Gjenskaper Napoleons store tap – 200 år etter

Lørdag den 16. oktober 1813 var det ingen vei tilbake.

Napoleon Bonaparte hadde vært oppe helt siden i to-tre tida på natta og gitt sine ordrer til alle avdelinger. Nå var han klar til å møte sine motstandere, en formidabel styrke fra flere europeiske stormakter: Østerrike, Russland, Preussen og Sverige.

Til sammen var rundt en halv million soldater samlet på markene ved Leipzig denne dagen – i et skjebneslag Europa aldri hadde sett maken til. Og et tidsvitne fra den gang skriver:

«Soldatene sto klar på begge sider, med bajonettene påsatt. Det hadde falt et kaldt regn i flere dager, men like før kampene startet brøt sola gjennom. Det var som om den ville kaste lys over alle dem som skulle oppleve sin siste dag her på jorden».

Klokka ni om morgenen startet slaget med en voldsom kanontorden. Og tapene var fryktelige. Nærmere hundre tusen av de rundt 500.000 som deltok på slagmarkene ved Leipzig mistet livet i løpet av de fire dagene kampene pågikk.

Exit Napoleon

I flere år hadde Frankrikes keiser og militærgeni Napoleon Bonaparte gått fra seier til seier i Europa.

Hans militære triumfer fikk herskere over hele kontinentet til å underkaste seg hans vilje, og frem til felttoget mot Russland i 1812 ble han regnet som uovervinnelig. Men etter at den russiske vinteren hadde tatt knekken på størstedelen av Napoleons hær, så Europas stormakter endelig en mulighet å beseire ham.

– De styrkene som Napoleon hadde til rådighet ved Leipzig var ikke lenger hans berømte «Grand Armée», som hele Europa fryktet og beundret. Den katastrofale tilbaketrekningen fra Russland hadde redusert tallet på hæren kraftig, slik at han var motstanderen tallmessig klart underlegen. Han hadde også mistet sine beste og mest erfarne soldater, og de som kjempet ved Leipzig var i stor grad rekrutter, sier historikeren Steffen Poser, en kjent ekspert på slaget ved Leipzig.

Helvete på jord

Slaget ved Leipzig var det til da største militære slag i historien. Aldri før hadde så mange soldater kjempet samtidig, og aldri før hadde tapene vært så store. Og den 19. oktober 1813 var det såkalte «Folkeslaget» over.

Etter å ha blitt drevet stadig mer på defensiven innså Napoleon at han ikke kunne vinne, og han flyktet med sine styrker vestover mot Paris. Grunnlaget var lagt for et nytt Europa, og for den senere samlingen av Tyskland.

– Men tapene og de menneskelige lidelsene var forferdelige, sier den tyske historikeren Andreas Platthaus, som har skrevet boken «Folkeslaget og slutten på den gamle verden».

– Bare det å fjerne likene var en oppgave så uoverkommelig at vi ikke kan forestille oss det. 100.000 mennesker ble drept på få dager i en by med 40.000 innbyggere. Og selvsagt brøt det ut smittsomme sykdommer som gjorde forholdene enda verre. Leipzig for 200 år siden var helvete på jord, sier forfatteren.

Stor markering

For byen Leipzig har markeringen av 200-årsjubileet vært en stor begivenhet. Den siste uken har vært er spekket med store arrangementer – konserter, konferanser og utstillinger. Fredag kveld deltok presidenten i Europarlamentet, Martin Schultz i en stor markering ved det såkalte Folkeslagmonumentet i Leipzig – Europas største krigsmonument. Og flere tusen tilskuere var til stede da seremonien ble avsluttet med et spektakulært tysk-fransk lysshow.

– De grusomme hendelsene for 200 år siden har etterlatt en arv som fortsatt er viktig for byens innbyggere, sier den 62 år gamle Friedrich Agner fra Leipzig.

– Jeg tror folk her i byen har et sterkt forhold til Folkeslaget. Alle monumentene vi har reist til minne om dette, alle historiene som har gått i arv i familiene, og alt det som er skrevet og sagt om dette slaget gjør at vi ikke glemmer, selv om det nå er lenge siden. Det er en del av vår sjel og vår mytos, sier han.

Norge og 1814

Høydepunktet under markeringene av 1813-jubileet her i Leipzig er en rekonstruksjon av slaget, søndag ettermiddag. Hele 6.000 deltakere fra 26 land deltar, og «soldater» kledd i historiske uniformer har satt et sterkt preg på byen de siste dagene.

Norge hadde ingen militære avdelinger under Folkeslaget, selv om Danmark-Norge var i allianse med Napoleon i 1813. Men en rekke nordmenn er likevel kommet til Leipzig for å delta i jubileet, noen av dem kledd i svenske uniformer. En av deltakerne er Helge Warberg fra Halden.

– Jeg spiller rollen som Baron von Warberg, kommandør for et artilleribatteri i den svenske tronarvingen Karl Johans «Nord-armé». Karl Johan deltok i Leipzig med en styrke på 17.000 mann, og bakgrunnen var at de allierte hadde lovet at svenskene Norge som krigsbytte dersom Napoleon ble beseiret, sier Warberg, som er lokalhistorier og ivrig deltaker i rekonstruksjoner av historiske slag.

– Jeg og min kone har hatt dette som hobby i 24 år, og alle våre barn har også vært med på våre turer i forbindelse med dette, sier han.

Soldater må ha mat

Anita Lunde Warberg har en viktig oppgave i den svenske-norske leiren her i Leipzig. Hun har ansvaret for at «soldatene» får nok å spise.

– Mat er en svært viktig- og undervurdert del av militærhistorien, sier hun.

– Den rent militære delen av det som skjedde er jo en liten del av historien. I tillegg kommer alt det andre, selve kulturhistorien. Hva spiste folk? Hvilket håndverk behersket de? Hvilke sanger sang de, og så videre? Så jeg har fulgt historien ut fra en helt annen synsvinkel enn den militære. Hvem var kvinnene og de mannlige sivile som alltid fulgte med troppene? Hvorfor var de der, og hva gjorde de? Det er denne delen av historien som opptar meg, sier hun.

Ekteparet Warberg er fra Halden er glødende opptatt av historie, og synes at det er hyggelig at de, som bor like ved svenskegrensa, kan «spille svensker» her i Leipzig.

– I alle fall var jo dette slaget av stor betydning for Norge. For etter at Napoleon var beseiret satte Karl Johan og hans styrker kursen mot Danmark, der de presset danskekongen til å gi fra seg suvereniteten over Norge. Det skjedde ved Freden i Kiel i januar 1814, og dermed gikk teppet opp for de historiske begivenhetene i Norge i 1814, sier det historieinteresserte paret.