– Usikker på om sårene etter folkemordet i Rwanda vil gro

Da nedslaktingen av tutsier i Rwanda begynte i 1994, skjulte den norske hjelpearbeideren Benedicte Giæver sine naboer fra mobben.

SE VIDEO: Benedicte Giæver tilbake på jobb i Rwanda i 1995 på oppdrag for FN.

Det er denne helgen 25 år siden nedslaktingen av tutsiene begynte i det afrikanske landet. I løpet av 100 dager ble et sted mellom 500.000 og én million tutsier og moderate hutuer drept fordi de ble ansett som undermennesker og en trussel.

«Kakerlakkene må drepes. Alle må stå opp mot dem», var propagandaen som fyrte oppunder massakrene.

Det som betegnes som ett av de verste folkemordene i moderne tid startet 6. april 1994, etter at flyet med landets president Juvenal Habyarimana ble skutt ned idet det var i ferd med å lande på flyplassen i Kigali.

Habyarimana, som var general og tok makten i et kupp i 1973, tilhørte folkegruppen hutu som i tiår hadde vært i konflikt med landets andre store gruppe, tutsiene. Konflikten hadde sin bakgrunn i kolonitiden.

– Helt stille i hovedstaden

– Vi forstod ganske raskt at dette kom til å bli mye mer enn en vanlig krig, forteller Benedicte Giæver til NRK.

I 1994 var hun én av to norske hjelpearbeidere som befant seg i Rwanda. Giæver var på oppdrag for rwandisk Røde Kors og husker godt dagen presidentens fly ble skutt ned.

– Jeg husker ennå den kvelden. Jeg hadde vært på besøk hos noen venner og det var helt stille i Kigali. Jeg kjørte så fort jeg bare kunne. Jeg var livredd for hva som skulle skje. For du finner aldri en sånn by helt død, forteller Giæver.

Benedicte Giæver

HJELPEARBEIDER: Benedicte Giæver er i dag leder for beredskapsstyrken i Flyktninghjelpen.

Foto: Helge Carlsen / NRK

Da hun kom hjem til huset sitt satt hun sammen med vaktene sine. Den ene av dem sa:

– Madam, nå er det slutt. Vi kommer alle sammen til å bli drept.

Tidlig neste morgen startet massedrapene. Interahamwe-militsen gikk fra hus til hus og massakrerte de av sine landsmenn som de så på som «kakerlakker».

Naboer tryglet om hjelp

Giæver rapporterte hjem til Norge om eksplosjoner og kamper i gatene i den rwandiske hovedstaden.

Naboene hennes var tutsier og de ba om å få gjemme seg i huset hennes.

– Det sa jeg ja til, men jeg sa at de måtte bestemme seg for om det var mannen eller moren med barna som skulle få komme til meg. For hvis Interahamwe fant dem sammen, kom de til å livet av alle sammen, forteller Giæver.

Moren og barna flyttet dermed inn, men det tok ikke lang tid før Giæver innså at hun måtte flykte landet.

– Til slutt hadde jeg ikke lenger noen måte å kommunisere med omverdenen på.
Kamphandlingene ble verre og verre, og jeg hadde hatt Interahamwe på døren en gang allerede. Jeg forstod bare at jeg måtte bort, forteller hun.

I kuleregnet, snek hun seg gjennom bakhagene og klarte å ta seg fram til huset til noen amerikanske bekjente,

– Det var en veldig dramatisk flukt, fordi de fulgte etter meg og skjøt etter meg. Men jeg var veldig heldig og klarte å komme meg trygt i skjul hos amerikanerne. Så ble jeg der til vi fikk beskjed om at en større evakuering skulle skje, forteller Giæver.

Det ble bestemt at Giæver skulle kjøre først i evakueringskolonnen til flyplassen fordi hun disponerte en Røde Kors-bil.

Faren ofret seg

Da hun tok seg tilbake til sitt eget hus for å hente bilen, møtte hun nabokvinnen som igjen ba om hjelp.

– Hun tryglet om at jeg skulle ta med henne og barna. Da måtte jeg ta en forferdelig vanskelig avgjørelse. Jeg måtte forklare for henne at hvis jeg tok dem med så ville de bli drept, forteller Giæver.

Hun klarte til slutt å komme seg trygt ut av Rwanda og returnerte på oppdrag for FN.

Da fikk hun også vite skjebnen til tutsiene hun måtte forlate.

– Vaktene mine og de fleste naboene mine var blitt drept. Men Conselata og hennes barn hadde overlevd på en mirakuløs måte, forteller Giæver.

Etter at Giæver rømte, hadde Interahamwe kommet tilbake. Conselatas ektemann bestemte seg for å ofre seg selv for å redde kone og barn. Ektemannen gikk ut på gaten og sa:

– Her er jeg. Ta meg. Min familie er ikke her. De har rømt til Uganda.

Han ble drept på stedet. Om natten gravla kona ham i hagen deres. Noen uker senere rømte hun sammen med barna. De tok seg inn til sentrum av byen, men på de siste kontrollpunktet ble de avslørt av en Interahamwe-soldat.

Men i stedet for å drepe dem, hjalp soldaten dem med å skjule seg. Etter flere uker i skjul, kjørte han dem til et hotell i Kigali. Hotellet ble i 2004 verdenskjent gjennom filmen Hotel Rwanda.

Både nabokvinnen og barna hennes overlevde på den måten folkemordet.

«Mønsterstat»

Opplevelsene fra folkemordet sitter fortsatt i Giæver.

– Jeg tenker på dem som mistet sine kjære oppi dette. De familiene som har fått sår som aldri vil lege. Og så tenker jeg på den store konsekvensen dette hadde for hele regionen.
Det som skjer i Kongo og Burundi i dag, men også det som skjer i Rwanda, sier hun.

I dag blir Rwanda fremstilt som en mønsterstat i Afrika.

– Det er jo fred i Rwanda. Det går bra økonomisk. Det er et høyteknologisk land som alle som kommer dit blir veldig imponert over. Det er reint i gatene, og det ligner liksom ikke noe på noen annen afrikansk by, sier Giæver.

President Paul Kagame er en populær, men også en autoritær leder som blant annet ikke tillater en sterk opposisjon i landet.

– De har hatt en president som har sittet ved makten i 25 år. Han vant siste valget med 99 prosent. Så folk har ikke den friheten som kanskje ville gagnet landet på sikt, sier Giæver.

– Kagame har kjørt en fredsprosess som er helt annerledes enn den man kjørte i Sør-Afrika etter Apartheid. Han sier at det finnes ikke to folkeslag, men ett rwandisk folk.

– Spørsmålet er om man har klart å åpne sårene på riktig måte så de blir leget for fremtiden, sier Giæver.

Benedicte Giæver leder i dag Flyktninghjelpens beredskapsstyrke (NORCAP).

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt