Hopp til innhold

«Historien vil frikjenne meg»

Han trodde på revolusjonen til det siste, Cubas mangeårige president Fidel Castro. Blant hans siste offentlige ord var en advarsel mot oppmykingen av forholdet til USA. Fredag kveld døde han i Havanna, 90 år gammel.

Fidel Castro
Foto: CHARLES TASNADI, Charles Tasnadi / AP

Fidel Castro

Fidel Castro i 1976 med en av sigarene som ble hans varemerke.

Foto: PRENSA LATINA / Reuters

Det lå ikke i kortene at Fidel Castro skulle bli en av det 20. århundres mest kjente revolusjonære da han ble født 13. august 1926.

Snarere tvert imot, mens de aller fleste cubanere den gang levde i fattigdom, ble Castro født inn i en velstående familie på en av Cubas store sukkerplantasjer.

Utdannelsen med jesuittskole og juss-studier tydet også på at livet hans skulle ta en konvensjonell vei, men noe skjedde med Fidel i studietiden.

Sammen med andre unge studenter skapte han en geriljabevegelse som kjempet mot regimet til den USA-støttede diktatoren Fulgencio Batista.

Til å begynne med skjønte ikke de unge studentene alvoret og trodde det skulle bli lett å styrte regimet.

Angrep militærleir

Med Fidel Castro i ledelsen angrep 160 geriljasoldater militærleiren Moncada i Santiago, øst på Cuba 26. juli 1953.

Klokken 06.00 om morgenen 26. juli slo de 160 opprørerne til, men helt fra starten gikk angrepet galt.

Bilene kom ikke frem samtidig, og bilen med tyngre våpen kjørte seg bort. Da opprørerne kom frem til leiren gikk alarmen før de kom seg innenfor murene.

Resultatet ble at angrepet enkelt ble slått tilbake av en overlegen styrke regjeringssoldater, og de fleste av opprørerne ble tatt til fange.

Moncada-leiren i Santiago

Moncada-leiren i Santiago, der Castro ledet et angrep i 1953. I dag er leiren et minnesmerke over revolusjonen.

Foto: Kristian Elster / NRK

Torturert, drept og fengslet

Selv om angrepet både var dårlig planlagt og slett utført, førte Batista-regimets brutale reaksjoner til at det ble en triumf for opprørerne.

Over 50 opprørere som var tatt til fange, ble torturert og drept i timene og dagene etter 26. juli 1953.

Totalt døde 61 opprørere under og etter angrepet. De regnes fortsatt som revolusjonsmartyrer, 60 år senere.

Nekrolog over Fidel Castro. Reporter Hallvard Sandberg.

Se nekrolog over Castro.

Berømt forsvarstale

Fidel Castro selv ble sendt i fengsel og benyttet tiden til å skrive en forsvarstale han holdt under rettssaken.

Med tittelen «Historien vil frikjenne meg», ble talen Castros politiske manifest.

To år etter angrepet på brakkene slapp brødrene Fidel og Raul Castro ut av fengselet. De reiste i eksil til Mexico der de drev geriljatrening.

I november 1956 satte Fidel og 81 andre geriljasoldater kurs for Cuba om bord i den private yachten Granma.

En kombinasjon av dårlig planlegging og uflaks, gjorde at alle bortsett fra 19 ble drept eller tatt til fange i løpet av de første dagene på Cuba.

De 19, blant dem brødrene Castro, Che Guevara og Camille Cienfuegos, flyktet opp i fjellene og startet det som drøyt to år senere, 1. januar 1959, skulle bli en bevegelse som overtok makten på Cuba.

Nærmet seg Sovjetunionen

Ekspertene strides om hvorvidt Castro var en marxist allerede i utgangspunktet, eller om han ble drevet i armene på Sovjetunionen på grunn av USAs fiendtlige politikk.

Fidel Castro

Fidel Castro i 1997 mens han holdt en av sine berømte firetimers taler.

Foto: ADALBERTO ROQUE / AFP

Under president John F. Kennedy prøvde etterretningsorganisasjonen CIA en rekke ganger å ta livet av Castro, og USA sto også bak et invasjonsforsøk på Cuba i 1961.

Castro og hans regime slo tilbake invasjonen og overlevde attentatforsøkene, men nærmet seg stadig mer Sovjetunionen.

Høsten 1962 utplasserte Sovjetunionen raketter med kjernevåpen på Cuba, noe som førte til den mest dramatiske episoden i hele den kalde krigen.

Etter dager med høy spenning ble atomvåpnene fjernet, men Castro holdt seg fortsatt ved makten.

Der skulle han holde seg i 42 år til, først i 2006 trakk han seg tilbake og overlot tømmene til sin yngre bror Raul.

Da var George W. Bush president i USA, den tiende amerikanske presidenten i Castros år ved makten.

Helsevesen og skoler

Etter at USA innførte en embargo mot Cuba, ble den cubanske økonomien stadig mer avhengig av Sovjetunionen,

Samtidig innførte Castro reformer i skole og helsevesen som førte til av Cuba ble sett på som et forbilde av mange fattige land på 1960- og 1970-tallet.

Analfabetismen ble i stor grad utryddet og helsevesenet er den dag i dag regnet som et av de best utviklede i noe fattig land.

For eksempel har Cuba i dag en lavere spedbarnsdødelighet enn nabolandet USA, til tross for den enorme økonomiske forskjellen mellom de to landene.

Tusenvis av politiske fanger

Helt fra han overtok makten 1. januar 1959 førte Castro en knallhard politikk overfor dissidenter og politiske motstandere.

I 1964 innrømmet han at regimet hadde 15.000 politiske fanger. Etter som årene gikk sank det tallet til noen hundre, men for cubanere flest var det aldri noen tvil om at den eneste muligheten til frihet var å flykte til utlandet.

Selv medlemmer av Castros familie, søstre og døtre, forlot Cuba for å få et friere liv. Det samme gjorde hans første kone, Mirta.

Undertrykkelsen av opposisjonelle pågår fortsatt. Bare dager før president Barack Obamas besøk i mars slo politiet i Havanna brutalt ned en demonstrasjon fra opposisjonsgruppen «Damas de Blanco» - «Kvinner i hvitt».

Lite økonomisk vekst

Selv om kommunistiske regimet kunne reformere skole og helsevesen, førte den sentraldirigerte økonomien til lite økonomisk vekst.

Øystaten ble stadig mer avhengig av økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og da Sovjet falt sammen i 1991 forsvant gulvet under den cubanske økonomien.

Castro åpnet da Cuba for noe turisme og gjennomførte forsiktige reformer, men 1990-tallet var et tøft tiår for landet da de fleste cubanere levde så vidt over sultegrensen.

Raul Castro offentliggjør sin brors død.

Ga fra seg presidenttittelen

Utover på 2000-tallet var den cubanske økonomien i forsiktig bedring. Blant annet fikk landet store subsidier fra Venezuela der Hugo Chávez så på Castro som et idol. Likevel var veksten beskjeden og fortsatt lever de fleste cubanere på rundt 200 kroner måneden.

Etter at Fidel ble syk i 2006 overlot han makten til sin yngre bror Raul, mannen som fortsatt er landets leder.

Blant cubanere er Fidel sett på som idealisten og drømmeren, mens lillebror Raul er regnet som mer praktisk anlagt.

Det har blant annet gitt seg utslag i en oppmykingspolitikk overfor USA, en politikk som kulminerte med president Barack Obamas besøk på Cuba i mars i år.

Selv om det er over ti år siden at Fidel ga fra seg presidentembetet, har få cubanere vært i tvil om at han fortsatt hadde makt.

De siste årene fremsto han i sine uttalelser som en bremsekloss i utviklingen mot er mer liberalt Cuba.

En av hans siste offentlige uttalelser kom i slutten av mars, rett etter president Obamas besøk.

«Cuba trenger ikke noen gaver fra imperiet» skrev Fidel i en artikkel som ble tolket som en kritikk av den pågående oppmykingen av forholdet mellom USA og Cuba.

Fidel Castro og Shinzo Abe

Fidel Castro under et møte Japans statsminister Shinzo Abe 22. september i år.

Foto: ALEX CASTRO / AFP

Fire koner og sju barn

Selv om han levde et liv i offentligheten, holdt Fidel Castro sitt privatliv for seg selv. Først de siste årene er detaljer begynt å komme ut.

Han giftet seg med Mirta Diaz-Balart i 1948 og var til sammen gift minst fire ganger, noe som førte til sju barn.

De siste årene var han klar over at hans tid snart var ute og på Kommunistpartiets kongress i april i år tok han et slags farvel med landet og folket sitt:

– Jeg blir 90 år snart og vil snart være som alle andre. Tiden kommer for oss alle, men ideene til de cubanske kommunistene vil bestå som bevis på at hvis man arbeider hardt og med verdighet, kan man produsere materielle og kulturelle goder som menneskene trenger, sa Fidel Castro.

«Historien vil frikjenne meg»

Selv mente Castro i sin firetimers forsvarstale under rettssaken mot ham i 1953 at historien stod på hans side.

Det var en tanke han holdt fast ved i de resterende 63 årene av sitt liv.

Verden har og vil fortsatt strides om han hadde rett og vil bli frikjent av historiens dom, men ingen kan være i tvil om at han levde et liv som ga historikerne mengder av materiale til å vurdere ham.

SISTE NYTT

Siste nytt