«Hvalfangerkirken» i Grytviken er 100 år

Den britiske øya ligger 2150 kilometer øst for Kapp Horn på sørspissen av Latin-Amerika og 4800 kilometer vest for Kapp det Gode Håp, som er Afrikas sørligste punkt.

Nærmeste fastboende befinner seg på Falklandsøyene, 1390 kilometer mot nordvest.

Den særdeles bortgjemte øya spilte i 60 år, fra 1904 til 1965, hovedrollen i et norsk hvalfangsteventyr i Sørishavet.

C. A. Larsen

Det hadde sannsynligvis ikke vært noen Grytviken fangststasjon hvis det ikke hadde vært for Vestfold-mannen C. A. Larsen. Og i hvert fall ingen kirke.

Det var Carl Anton Larsen, som han egentlig het, som sørget for at det i 1904 ble etablert en norsk fangststasjon på engelsk territorium med norsk, svensk, amerikansk og argentinsk kapital.

For 100 år siden var det rikelig med hval og gode tider i det sørlige Atlanterhavet, men arbeidet var hardt og tilværelsen var tøff. Det var sykdom og ulykker, mange døde på øya og måtte naturlig nok bli begravet der.

C. A. Larsen hadde ansatt en prest som holdt møter og gudstjenester for hvalfangerne i forsamlingshuset. Men C.A. Larsen mente det også var behov for en kirke, og siden han var en handlingens mann så ble det slik. På rekordtid.

Åtte måneder fra vedtak til vigsling

I april 1913 ble det besluttet at hvalfangerkirke skulle reises.

Kirkebygget ble tegnet av C. A. Larsens svigersønn og produsert av Strømmen Trævarefabrikk. Den ble prefabrikkert og prøveoppsatt i Norge, for deretter å bli plukket fra hverandre og sendt sørover.

Den 24. november var den fremme i Grytviken og i løpet av én måned stod den klar.

På selve julaften var det stor fest, med opplesning av juleevangeliet og utdeling av gaver i den splitter nye kirken. Og ved midnatt kunne de to kirkeklokkene fra O. Olsen & Søns Klokkestøberi ringe inn julen.

1. juledag ble det holdt gudstjeneste og hvalfangerkirken ble offisielt innviet.

Dyrt og deprimerende

Alt ble betalt av C.A. Larsen, forteller Svend Einar Hansen, som i 1999 skrev boken «Hvalfangerkirken: Fangst, tro og dristighet på Sør-Georgia».

Larsen hadde trodd at det argentinske selskapet som eide fangststasjonen, Compañía Argentina de Pesca, skulle finansiere kirken, men eierne sa nei.

De ville ikke ha noe med verken byggingen eller driften å gjøre, så alle utgifter ble betalt ut av Larsens egen lomme. Det ble kostbart, men han sa senere at det hadde vært en god investering. Det til tross for at oppslutningen var heller liten.

Fangstfolkene var en hardbarket gjeng, med en røff tone og en svært maskulin omgangsform. Interessen for Guds ord var laber, ifølge den første presten, Kristen Løken.

Løken skrev mange brev hjem og tok en rekke bilder, slik at man i dag har godt med kunnskap om både det fysiske og det åndelige på øya den gang.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Presten som fritidsleder

Det var ikke så mange som møtte opp til gudstjenestene. Og selv om arbeidsdagen var lang og tung, var det allikevel et behov for adspredelse. Leserommet var flittig besøkt, og verdslige foredrag hadde mange tilhørere.

Prestene som fulgte etter Løken holdt engelskkurs, lagde fotballturneringer og arrangerte underholdningskvelder – det var populært og bidro til økt oppslutning om kirken.

Men tidene svingte og da verdensøkonomien gikk i svart brøt C.A. Larsen med de argentinske eierne og forlot Grytviken for godt. I 1928 overtok Sjømannsmisjonen driften av kirken.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Teknologiske endringer med religiøse konsekvenser

På midten av forrige århundre var hvalfangsten i endring, og det fikk også konsekvenser for samfunnet i Grytviken.

Det var færre dyr og de flytende hvalkokeriene ble større og mer effektive. Med nye metoder kunne de dra hvalskrottene om bord og behandle dem til sjøs, slik at behovet for hvalfangststasjoner på land ble mindre.

Samtidig økte motstanden mot næringen etter hvert som flere hvalarter var så godt som utryddet.

Langfredag 31. mars 1961 ble den siste gudstjenesten holdt i den da snaut 40 år gamle kirken. 4 år senere var det over for godt og den siste hvalfanger forlot Sør-Georgia. Da var også kirkedøren lukket og låst.

Falklandskrigen og the Battle of Grytviken

Det er ikke bare nordmenn og briter som har interesse av den forblåste øya.

Argentinerne ser Sør-Georgia og Sør-Sandwich-øyene, som ligger mot sørvest, som en naturlig forlengelse av Falklandsøyene – som Argentina gjør krav på. Derfor inngår de to ubebodde øygruppene som også i argentinernes krav.

De første sammenstøtene i Falklandskrigen skjedde eksotisk nok på den isolerte utposten som den norske kapteinen grunnla.

En håndfull britiske soldater ble angrepet av en argentinsk marinestyrke og senere tatt til fange. To av dem ble drept samtidig som et helikopter ble skutt ned.

De sivile britiske forskerne som bemannet forskningsstasjonen på øya, søkte ly i den norske kirken – i håp om at argentinerne ikke ville angripe et bygg med så tung symbolikk.

Falklandskrigen ble kortvarig, og britene gjeninntok sine militære og sivile posisjoner på Sør-Georgia.

Kirken ble fra tid til annen brukt av britene, og soldatene utførte helt nødvendig vedlikehold. Men uansett velvillig innsats: Forfallet var betydelig.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Restaurering og revigsling

På 1990-tallet ble det klart at noe måtte gjøres om kirken skulle reddes.

En bred allianse av tidligere hvalfangere, Antarktis-entusiaster, erkebiskopen av Canterbury og den norske kvinnen Solveig Gunbjørg Jacobsen startet å samle inn penger.

Jacobsen var det første barnet som ble døpt i Grytviken kirke, under åpningsgudsjenesten i 1913.

Det opprinnelige argentinske eierselskapet i Grytviken bidro med sitt, Jotun malingfabrikk fra Larsens hjemby Sandefjord ga maling og det britiske forsvaret bidro med transport og helikopter.

Det hele falt sammen med avdukingen av en byste av C.A. Larsen i forbindelse med fangstasjonens 75-årsjubileum i 1988, og et vedtak om å etablere et hvalfangstmuseum der.

Det tok 8 måneder å bygge kirken, men 10 år å restaurere den. Men i 1999 var den klar for gjenvigsling; fastelavnssøndagen ble det holdt norsk gudstjeneste i Grytviken for første gang på 38 år, i «den sydligste kirken i Tunsberg bispedømme» som biskop Sigurd Osberg beskrev den som.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ernest Shackleton

Dette hadde neppe vært mulig hvis det ikke hadde vært for den britiske antarktiseventyreren Ernest Shackleton. Han ville gjerne gjenreise britenes ære i Antarktis etter Scotts ydmykende tap mot Amundsen i kappløpet mot Sydpolen.

I 1914 var han innom Sør-Georgia på vei sørover, men båten «Endurance» ble skrudd ned av isen og Shackletons redningsoperasjon i månedene som fulgte er en av de aller største heltedådene i antarktishistorien.

Da han skjønte at ingen kom til å finne dem, la han og fem andre ut i en 22 fots livbåt på en 1300 kilometer lang seilas i åpent hav. Etter 17 dagers strabaser og imponerende navigering i storm og uvær fant de Sør-Georgia, men været var så dårlig at de klarte ikke å seile rundt øya.

Dermed måtte de krysse til fots. Det var blitt mai, hvilket betyr vinter på de kanter.

På Sør-Georgia er det et dusin topper på over 2000 meter. Smertene og lidelsene i snøen må ha vært ubeskrivelige, men de klarte det. Alle ble reddet og Shackleton ble folkehelt.

Shackletons grav

Den britsike eventyreren overlevde de enorme påkjenningene i 1916, men døde av hjerteinfarkt under sitt neste besøkt på Sør-Georgia i 1922.

Hans kone telegraferte med beskjed om at hennes mann hadde uttrykt ønske om å bli gravlagt i Grytviken.

I 1928 ble det reist en stor gravstein som skiller seg ut ifra de andre gravene på kirkegården i Grytviken.

Og Shackletons grav er nå den største turistattraksjonen på øya.

Det er også 62 andre graver på denne svært så spesielle kirkegården. De fleste av dem norske. I alt er mer enn 150 personer gravlagt på øya, en usedvanlig høy dødsprosent i et samfunn som i all hovedsak besto av unge arbeidsføre menn.

Mange av de besøkende reiser da også dit for å besøke en grav. Og Grytviken som får få år siden ble kalt «spøkelsesbyen» har fått et nytt liv.

Arktisk turisme

Stadig flere cruisebåter avlegger den avsidesliggende øye et besøk. Det er strenge regler for både for oppankring og ilandstigning, og mange restriksjoner for dem som besøker den gamle hvalfangststasjonen.

Øya er nå dominert av pingviner og reinsdyr. Sistnevnte er importert fra Norge og et fremmedelement i den lokale faunaen. Det pågår derfor nå et jaktprogram for å utrydde de norske reinsdyrene.

Det er ikke mye å gjøre for de rundt 4000 turistene som årlig besøker øya. Det er ingen veier og ingen flyplass, ingen fortausrestauranter eller overnattingssteder.

Men én utfordring virker forlokkende på enkelte: Den såkalte «Shackleton Crossing». Det arrangeres turer der man kan gå i heltens fotspor, over fjellet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

100 år i dag

I dag er det nok en gang norsk gudstjeneste i Grytviken – på dagen 100 år etter den første. 140 nordmenn er på plass, det samme er en norsk prest.

I går, julaften, var det hele to gudstjenester slik at alle skulle få oppleve en skikkelig norsk julegudstjeneste i sommerværet som nå er på den sørlige halvkule.

Den hvitmalte kirken står i skarp kontrast til mye av det rustne skrotet som fremdeles preger Grytviken.

Britene har brukt mye penger på å rydde opp, ikke minst fjerne olje, asbest og annet problemavfall; men det er fremdeles langt frem.

I den forstand er den 100 år gamle norske kirken på 53 grader sør et flott symbol på at interessen for stedet er økende og at «spøkelsesbyen» Grytviken har en fremtid.