NRK Meny
Normal

«Hvorfor drepte du? spurte jeg. Et enkelt, men dog så vanskelig spørsmål»

Svaret bunnet i hvert fall delvis i frykt. Derfor frykter jeg frykten og hva den kan føre til.

Rwanda Genocide Suspect

Bilder av noen av ofrene i folkemordet i Rwanda, utstilt på folkemordsmuseet i Kigali.

Foto: Ben Curtis / Ap

Han var en halvvoksen slamp og svært aggressiv. Om dagen var han sperret inne, han lå bak lås og slå i et knøttlite bur og knurret mot alle som gikk forbi. Det ble sagt at det var behandlingen han fikk som gjorde ham ulykkelig og sint, men jeg brydde meg uansett ikke.

Om kvelden ble han sluppet fri, slikt vakthunder gjerne blir. Han løp rundt i hagen på hotellet der jeg bodde. Den sorte dobermann-kroppen var nesten usynlig i mørket, men de hvite, flerrende tennene lyste opp i natten.

Jeg er overbevist om at han la meg for hat første dag. Hver gang han så meg komme gående inn til hotellet, rykket han frem, klar til angrep. Han løp mot meg, bjeffet høyt og ustanselig, glefset etter meg. Noen ganger kom han så nærme at jeg kunne kjenne pusten hans. Jeg må innrømme at det hendte at jeg skrek i redsel. Innimellom måtte de hotellansatte jage ham bort fra meg med en kost.

Om frykt og dyreplageri

Min frykt gjorde naturligvis ikke situasjonen bedre. Hunden merket den - for meg så det ut som om han nøt det, selv om jeg vedgår at jeg ikke har noen bevis for det. Han ble uansett bare enda mer oppsatt på å angripe. Jeg grudde meg til å returnere til hotellet om kvelden.

Om dagen så jeg ham liggende i det bittelille buret, lettet over at han var innesperret.

En annen hotellgjest sa til de ansatte: «Dere kan ikke behandle ham slik. Dette er dyreplageri. Hunden blir ulykkelig av å være innelåst så mye. Og jo mer ulykkelig han blir, jo mer aggressiv blir han mot gjestene her. En dag kommer han til å bite noen, og dere blir nødt til å avlive ham.»

Hvis jeg ikke var så redd for ham, ville jeg ha sagt:«Ikke lås ham inne, behandle ham pent, det dere gjør er dyreplageri. Hvis han må avlives på grunn av det dere gjør med ham, er dette i realiteten mord i langsomt tempo.»

Men isteden tenkte jeg: «Jeg gir blaffen i hvor mye han lider. Og la ham bare bli avlivet når den tid kommer, det er bedre for oss alle.»

Tilsidesatt empati

Jeg liker å tro at jeg er utstyrt med en solid dose empati, både for mennesker og dyr. Jeg kan kjenne et stikk i hjertet hvis jeg ser en due med klumpfot eller en gatekatt med et avrevet øre. Jeg kan miste nattesøvn etter intervjue en syrisk familie om det de har opplevd i krigen de siste årene.

Men i møte med den fryktinngytende vakthunden ble empatien min høvlet bort. Det skulle ikke mer til enn litt frykt, og den forsvant. Prinsipper jeg ønsker var sterke, ble skjøvet til side. Det jeg vanligvis ville ha ment var uakseptabelt, ble noe jeg stilte meg helhjertet bak.

Jeg ble overrasket over min egen reaksjon, men egentlig burde jeg ikke ha blitt det. Som journalist har jeg dekket noen av menneskenes mer grusomme sider, og jeg har mange ganger sett hvordan frykt bidrar til å gjøre det utenkelige tenkelig.

Drap i selvforsvar

De fleste mennesker vil for eksempel mene at de ikke er i stand til å drepe. Men det finnes unntak. Hevn, for eksempel, vil for noen, men langt fra alle, innebære at de kan ta liv. Det er også lettere å ta liv hvis ansvaret er pulverisert, som for eksempel i krig, der soldater kan si: «Det er ikke min beslutning å drepe fienden, jeg følger bare ordre.»

Men det finnes et enda mer utbredt unntak: Selvforsvar. De fleste vil kunne drepe for å eliminere en trussel mot seg eller sine, uansett om trusselen er reell eller opplevd. Det er her frykten kommer inn.

Denne frykten er så sterk at den blir utnyttet av politikere når kriger skal rettferdiggjøres. «Hvis ikke vi tar dem, vil de ta oss,» blir det ofte sagt.

Rwanda Genocide Anniversary

Kirken i Ntarama i Rwanda, der 5000 mennesker ble drept. Klærne deres er der fortsatt.

Foto: Ben Curtis / Ap

«Hvorfor drepte du?»

Som journalist ser jeg det skje igjen og igjen, både på individuelt plan og gruppeplan.

På en reportasjetur i Rwanda intervjuet jeg en av dem som deltok i folkemordet på tutsiene i 1994. Han var liten og spinkel mann, høflig nok, ikke dum, men heller ikke spesielt intelligent. En følger, ikke en leder.

– Hvorfor drepte du? spurte jeg. Et enkelt, men dog så vanskelig spørsmål.

Svaret var naturligvis ikke entydig. Han følte gruppepress, sa han. Han var redd for konsekvensene fra andre hutuer hvis han ble sett på som en som nektet å drepe tutsier. Dessuten var dreping den nye normalen på den tiden - unormal brutalitet var blitt akseptert, til og med forventet.

– Mennesker var ikke som mennesker på den tiden, de var som hyener, sa han om seg selv og alle de andre som tok del i folkemordet.

Og tutsiene, de var heller ikke mennesker, de ble sett på som skadedyr, kakkerlakker. Kakkerlakker er enklere å drepe enn et menneske.

En opplevd frykt

Men en stor del av det, dreide seg om frykt. En opplevd frykt for at tutsiene – mindretallet som lenge var blitt undertrykket, men som på kolonitiden var favoritter – skulle undertrykke hutuene. Det var frykten som bidro til at mannen foran meg, tilsynelatende en helt normal familiefar, kunne slå i hjel sin barndomsvenn med en klubbe.

– Vi lærte som barn at hver gang en tutsi reiser seg, setter han stokken sin på en hutu, sa drapsmannen.

Det var drep eller bli drept, eller i det minste drep eller bli undertrykt, slik han så det. I hans øyne var det i det minste delvis drap i selvforsvar. Det stemte ikke, men opplevelsen av det var reell nok for ham. Den angivelige trusselen var blitt gjentatt i det uendelige i årevis; av medier, av politikere.

Umenneskeliggjøring

Jeg snakket også med flere tutsier som hadde overlevd folkemordet. Jeg spurte: «Hvordan tror du dette kunne skje?»

En svarte:

– Tutsier var blitt umenneskeliggjort i flere årtier. Da folkemordet startet, var det bare å trykke på startknappen.

(Jeg fortalte for øvrig denne mannen, som hadde mistet hele sin familie, om min frykt for aggressive hunder. Han sa han delte frykten, og en stund snakket vi om dette. Så la han til: «Men hunder kan man beskytte seg mot. Det er annerledes med mennesker.» Etter det ble det stille.)

Massakre

At frykt kan bidra til å skyve prinsipper til side, så jeg også i Kairo. Jeg var på Rabaa-plassen i august 2013, og så det som var den største massakren på sivile demonstranter siden den på Den himmelske freds plass. Rundt tusen mennesker, tilhengere av den avsatte presidenten Mohammed Mursi, ble drept av sikkerhetsstyrker.

Jeg så dem bli drept. Et skudd i hodet, et skudd i nakken, et barn med en avskåret strupe. Jeg så hundrevis av lik, på rekke og rad, råtnede i heten. Sokkene mine ble fulle av blod; liklukten forlot ikke neseborene på mange dager.

EGYPT-PROTESTS/ A man walks outside the burnt Rabaa Adawiya mosque, the morning after the clearing of a protest camp around the mosque, in Cairo

Moskeen på Rabaa-plassen i Egypt, dagen etter at sikkerhetsstyrker fjernet demonstranter. Human Rights Watch kalte det som skjedde her for en forbrytelse mot menneskeheten.

Foto: MOHAMED ABD EL GHANY / Reuters

Til lyden av skuddsalver og mennesker som ble drept, ringte jeg hjem til desken i Oslo.

– Nå får helt sikkert egyptere flest øynene opp for regimets brutalitet, sa jeg.

– Det som skjer er rett og slett for grovt til at noen kan støtte det.

Men jeg undervurderte frykten. Da jeg snakket med andre egyptere, helt rimelige mennesker, mennesker som vil påstå at de omfavner menneskerettigheter, liberale og høyt utdannede, folk jeg hadde likt å sitte ved siden av i et hvilket som helst middagsselskap – de sa nå at massemord var greit, til og med nødvendig. Vanstyret til president Mursi hadde støtt mange bort, gjort dem redde.

«Det er oss eller dem,» sa flere. «Mursis tilhengere vil trekke landet inn i en borgerkrig, dette er den eneste måten å bli kvitt dem.»

Frykten for frykten

Slike episoder gjør at jeg frykter frykt, og hva den i ytterste fall kan bidra til å rettferdiggjøre.

Jeg tenkte mye på frrykten i forrige uke, da jeg var jeg på reportasjetur på den greske øya Khios. Der fortsetter flyktninger å komme i skrøpelige båter, 12 ganger så mange som i samme periode i fjor. Den største gruppen er syrere, mennesker som når de krysser grensen inn til Tyrkia kalles flyktninger, men som når de fortsetter ferden over Egeerhavet, gjerne blir kalt migranter.

De fleste jeg snakket med, visste ikke at noen i Europa frykter deres ankomst. Mange har ikke hørt om gjerdene som bygges langs europeiske grenser eller at internasjonale avtaler skyves til side. De vet ikke at den offentlige debatten i mange europeiske land er mer polarisert enn på årevis. De fortsetter bare å komme.

Gjennombrudd

Men tilbake til min egen frykt. Den siste dagen på hotellet slapp de hunden ut av buret. Idet jeg skulle sjekke ut, lettet over at jeg straks skulle bort fra den firbente djevelen, kom han løpende mot meg. Jeg sluttet å puste, vurderte om jeg skulle sparke hvis ingen forhindret ham i å bite.

Men han hadde en tennisball i munnen, han logret med halen. Og for første gang løp han rett forbi meg uten å angripe.

Jeg pustet ut, og et øyeblikk skjønte jeg ikke hva jeg hadde vært så redd for.

Etter det håpet jeg endelig at de skulle slutte å plage ham.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt