– Vi har hatt store tap, men vi skal gå på igjen

– Vent ved kontrollposten, så kommer vi og henter dere derfra.

Det er en varm sommerdag i Mykolajiv fylke sør i Ukraina. Vi snakker med Iryna Jegorova på telefonen.

Utenfor den lille byen Arbuzinka har det lokale heimevernet satt opp en kontrollpost.

De godt voksne soldatene er vennlige, men bestemte. De vil ikke uten videre slippe NRK inn i byen.

Dette er en krigssone. Ikke langt unna ligger et av Ukrainas fire atomkraftverk.

Soldatene vil vite hvem vi skal møte og sier det er best at vi blir hentet.

Men de nikker anerkjennende når vi forteller at vi skal treffe familien til Viktor Jegorov.

– Han har vi hørt om, han er en av våre helter, sier de.

Viktor og hans familie står som et eksempel på den ukrainske motstandskampen, etter et halvt år med krig.

Og etter en liten halvtime kommer en scooter med to kvinner mot oss.

Iryna og moren Valentina sier de har ventet på oss.

Med det de kaller sin «jernhest», geleider de NRKs bil mellom hullene i veien inn til Arbuzinka, fram til det lille huset sitt i utkanten av byen.

– Han ringer av og til forteller litt om hvordan det går, sier Valentina.

Hun snakker om sin mann, Viktor, som NRK var sammen med i ett døgn i februar på en utpost ved fronten i Donbas.

Soldat i åtte år

Viktor Jegorov hadde den gangen ansvaret for en framskutt posisjon i det ukrainske forsvaret, øst for den lille landsbyen Krymskoe i Luhansk fylke.

Vi snakket mest om krigen, naturligvis, som han mente i praksis hadde pågått siden 2014. Men han fortalte også litt om familien sin hjemme i Mykolajiv fylke.

Viktor hadde fem barn, fikk vi vite, en av dem var soldat og lå nede ved Mariupol.

Viktor selv hadde meldt seg frivillig i 2014. Den gang kunne det se ut som om Russland og russiskstøttede separatister var i ferd med å overta store deler av Ukraina, etter opprøret på Majdan i hovedstaden Kyiv.

Siden da hadde han vært soldat, på kontrakt, fordi han mente han ikke kunne dimittere seg før de russiske styrkene var jaget tilbake over grensen.

Da NRK var sammen med Viktor Jegorov og hans medsoldater, var det en slags merkelig «vente og se»-stemning langs fronten.

Men stille var det ikke. Flere ganger kunne vi høre skyting, og ikke mer enn knappe tre uker seinere brøt krigen ut for fullt.

De neste månedene skulle det frontavsnittet Viktor var på bli åsted for noen av de hardeste kampene mellom russiske og ukrainske styrker.

Viktor Jegorov og de tre-fire soldatene som til enhver tid bemannet utposten vi var på, ble ganske raskt trukket tilbake.

«Vi holder ut»

Posisjonen var rett og slett umulig å forsvare, der den lå som en slags spydspiss med russiske posisjoner på begge sider.

I stedet begynte en seig forsvarskamp der Viktor Jegorov og hans avdeling etter hvert ble tvunget langsomt tilbake.

Helt siden Russlands invasjon av Ukraina, har NRK forsøkt å holde kontakt med Viktor, for å høre hvordan det går med ham og avdelingen han er en del av.

Popasna, Sievjerodonetsk, Lysytsjansk. Alle disse byene har den ukrainske hæren nå gitt opp. Samtidig sier de at de har påført de russiske angriperne store tap.

«Vi holder ut», var en av de korte meldingene vi fikk fra Viktor etter invasjonen. Så var det lenge stille.

Det er derfor vi nå har oppsøkt familien hans i Mykolajiv. Hvordan er det å leve med en mann og far som står midt oppe i en krig på liv og død?

Vanskelig å holde kontakt

– Vi holder også ut, sier Iryna Jegorova, Viktors datter.

Hun og moren Valentina har disket opp med det beste de har av mat til NRKs reporter og fotograf, på sitt lille kjøkken i huset i Arbuzinka.

Kylling, ferske grønnsaker fra egen hage og selvfølge borstsj, suppen som Ukraina mener er deres og bare det.

– Jeg snakket med Viktor seinest i går, jeg tror det var rundt klokken 08 han ringte, sier Valentina Jegorova.

Mobildekningen er dårlig langs fronten, og alle er forsiktig med bruken fordi det kan gi fienden opplysninger om hvor de befinner seg.

Valentina legger ikke skjul på at det har vært en stor belastning at mannen i praksis har vært i livsfare i åtte år.

Bedre gjør det heller ikke at to av sønnene hennes også nå er i det militære.

Hun forteller at Denis er i marineinfanteriet, mens Jevhen er i nasjonalgarden, i en avdeling som foreløpig ikke ligger i fremste linje.

Denis skal ha blitt skadet. Nå har ikke familien hørt fra ham på lenge.

Tung tid med mye tårer

På den fine sommerdagen vi besøker familien Jegorov kan krigen virke fjern.

Iryna bor hjemme sammen med sin sønn Aron og sine to søsken Jelizaveta og Viktoria.

I begynnelsen av mars nærmet de russiske styrkene seg faretruende Arbuzinka, men ble stoppet noen titalls kilometer lenger sør, ved byen Voznesensk.

– Jeg vet at det er viktig at vi forsvarer landet vårt, sier Valentina Jegorova.

Men hun legger ikke skjul på at det har vært en tung tid med mye tårer.

Viktor Jegorov er i live og fortsetter kampen mot de russiske styrkene. I sommer la han ut et bilde av seg selv fra det som trolig var et perm-opphold, i byen Tsjernihiv nord i Ukraina.

Nå går august mot slutten, sommeren er på hell. Det er seks måneder, et halvt år, siden Russland gikk til angrep.

I en SMS til NRK skriver Viktor:

«God dag! Ja, alt er bra. Nå er vi blitt trukket bak fronten, vi har hatt store tap. Men vi skal kompletteres og så skal vi gå på igjen.»