«Er det nå det rakner?»

Det hersker ingen tvil: Donald Trump har en frisk og direkte stil. Befriende, mener mange som har gitt ham sin støtte; helt uakseptabelt, sier amerikanere som mener han er en brautende bølle.

Sleivkjeft som strategi

Donald Trump er en «street smart new yorker». En rappkjefta storbygutt som har slengt med leppa siden slutten av 40-tallet. Den uredde og konfronterende stilen har fungert bra for ham. Som eiendomsutvikler, i underholdningsbransjen («You're fired!») og i nominasjonsvalgene.

Han var outsideren som ingen regnet med, det var tross alt 16 andre seriøse kandidater da Republikanerne innledet valgkampen for et år siden. Han var den 17. og feide alle de «politiske» kandidatene av banen, ikke minst med sin uortodokse uttalelser.

Under kandidatdebattene pleier det å være et betydelig konkurranseelement der de håpefulle forsøker å vippe motstanderne av pinnen med finter, utfall og ufinheter. Men Donald Trump satte en ny standard.

Han skjelte dem ut, ga dem kallenavn, tok mannen og ikke ballen som det heter på en annen arena. Han gikk personlig og privat til verks og vant på det.

Det endte med en suveren seier og «kroning» på nominasjonsmøtet i Cleveland i forrige måned. Stikk i strid med alle ekspertenes spådommer.

« I am gonna be so presidential………….»

Når kritikerne har anklaget ham for å opptre lite presidentaktig, har Donald Trump forsikret at det vil komme. «Jeg skal bli så presidentaktig at det kommer til å bli skikkelig kjedelig», har han sagt.

«Alle» har trodd at han ville skifte stil, når valgkampen gikk fra å være en intern kamp om nominasjonen i partiet, til å bli en ekstern kamp om velgerne i selve presidentvalget.

I en viss forstand har «alle» fått rett; men med feil fortegn. De siste ukene tyder på at han etter nominasjonen føler seg så trygg at han kan si akkurat det han måtte mene. Tidligere har han skjelt ut bl.a. kvinner og journalister, mexicanere og muslimer m.fl. – og hver gang har han fått økt oppslutning på meningsmålingene.

Han har på et vis knekt koden. Etablerte politikere og såkalte «Washington-insiders» står ikke så veldig sterkt i USA. Mange vanlige amerikanere har liten tillit til den politiske eliten i hovedstaden og det som skjer i Kongressen.

Så dukker det opp en kandidat som sier akkurat det de selv tenker – og sier; bare det at Trump får oppmerksomhet, han slipper til i mediene med sine spissformuleringer og sin uærbødighet. Han har gitt den tause og resignerte «majoriteten» et ansikt og han er blitt deres talsperson. Han deler deres drøm om å gjøre «America great again».

Har han tråkket over en grense denne gang?

Trumps kjernevelgere i nominasjonsvalget var godt voksne, hvite menn med relativt liten utdannelse. Det var denne kategorien amerikanere som «bygget landet», som de liker å si, etter 2. verdenskrig. Det var gode tider for landet og den arbeidende mann og kvinne.

Men tidene har forandret seg. Hvite menn har sakket akterut. Så vel i arbeidslivet, som i sosial anseelse. Og de merker det økonomisk. Slik mange av dem ser det er det kvinner og innvandrere som har skodd seg på deres bekostning. Politikere og journalister, akademikere og immigranter får skylda, akkurat som Trump sier.

Derfor har nye sympatisører strømmet til hver gang han, i de politisk korrekte sine øyne, har begått et utilgivelig overtramp.

Men det finnes grenser, å håne et foreldrepar som har mistet sin sønn i kamp for fedrelandet, virker ubegripelig. Og så gjorde han seg selv til offer!

Mannen som har gjort politisk karriere på å snakke nedsettende om andre skulle ha seg frabedt at den indignerte herr Khan talte til Trump på samme måte som Trump har tiltalt andre. Han tok igjen og gjorde vondt verre. Nå reagerer mange som har holdt kjeft så langt!

Republikanerne begynner å miste tålmodigheten

Ledende republikanere glimret med sitt fravær på partiets nominasjonsmøte. De mest fremtredende av dem har lojalt gitt sin tilslutning til prosessen og resultatet, men de færreste har gått aktivt ut og støttet Trump. Og de kommer ikke til å drive valgkamp for ham.

Selv tidligere kandidat Chris Christie, som er en av Trumps nærmeste allierte, har sagt at det er «upassende» å kritisere foreldrene til en fallen soldat. Og for første gang har en republikansk folkevalgt i Representantenes hus åpent sagt at han vil stemme på Hillary Clinton.

Men Richard Hanna står ikke på gjenvalg, han har lite å tape på å skifte side. For andre aktive republikanere som håper å bli gjenvalgt nå eller om fire år, er risikoen større: Hva om Trump vinner valget og de har lagt seg ut med den kommende presidenten?

At John McCain og Lindsey Graham, ledende republikanske forsvarspolitikere i Senatet har kritisert Trump gjør inntrykk, men det var forutsigbart. Og endrer lite. Men det fører til at andre står frem. Folk som kjenner ham og har arbeidet for ham. Folk som tradisjonelt støtter det republikanske partiet økonomisk nekter nå å bidra.

Som Meg Whitman, en sentral støttespiller i de republikanske kulissene. Den kjente forretningskvinnen sier at lojalitet mot landet nå er viktigere enn lojalitet til partiet. Hun kaller Trump for en demagog, og sier hun vil støtte Clinton og stemme på henne.

Den republikanske aktivisten Sally Bradshaw, støttet Jeb Bush, men trakk seg fra politikken. Begrunnelsen var at hun «fikk vondt i magen» av Trump og at hun ikke kunne se sine barn i øyene og si at hun stemte på Trump.

Who cares?

Men spiller dette egentlig noen rolle? Trump har angrepet den politiske eliten hele det siste året. Så vel partifeller som politiske motstandere har fått gjennomgå. At disse nå vender seg mot han er ikke noe nytt. Han har lenge anklaget partiledelsen for å motarbeide ham. At de nå står frem vil bare kunne styrke han. Det viser at han har hatt rett hele tiden. Slik blir det tolket av Trumps tilhengere.

The Guardian skriver at de fleste ikke engang har fått med seg kontroversen med Khan-familien, og de vil verken kalle det angrep eller ondsinnet. De verdsetter klare meldinger og kaller det ytringsfrihet.

Med andre ord: Trump tør der andre tier.

Det er ca. 250 millioner stemmeberettigede i USA, en drøy halvpart av dem gjør sin borgerplikt hvert fjerde år. Drøyt 100 millioner hjemmesittere utgjør et enormt velgerpotensial. Hvis Trump, med sin alternative stil, kan få mobilisert tilstrekkelig mange sofavelgere, så kan han leve med at han mister noen andre. Og ikke bare leve – han kan bli valgt!

Mediene avgjør

I nominasjonsvalgene var amerikansk presse Trumps «nyttige idioter». Journalistene var begeistret for mannen som leverte nyhetspoenger på bestilling og svarte med å gi ham gratis spalteplass for millioner av dollar.

Folk gikk mann og kvinne av huse til valgmøtene hans. Den litt søvndyssende nominasjonsprosessen fikk nytt liv. Ingen tvil om at Trump hadde en positiv innvirkning på interesse, engasjement og fremmøte. Med de relativt ukritiske mediene som sin viktigste allierte.

Nå skriver de samme journalistene om den mulige nedturen som kanskje er i emning.

Det store problemet er, imidlertid, at i USA har de ikke så mange riksdekkende medier, og de få som er når ikke frem til så mange, ut over den eliten som Trump allerede har avskrevet. Så det er ikke sikkert at negativ omtale når frem til kandidatens kjernevelgere.

Samtidig: Republikanere og krigsveteraner på lokalt nivå er også fortørnet, de har protestert og tatt avstand fra Donald Trumps respektløse behandling av Khan-familien som mistet sin sønn.

Og det er ikke negativ omtale: Det er faktiske uttalelser som vil bli referert i lokalpressen, og da kan det oppstå ubotelig skade for Donald Trumps kampanje og kandidatur.