Korrespondentbrev

«Ingen andre venner enn fjellene»

Den lenge fryktede krigen kom, og med den slutten på en drøm.

t6g8RN_rI20

De flykter fra krigen til en uviss fremtid.

Foto: Hussein Malla / AP

Hun kommer til meg der jeg sitter alene i sofaen i hotellobbyen, sier ikke et ord, men strekker frem den lille hånden, fingrene brettet rundt en gave.

To overstrykningspenner, en grønn og en rosa.

– Gelek spas, sier jeg, kurdisk for tusen takk, og hun smiler sjenert og løper bort til døren, der foreldrene og lillebroren venter ved noen bager.

Jeg vet ikke hvorfor hun gir meg pennene, men kanskje vet hun at jeg er journalist og har lyst til å hjelpe meg i arbeidet. Jeg lurer på hva hun vet ellers. Vet hun at det er krig? Antakelig. Men vet hun at alt snart er slutt?

Faren hennes, en fysikklærer, kom til hotellet der jeg bor sent i går kveld, med det lille familien hadde rukket å pakke sammen av eiendeler. Vi er i grensebyen Derik i Nord-Syria, og krigen er nettopp kommet. Den er lenge varslet og lenge fryktet, men en krig kommer alltid bare på én måte: plutselig, voldsomt.

Jeg vinker til familien der de går ut døren. Raskt, for kloden har akkurat dreid seg slik at solen gir lys, og de vil rekke grensen så snart som mulig, før alt rakner. De har ikke tillatelse til å krysse inn i Irak, så de vet ikke om de kommer seg i trygghet, eller om de må bli værende her i krigen. Men det er ikke noe alternativ ikke å prøve, for barna, de må ut, sier faren.

UWA2X8XRzSM

Mennesker skadet i kamper får behandling på et feltsykehus like ved Ras al Ain.

Foto: DELIL SOULEIMAN / AFP

Slutten på drømmen om selvstyre

Når slutten kommer, slik den er kommet til de kurdiske områdene i Syria, trenger den ikke uttalelses for å merkes.

Den viser seg hos militskommandanter som sier at man skal klare det, at man skal kjempe tilbake, med alle midler, men uten tro i stemmen.

Den viser seg hos hotelleieren som synker dypt ned i sofaen, i resignasjon, mens røyken fra sigarettene stiger langsomt opp mot taket. Han returnerte fra Tyskland med familien for noen år siden fordi han hadde tro på dette området, og jeg lurer på om han angrer nå, der han sitter og lytter etter bomber.

Den viser seg i TV-skjermene som aldri hviler, aldri viser fotball eller såpeoperaer, slik de pleier, men nyheter om hvor de siste bombene har falt.

Den viser seg i gatene, som er tomme.

Forlatt

Sviket, derimot, uttales. «Vi har ingen andre venner enn fjellene,» er et kurdisk ordtak som gjentas for meg etter at amerikanske soldater trekkes ut av grenseområdet, i praksis et grønt lys for den tyrkiske invasjonen.

– Vi kjempet for hele verden mot IS, men verden har forlatt oss, sier en gammel mann jeg møter i en protest mot Tyrkia.

Han mistet to sønner og en bror i kampen mot IS, sier han, dette er takken og stemmer knekker og han begynner å gråte.

Håpløshet

Det er første dagen av offensiven, bombene er nettopp begynt å falle, de faller flere steder enn ventet, og plutselig hører vi et drønn der vi sitter i hotellobbyen.

Tolken min og jeg løper ut på taket, stikk motsatt av det vi kanskje burde gjøre, men vi vil se hva som skjer, og der borte stiger røyk til himmelen. Det er ikke ventet at det skal smelle også her, men offensiven er mer omfattende enn fryktet.

DcswC9EEIPU

De flyktet fra krigen og venter på nødhjelp i en flyktningleir i Irak.

Foto: Hussein Malla / AP

Noen timer senere står vi der igjen, på takterrassen, direkteinnslagene i TV er over, det er midnatt og mørket ligger som et teppe over landskapet. Alle andre i byen er innendørs, alt er stille. Vi tenner en røyk, ingen av oss røyker, men det er krig og begynnelsen på slutten.

Sønnen på ti år har akkurat ringt Mahmoud, tolken. Han gråt og sa «Faen ta Tyrkia» og tagg ham om å komme hjem.

– Jeg må komme meg ut, sier Mahmoud. Til Europa, Canada, kanskje, det nytter ikke å være her, her er det ingen fremtid.

Og for første gang siden jeg har kjent ham, merker jeg en håpløs resignasjon i stemmen, i skuldrene som henger slapt.

Gravde tunneler

Det er slutten på en drøm. Kurderne i Syria drømte om selvstyre, slik de i praksis har hatt de siste årene.

De visste det ville bli vanskelig, både Tyrkia og Assad så med misnøye der de strakte frem hodet og grep de mulighetene som bød seg. Så de samlet forhandlingskort de kunne bruke mot Assad, samtidig som de forberedte seg på en tyrkisk invasjon.

Helt fra i vår har gravemaskiner i Rojava, som kurderne har kalt området, hentet sanden opp fra bakken langs grensen med Tyrkia. Tomrommet maskinene har etterlatt seg er fylt med metall, sement og tre, før sanden er blitt lagt tilbake som et lokk. De har laget underjordiske tunnelnettverk som skal bidra i forsvaret mot den mye sterkere tyrkiske hæren.

cE3ntLPxIl0

En tyrkiskstøttet militssoldat inntar en av tunnelene som den kurdiskledede SDF-militsen gravde før offensiven.

Foto: MAHMOUD HASSANO

– Den store krigen kommer, har kurderne sagt, og med det har de ikke ment den årelange krigen mot IS, som de har lagt bak seg, men krigen mot det mektige nabolandet i nord, i manges øyne en like eksistensiell trussel.

Tyrkia kaller det «Operasjon Fredskilde». De sier de vil ha en «sikker sone» langs hele grensen. Men med den såkalte fredskilden kommer bare krig. Den «sikre sonen» blir et livsfarlig sted. Mennesker flykter til fots bort fra grensen.

Og drømmen om selvstyre rakner på bare fem dager. En tyrkisk offensiv på dag én, en avtale med myndighetene i Damaskus på dag fem, der krigen har gjort oppsamlede forhandlingskort mer eller mindre ubrukelige. Amerikanske soldater trekkes ut, syriske regjeringsstyrker rykker inn. Hendelser som man på forhånd regnet med ville ta måneder, kanskje år, skjer på dager og timer, som om hele Syria-krigen plutselig er på speed.

yePxpiXipLw

Syriske regjeringsstyrker inntar de kurdiskkontrollerte områdene, og med det kommer flaggbytte. Det syriske flagget heves.

Foto: AFP

Ut av Syria

NRK trekker meg ut på dag to, fordi de mener det er for farlig å bli værende. Jeg skammer meg så mye der jeg krysser grensen inn i Irak at jeg ikke klarer å se folk i øynene, så jeg beholder solbrillene på. Folk drepes, og vi er ikke der. Det er slutt, og vi svikter.

Jeg ser så dårlig gjennom solbrillene innendørs ved grenseovergangen, at jeg snubler i et barn. Han faller, heldigvis mykt, ned på gulvet, og ser opp på meg, nærsynt og fryktsomt gjennom tykke briller som heldigvis ikke har knust. Jeg sier unnskyld til ham og moren, hun tar det pent, ler til og med litt, og jeg lurer på hvordan hun klarer det, når det er krig, og en av journalistene som burde ha dekket det, isteden snubler i sønnen hennes på vei ut.

Jeg glemte en grønn og en rosa overstrykningspenn på hotellet. Jeg håper at jeg en dag kan komme tilbake, kanskje til og med finne den lille jenta igjen, høre hvordan det gikk, om de kom seg over grensen til Irak de også, til tryggheten.

Om hun fikk noen nye penner, så hun kan tegne seg en ny fremtid.

SISTE NYTT

Siste nytt