«Jeg har sett DNA-prøven til Kristoffer Columbus»

Den er nesten fem meter høy, og jeg føler harme når jeg ser den. Det er en statue av Pedro de Valdivia, den spanske koloniherren som grunnla Chiles hovedstad Santiago på 1500-tallet.

Statuen står på Cerro Santa Lucía, en idyllisk høyde nær sentrum av Santiago, der jeg av og til har gått søndagstur. Derfor har jeg et slags forhold til monumentet.

I en begeistret omtale på internett leser jeg at det ble innviet på 1960-tallet og laget av en skulptør som brukte en hestestatue av Spanias diktator Francisco Franco som modell. «Kunstverket er laget i bronse smeltet om fra seierrike spanske kanoner», heter det.

Og innvielsen skjedde med militær pomp og prakt og velsignelse fra selveste

erkebiskopen, leser jeg i den samme omtalen.

Drept av urfolk

– De eier ikke skam i livet, sier min chilenske venn Pepe.

Han er av mapuche-stammen, det største urfolket i landet. Mapuchene er legendariske her i Latin-Amerika. Det var det eneste urfolket som aldri ble beseiret av den spanske kolonimakten. Og det var de som ble den berømte conquistadoren Pedro de Valdivias bane.

Dødskampen mellom ham og den store mapuche-høvdingen Lautaro er blitt en del av verdenslitteraturen. Det ble ført i pennen av Chiles nasjonaldikter Pablo Neruda:

«Den skrekkslagne conquistadoren dro videre. Han banet seg vei gjennom det sørlige tussmørkets fuktige villnis. Da kom Lautaro i en svart galopp av hester. Trøttheten og døden ledet Valdivias tropper gjennom løvverket. Lautaros lanser nærmet seg».

Diktet står å lese i Nerudas hovedverk, Canto General, «Den store sangen», som brakte ham Nobelprisen i litteratur i 1971.

– Hvor er vår historie?

– Hvorfor er det ingen statuer av Lautaro her? Jeg ser bare hvite menn. Conquistadorer, generaler, forretningsfolk og politikere. Hvor er vår historie? spør Pepe.

Og selvsagt vet han svaret. At det er seierherrene som står på sokkel. De som utryddet det meste av urfolket og brakte millioner av slaver fra Afrika til Latin-Amerika.

Og da koloniene rev seg løs fra europeerne på 1800-tallet, tok deres etterkommere her i Latin-Amerika – de såkalte kreolene – koloniherrenes plass. For urfolk og svarte endret livet seg lite. De forble på bunnen av samfunnet, og de er der fortsatt.

Knytter hendene i lomma

Harme og raseri over statuer er derfor sørgelig velkjent for folk her i Latin-Amerika, nå når dette er blitt en verdensnyhet. Men i motsetning til i USA og Europa har folk her i sør knyttet hendene i lomma i stedet for å bruke sprayboksen eller slegga.

Det sier mye om håpløsheten mange føler overfor et klassesamfunn som virker uovervinnelig.

For knapt noe sted er det en mer direkte sammenheng mellom budskapet fra monumentene og den uretten som millioner av mennesker til daglig opplever i en region der de sosiale forskjellene er større enn noe annet sted i verden.

Men ikke alle er like tålmodige. Under opptøyene i Chile i fjor høst ble mange statuer angrepet og ødelagt, og flere av dem var av den nevnte conquistadoren Pedro de Valdivia. Og flere steder i regionen har folk den siste tiden vist sitt hat mot statuene av mannen som startet kolonihistorien her i Latin-Amerika for drøyt 500 år siden.

Folkemordet

Det er blitt sagt at Kristofer Columbus’ såkalte oppdagelse av Amerika i 1492 er den kanskje største enkeltbegivenhet i historien. Med ett slag var middelalderen over. Kolonitiden startet. Og Atlanterhavet erstattet Middelhavet som verdens viktigste havområde.

Men for Amerikas urfolk var Columbus' ankomst starten på en katastrofe.

– Det var en av de største befolkningsmessige tragedier i menneskehetens historie, sier den kjente urfolkseksperten José Bessa her i Rio:

– Ingen områder i verden er blitt tømt for folk så raskt som Amerika i det første hundreåret etter at kolonimaktene kom hit. Rundt 90 prosent av Amerikas urfolk ble utryddet, de fleste av smittsomme sykdommer, sier eksperten.

• Les også: Store demonstrasjoner og tåregass i Brasil
• Les også: Smitte-eksplosjon i Latin-Amerika

Oppdageren og jeg

Jeg har beskjeftiget meg mye med den store oppdageren, på begge sider av Atlanteren. Ikke få ganger har jeg stått foran hans praktfulle sarkofag i katedralen i Sevilla og fortalt norske turister om hans liv og hans oppdagelser. Og mannen fortsatte faktisk å reise etter sin død:

Etter eget ønske ble Kristoffer Columbus gravlagt i byen Santo Domingo i det som i dag er Den dominikanske republikk. Men da Spania mistet denne kolonien, måtte restene av den berømte sjøfareren flyttes. Først ble de brakt til Cuba, og deretter til Sevilla, der han er en betydelig turistattraksjon.

For noen år siden hevdet myndighetene i Santo Domingo at et sølvskrin med rester av Columbus fortsatt befinner seg i byens katedral. Dermed startet en bitter strid, om sannhet og prestisje, og ikke minst om turistinntekter.

DNA fra Columbus

Men for meg ga det en helt spesiell mulighet. Spanske myndigheter satte i gang et forskningsprosjekt, der man tok DNA-prøver av Columbus. De ble sammenlignes med prøver fra hans sønn, som også er begravet i Sevilla-katedralen.

Jeg kontaktet prosjektets leder, Jose Lorente en hyggelig professor, som tok meg med til sitt laboratorium i Granada. Der viste han meg noe ytterst spesielt: reagensrøret med sjøfarerens DNA. Jeg behøver sikkert ikke å fortelle at det var en opplevelse med kraftig historisk sus.

Og resultatet av DNA-testen var en perfekt match. En stor lettelse for turistmyndighetene i Sevilla.

Men her på de amerikanske kontinenter er Kristoffer Columbus en stadig fallende stjerne.

• Vil du ha ukebrev fra Urix? Klikk her