«Jeg må ut. Hva skal jeg gjøre?»

Jeg har en venninne som vurderer å sette seg i en båt over Middelhavet. Hun ringer ofte på Skype for å be om råd, og jeg vet ikke hva jeg skal si.

Båtflyktninger ved Lesbos

Jeg forteller henne hvor farlig båtene er, om hvor mange som dør på veien over havet. Jeg forteller om mitt besøk på Lesvos i sommer. Jeg sier at over 1000 mennesker kommer dit hver dag, men at reisen knapt har begynt når de går i land. Kristin Solberg forteller om sin afghanske venninne som vurderer å flykte over Middelhavet, fordi hun knapt har noe annet valg.

Foto: ALKIS KONSTANTINIDIS / Reuters
Profilbilde Kristin Solberg
Korrespondent i Istanbul

Hun bor i Kabul, der jeg også bodde en periode. Da jeg bodde der, ble sikkerhetssituasjonen verre. Murene ble bygget høyere, piggtråden lagt i stadig nye ruller. Utlendingene som jobbet der, dro ut av landet hver åttende uke, fordi belastningen ved å være der over tid, var så stor. Afghanerne dro aldri, bortsett fra dem som flyktet.

  • Du kan høre hele Urix på Lørdag her.

Min venninne ville aldri dra. Hun er født der, oppvokst der, har aldri ønsket å være et annet sted. Hennes klassevenninner fra skolen og studietiden dro. Hennes kolleger og slektninger dro. Hun ble rådet til å dra, av venner, av familie.

«Jeg vil være her,» svarte hun alltid. «Jeg vil gjøre Afghanistan bedre.»

Trusselbrev

Så kom truslene, slik de gjerne gjør til dem som stikker hodet frem i en krig. De kom i brev, så i telefonoppringninger fra fremmede. En gang ble hun så redd at hun kastet telefonen i gulvet så den knuste.

Hun er mest bekymret for barna, også på grunn av bombene og angrepene i Kabul. En gang ble bygningen ved siden av sønnens skole bombet, sønnen skadet. Sjelden har jeg sett henne mer urolig.

«Jeg må dra,» har hun sagt det siste året. «Vi må ut.»

Jeg sitter tusenvis av mil unna, på en dårlig Skype-linje, og jeg skjønner at når ikke hun har håp for livet i Afghanistan, er håp vanskelig å finne.

I begynnelsen sa hun, naivt: «Jeg går til ambassadene, kanskje den kanadiske, kanskje den norske, og forteller om truslene. Kanskje de kan hjelpe.»

Jeg svarte, nådeløst: «Du kommer ikke engang til å slippe gjennom kontrollpostene utenfor ambassadene. Du vil aldri se innsiden av de høye murene med piggtråd rundt. Og hvis du mot formodning skulle klare å komme deg inn bygningen, med min eller andres hjelp, vil ikke ambassaden kunne gjøre noe for deg. Ingen får asyl fra ambassadene. Reglene er slik at du må selv ta deg til landet der du søker om beskyttelse.»

Reglene. Jeg hørte selv hvor hult det lød. Reglene er ikke skapt for å beskytte slike som henne, det er åpenbart, da ville de ha vært annerledes. Få ambassader vil engang gi turistvisum til afghanere, altfor mange har hoppet av i Vesten. Sjansen hennes til å få visum, er svært liten.

Båtflyktninger ved Mitilini, Hellas

Reisen over havet er fryktet av de fleste.

Foto: IAKOVOS HATZISTAVROU / Afp

Stengte dører

Så begynte hun å snakke om FN. «Jeg går til FNs høykommissær for flyktninger», sa hun. «De kan gi meg beskyttelse i et annet land.»

Igjen måtte jeg svare like nådeløst: «Da må du først flykte til et naboland, og registrere deg hos FNs høykommissær for flyktninger der. Du kan ikke gjøre det i Afghanistan, for så lenge du er der, regnes du ikke som flyktning. Fra Pakistan kan du kanskje bli plukket ut som kvoteflyktning og få beskyttelse i Europa. Men sjansen er liten, forsvinnende liten.»

Hvordan kunne jeg gi et slikt råd? Av de over 14 millioner flyktninger som er registrert med FN i verden, blir mindre enn én prosent valgt som kvoteflyktninger og gitt en ny sjanse i et nytt land. Drar hun til Pakistan, er risikoen stor for at hun går til grunne der, synker dypere ned i fattigdom år for år, uten mulighet til å jobbe, barna fratatt muligheten til en utdannelse.

For hva? For én prosents håp.

Og i realiteten er håpet enda mindre, for de fleste kvoteflyktninger kommer i dag fra Syria, fra Kongo, fra Myanmar, fra Irak. Ikke fra Afghanistan, landet og krigen vi er så leie av å høre om.

Dødsbåter

Den siste tiden, etter at hun har innsett at dørene hun trodde var åpne, i realiteten er stengt, har hun begynt å snakke om båtene. Dødsbåtene, blir de kalt, for det er det de er. Skjønt, jeg tror ikke hun har brukt uttrykket selv. Kanskje kan en i hennes situasjon, ikke gjøre det.

Jeg forteller henne hvor farlig båtene er, om hvor mange som dør på veien over havet. Jeg forteller om mitt besøk på Lesvos i sommer. Jeg sier at over 1000 mennesker kommer dit hver dag, men at reisen knapt har begynt når de går i land.

På Lesvos møtte jeg mennesker som akkurat var nådd frem. Jeg spurte en mann som snakket engelsk om å intervjue ham.

Han sa nei; før krigen hadde han jobbet for et utenlandsk selskap i Damaskus, hadde hatt europeiske kolleger. Han ville ikke at eks-kollegene skulle se ham slik, en båtflyktning, med alt han eide i en liten ryggsekk, med en hånd på skulderen til sønnen, mens han spurte, nei, ikke spurte, tagg, om legehjelp, for sønnen hadde fått en øyeinfeksjon mens de bodde utendørs langs den tyrkiske kysten i mange døgn, ventende på gummibåten over.

En annen syrisk flyktning sa så treffende: «Alle synes synd på en flyktning. Men jeg er ikke ute etter sympati, jeg vil ha likeverd.»

Likevel er syrerne blant de heldige av de svært uheldige. Syrerne går raskere gjennom systemet, hele Europa vet at de trenger beskyttelse, at de ikke kan sendes tilbake, europeere har sett for mange bilder av uthulte, gapende syriske bygninger, for mange videoer av gisler i oransje fangedrakter.

Syrerne tar denne tvungne reisen på første klasse. Det er en miserabel førsteklasse, men selv i denne situasjonen finnes et hierarki, og det får meg til å tenke med gru på hvordan det er å reise på tredje. Å reise på tredje klasse langs denne ruten er å bli innelåst under dekk når båten synker. Å reise på tredje klasse er å bli sendt tilbake når man tror man er kommet frem.

Båtflyktninger bak gitter i leir i Pagani på Lesbos, Hellas

Bak gjerder på Lesvos – jeg kan ikke se henne for meg der.

Foto: JOHN KOLESIDIS / REUTERS

Hierarki

Afghanerne jeg møtte på Lesvos bodde i en leir som minnet om et fengsel: høye gjerder, piggtråd, politivakter. En mann bak gjerdet pekte på skuddsår på kroppen og ropte «Taliban!» Men ingen lyttet til hans historie.

Jeg forsøker å se henne for meg der, med sine barn, og jeg får vondt ved tanken.

Alt dette forteller jeg henne på dårlig Skype-linje til Kabul. Hun vet ikke mye om slikt, hun, som guidet meg gjennom Taliban-områder i Afghanistan, som øste av sin kunnskap om hvordan livet var der, som svarte tålmodig på alle mine spørsmål, er nå som et barn i sin uvitenhet.

Hun har reist lite før, og det finnes ingen guidebøker hun kan konsultere om en slik tur. Det slår meg alltid når jeg møter flyktninger, hvor lite de vet, hvor lite informasjon som er tilgjengelig for dem om en reise de i bunn og grunn aldri har ønsket å ta.

Den rasjonelle delen av meg, den som har tro på at kunnskap løser problemer, tenker at hvis jeg gir informasjon, kan hun ta en veloverveid beslutning. Men hun vil ikke bare ha informasjon. Hun vil ha råd. Tonefallet hennes skriker etter det, og hun klamrer seg til hvert ord jeg sier. «Det er så vanskelig,» sier hun. «Hva skal jeg gjøre?»

Men hvordan kan jeg gi råd? Hvem er jeg til å gi råd?

Pest og kolera

Jeg kan si: Dra, ta båten, det er farlig der du er, og alle andre dører ut av Kabul er lukket for deg. Hva da hvis båten synker? Hvis luften siger ut av den lille gummibåten, slik som er skjedd med så mange før den, og hun faller i vannet med barna.

Det er høst nå, vannet mer ubarmhjertig, villere enn om sommeren. Kan de svømme? Neppe. Afghanistan har intet hav, og krigens barn har ikke svømmeundervisning en gang i uken, de går ikke hjem fra svømmehallen i høstmørket, med vått tøy i gymbagen og lukten av klor i håret, for slik er ikke verden hvis du er født der.

Men hva hvis jeg sier: Ikke dra! Det er for farlig. Først turen til fots fra Afghanistan gjennom Iran og Tyrkia, store, lange land, land med høye fjell og snø, land som gir gnagsår, fulgt av smuglerne som kan gjøre hva de vil med deg, og som innimellom gjør det, de plyndrer og voldtar, for de vet at flyktningene bærer på alle sine verdisaker, og de vet at ingen av disse menneskene har mulighet til å gå til politiet, for hvem vil møte politiet i disse landene uten visum i passet?

Så båtturen, som bare er det siste, farlige steget på en ellers farefull reise. Hva skjer hvis jeg sier alt dette, og hun eller barna blir drept i Afghanistan, fordi hun ikke dro?

Gode råd er dyre, sier de. Men gode råd er ikke dyre, gode råd finnes ikke.

Båtflyktninger ved Lesbos, Hellas

Det slår meg ofte hvor lite hun vet om reisen så mange tar.

Foto: ACHILLEAS ZAVALLIS / Afp

Desperasjonen øker

Hver gang hun ringer, merker jeg at desperasjonen hennes er økt. Svarer jeg ikke, ringer hun igjen, og når jeg returnerer til PC-en, er loggen på Skype full av tapte anrop.

Kanskje håper hun at jeg er en livbøye. En fra verden utenfor, en som tar seg over umulige landegrenser med den vanskelig definerbare selvsikkerheten som stammer fra privilegium.

Hun har sett meg snakke i radiostudio, på TV, trygg på meg selv, som om det jeg sier, er verdt å merke seg. I hennes land ville en slik person ha vært i stand til å få ting gjort, hun ville ha kjent mennesker som kunne ha trukket i tråder.

Men slik fungerer ikke Europa, og minner jeg om en livbøye, er det i så fall like villedende som de billige, falske redningsvestene som flyktninger blir lurt til å kjøpe langs Tyrkias kyst før de setter seg i båtene – ute av stand til å redde liv.

Hun ringte meg igjen i går, mens jeg var opptatt med noe annet. Skype-loggen viste fire tapte anrop på like mange minutter.

Det lille ikonet ved navnet hennes på Skype er ikke grønt i dag, hun er ikke online. Så jeg ringer henne tilbake på hennes afghanske nummer. Jeg skal si at uansett hvilken utvei hun bestemmer seg for å ta, skal jeg være der for henne så godt jeg kan, selv om det kanskje ikke finnes en reise i verden hun er så alene om.

Men telefonen hennes er avskrudd.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt