NRK Meny
Normal

Consolata nektet å la seg rense av sex-rituale

Man kan risikere å sette morgenkaffen i halsen når man leser kenyanske aviser.

Consolata Munjal

Consolata Munjal har det vanskelig etter at hun nektet å la seg nedlegge av en tradisjonell «enkepuler» etter at mannen døde for fem år siden. Det er så vidt sønnen, Christopher, våger å besøke henne siden hun oppfattes som uren og besatt av onde ånder.

Foto: Tom Otieno / Daily Nation

Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Nairobi.

Det kan sies mye om liv og levned, politikk, fattigdom og mer og mindre heldig økonomisk utvikling her i Kenya.

Men pressen er fri, spennende og levende i motsetning til hva en finner i svært mange andre land i Afrika.

Etter at jeg har fått satt på kaffen om morgenen, er det som regel et høydepunkt å hente inn dagens aviser, pløye igjennom dem og bli oppdatert om hva som rører seg rundt om i denne østafrikanske nasjonen med oppunder 40 millioner innbyggere.

Særlig distriktsnyhetene har en egen evne til å fatte min interesse.

Må renses

For noen dager siden hadde Daily Nation, den største avisen her i Nairobi, en mildt sagt gripende reportasje om 70 år gamle Consolata Munjal, som nå lever et ensomt og vanskelig liv i landsbyen sin nær Victoria-sjøen vest i Kenya.

I likhet med resten av landsbybefolkningen tilhører Consolata den store og viktige luostammen, og den har sine innarbeidede, historiske seder og skikker som en helst bør følge om en vil stå på god fot med sine omgivelser. Det har ikke Consolata villet, og derfor er hun frosset ut fra lokalsamfunnet som hun har vært en del av i alle sine leveår.

Problemet startet for fem år siden, da mannen hennes døde. I tråd med Luo-stammens tradisjoner ville da normalt en av hennes to svogere ha steppet inn og overtatt henne, og det hun måtte ha av eiendom, kuer og geiter og annet jordisk gods, slik at verdiene forble i familien.

Men det er knyttet bestemte vilkår til overtagelse av enker i Luo-land. De må først «renses», som det heter.

Omreisende hivmaskiner

I praksis innebærer det – rett i bakkant av mannens begravelse – at enken må nedlegges og ha seksuelt samleie med en mann, en hvilken som helst mann, før svogrenes overtagelse av henne kan skje.

Skikken er så vel innarbeidet at den gir levebrød til omreisende, unnskyld uttrykket, «enkepulere», som mot betaling gjør jobben dersom ingen av mennene i landsbyen tar ansvar.

Profesjonen er livsfarlig både for utøverne og mange av enkene i denne delen av Kenya, som topper landets hiv- og aidsstatistikk.

En forskningsrapport fra universitetet i Nairobi viser at det ofte oppstår vanskelige avveininger når den avlidne har hatt aids, og enken også er smittet. Familiene har da ofte måttet skjenke den tilkalte tradisjonsbærer full før han har fått gjort jobben sin uten bruk av kondom, for den inngår ikke i ritualet.

Naturlig nok blir både «renseren» og hans kolleger etter hvert rene hivmaskiner der de drar rundt, og det er å bli besøkt av en av dem, Consolata Munjal fortsatt sier nei til og blir straffet.

Utstøtt

For å ha brutt med lokalsamfunnets tradisjoner er hun altså utstøtt og erklært som en bærer av onde ånder, med de konsekvenser det medfører. Ifølge reportasjen i Nairobi-avisen tør hun for eksempel ikke selv hente vann i elven som renner gjennom landsbyen. For om hun gjør det, vil ingen andre våge å gå dit etterpå, og da kommer de til å straffe henne.

Consolatas stråhytte er falt sammen, hun sover under et mangotre på det lille gårdsbruket sitt, men sønnene hennes tør ikke reparere hytta, siden det kan bringe ulykke over dem og deres familier.

Distriktsnyhetene i avisene hver morgen gir i det hele tatt innblikk i både det ene og det andre, og vel så det.

Ikke minst domsavsigelser i rettsvesenet rundt om, er interessant lesning når frokosten fortæres i min korrespondentleilighet.

Kamelbot

I går merket jeg meg en drapssak i Nakuru i Riftdalen. Der var en 89-åring tiltalt for å ha klubbet ned og drept en 55 år gammel nabo med et tradisjonelt kenyansk slagvåpen, en runga.

De to hadde stått i kø for å hente vann fra en brønn i en av landsbyene i området, da 55-åringen prøvde å snike. 89-åringen var på sin side kommet først i køen, og i den påfølgende krangelen mellom de to, hadde altså rungaen kommet frem med dødelig effekt.

Dommeren fastslo at her var det skyld på begge sider, og landet på en kamel – en hun-kamel – som bot og straffeutmåling for misgjerningen. Kamelen skulle overleveres til avdødes familie, og ifølge rettsreferatet hoppet 89-åringen i været av glede da dommen falt.

Kenyanske aviser

Pressen er fir i Kenya, men noen ganger går kanskje antagelsen litt vel langt.

Foto: KAREL PRINSLOO / AP


Det går ofte greit unna i rettssalene i Kenya, og pressen er alltid på plass. De aller fleste som havner der – enten det skyldes alvorlige forbrytelser eller mindre forseelser – må regne med å få navn og bilde i avisen. Personvernet henger ikke spesielt høyt i kenyanske redaksjoner.

Travelt for PFU

For også utenfor rettssalene går det unna i spaltene. Det spares ikke på insinuasjoner og friske fortolkninger av forskjellige hendelser. Pressens faglige utvalg hjemme i Norge ville hatt det travelt på mine trakter og neppe godkjent en typisk mistenkeliggjøring, som kom på frokostbordet mitt med en annen av Kenyas morgenaviser, «The Standard».

I et stort oppslag kunne avisen fortelle om et parlamentsmedlem som hadde utlyst en slags konkurranse i ærbarhet og lovet både penger og diplomer til unge jomfruer i valgkretsen sin.

Hvordan den folkevalgte hadde tenkt å avgjøre hvem som reelt sett kvalifiserte seg til deltagelse, var noe uklart, og av reportasjen – som var utstyrt med bilde av både ham og angivelige jomfruer – gikk det tydelig frem at det nok hersket berettiget tvil om politikerens faktiske motiv for konkurransen – han var kjent som en skikkelig rundbrenner og glad i unge damer, stod det.

Korrupsjonsavsløringer

Ellers går det knapt en morgen uten at Kenyas undersøkende journalister, og de er dyktige, bretter ut den ene mest utrolige korrupsjonsskandalen etter den andre.

Med min norske bakgrunn vet jeg ikke alltid om jeg skal le eller gråte over avsløringene.

Den siste gjelder The National Housing Corporation – NHC – Kenyas nasjonale boligselskap. Organisasjonen ble opprettet allerede i 1965, og formålet var da å skaffe kenyanere flest rimelige, subsidierte husvære
.

Det har den nok også gjort til en viss grad, men i det siste synes fordelingen av de ettertraktede, subsidierte boligene å ha hatt en viss slagside, for å si det slik.

Et nytt utbyggingsprosjekt har funnet sted i en av Nairobis bedre bydeler, og her viser det seg nå at styreformannen for det statlige boligselskapet har sikret seg fem av de 105 enhetene som er ført opp. Administrerende direktør har karret til seg fire hus, mens finansdirektøren har ervervet ni. Den juridiske sjefen i foretagendet har slått til med 21 boliger og topper dermed listen.

Det ligger store fortjenestemuligheter i utleie av disse boligene, og prosjektet har vært så ettertraktet at selv Kenyas assisterende boligminister har kastet seg på karusellen. Hun har sikret seg to hus, mens kona til hennes sjef, boligministeren, har nøyd seg med bare ett.

Hus og leiligheter har også gått til departementsråder og stabssjefer i en rekke departementer. Selv statsminister Raila Odingas stabssjef er blant de heldige kjøperne.

Så det er ikke bare distriktsnyhetene som vekker interesse hver morgen når jeg henter inn avisene.

Uansett, ha en fortsatt god helg der hjemme – med eller uten innarbeidede skikker og tradisjoner.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt