fra, hvor går vi osv.

Nyreligiøs eks-alkoholiker

Han smiler litt av at irene i økende grad vender religionen ryggen. Det er mange år siden han selv gjorde den samme reisen.
Vekk fra Kirken, mot en frihet som ga ham en rekke erfaringer som etter hvert gjorde at han endte opp som troende katolikk. Men det er ingenting ved John Waters som minner om mitt indre bilde av en svært religiøs mann (jeg møter stadig mine fordommer i døra, og det er alltid godt å kunne kaste enda en av dem ut!).

John Waters

På en kafe i Dublin møtte NRK John Waters om kort tid kommer hans nyeste bok ut «Jesus has left the building».

Foto: Neale Dickson / NRK

Forfatteren har en rufsete stil med langt hår som begynner å bli tynt på toppen og skjegg som nylig er blitt grått. Hele framtoningen hans oser levd liv.

Han har bakgrunn som Melodi Grand Prix-komponist i den internasjonale finalen i 2007, der han ble aller sist med bare fem poeng. Her passer han på å minne om at Norge ikke engang kom til finalen. Men Waters er kanskje mest kjent i Irland for å ha fått barn med artisten Sinèad O'Connor.

Farskapet har gjort ham til Irlands mest framstående forkjemper for alenefedres rettigheter. Han er eksalkoholikeren som prediker den katolske lære, blant annet i bokform.

Hans neste bok har arbeidstittel «Jesus has left the building». Det selger langt bedre enn «Religionen forsvinner fra våre liv». Men det er nettopp det som er bekymringen hans. At vi mister det aller viktigste i livene våre, når vi fornekter religionen.

– Vi mister oss selv

– I Irland blir katolisismen som hullet i smultringen. I multikulturalistens navn tolerer og hedrer vi alle andre kulturer og religioner, men overser vår egen. Når muslimer kommer hit, feirer vi deres høytider, det samme med protestantene, sier Walters, før han fortsetter.

– Samtidig demper vi det katolske. De katolske skolene her i landet lærer barna å tolerere i alle retninger, uten å innse at vi selv ikke lenger har noe igjen som andre kan tolerere. Dette er paradokset ved et multikulturelt samfunn. Vertsnasjonen er selvutslettende. Man fornekter ikke bare religiøs tro, men også nasjonal tro og identitet, alt det som gjøre oss unike. Multikulturalisme skal være integrering av alle på lik linje, men hvis det ikke er plass til vertsnasjonens kultur går alt i oppløsning, sier den nyreligiøse anarkist som blir oppfattet som konservativ fundamentalist.

Kirkelig fornyelse

Justin Welby oppfyller heller ikke fordommene. Den nye erkebiskopen i den anglikanske kirke er tidligere oljedirektør med utdanning fra Eton og Cambridge.
Fembarnsfaren ga opp sin sekssifrede lønn – og her snakker vi seks sifre i pund sterling – for 25 år siden for å bli prest.

Under innsettelsen torsdag viste han nye takter ved å tillate en kvinnelig prest å stå for seremonien. Det var også musikalsk fornyelse; afrikanske dansere, indisk punjabi-musikk og orgelimprovisasjon vitner om at den tidligere oljedirektøren har planer om å fornye den anglikanske kirke.


Men fornyelse er ikke like populært i alle kretser. Følgende scene, vist på BBC nylig, vakte voldsomme reaksjoner:

Humor og blasfemi

Den nye erkebiskopen av Canterbury sitter i en ørelappstol ved siden av en brennende peis og snakker rett inn i kamera. Til deg der hjemme.

Han sammenligner boybandet One Direction med Jesu disipler. Han sier at det ikke hjelper å be, men at det er en hyggelig rutine ved kveldsritualet man gjerne må fortsette med. Han gjør et nummer av at han er veldig moderne og har sans for humor.


Over to tusen briter klaget på innslaget, som prompte ble fjernet fra kringkasterens nett-TV. Men det hører med til historien at det ikke er den nye erkebiskopen de er misfornøyd med, men parodien på ham.

For det var ikke Justin Welby som satt i ørelappstolen, det var komikeren Rowan Atkinson, Mr. Bean, om du vil. Humor er ikke enkelt, og man spøker ikke uten videre med religion.

Ikke plass til religion

For religion er personlig. Men religion er også offentlig. Ifølge iren John Waters er Vesten i ferd med å forvise religionen bort fra det offentlig rom.

Folk som vil utøve religion, eller i hvert fall kristne som vil utøve Kristendom, gjemmer seg bort og sniker seg inn i Kirken når de tror de ikke blir iakttatt.

Og det er kanskje betegnende at de tre kvinnene med hver sin religiøse bakgrunn som snakket om påsken, overhodet ikke berørte religiøse spørsmål. Vi diskuterte tradisjoner og praktisk gjennomføring, men det store HVORFOR ble hengende i lufta.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt