– Forventningene til Den arabiske våren var umulig å innfri

To år etter at grønnsakselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i den tunisiske småbyen har en politisk og økonomisk lammelse spredd seg over det arabiske kontinentet.

I Sidi Bouzid tente ikke Bouazizi bare på seg selv, han var gnisten som satt fyr på en hel revolusjon. Hans handlinger røsket opp i hele region, fra Atlanterhavskysten til Den persiske Gulf.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Han satte fyr på et sinne og et raseri som ikke lot seg slukke selv om lederne i de tre afrikanske og arabiske middelhavslandene Tunisia, Libya og Egypt ble sendt i eksil, drept eller satt i fangenskap.

For store forventninger

Det var begynnelsen, men hva har skjedd siden den gang?

– Mange hadde veldig store forventninger til Den arabiske våren. Forventninger som rett og slett har vært umulig å innfri, sier forsker ved Senter for islam og Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, Dag Tuastad til NRK.no.

I går var det planlagt storstilt feiring av den arabiske våren i Tunisia, men deler at festkomiteen trakk seg forrige torsdag i protest mot landets ledende islamistparti, Ennahda, og det de oppfattet som et «kvelertak» på opposisjonen.

Istedenfor ropte 5000 mennesker «forsvinn, forsvinn» og kastet stein og tomater mot landets president, Moncef Marzouki, da han holdt sin tale i Sidi Bouzid.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Mange tunisiere er veldig skuffet over tingenes tilstand i landet, og mange mener ting ikke er det spor bedre nå, enn da diktatoren Ben Ali styrte landet med frykt og vold.

– Hvilken revolusjon snakker du om? Her har ingenting skjedd, klager gateselgeren Ezzedine Nasri til nyhetsbyrået AFP på gaten i Sidi Bouzid, og hun er ikke alene.

– Jeg er ikke overrasket over den politiske uroen vi har sett siden de nye makthaverne tok over, sier Tuastad.

Religiøs vold

For etter at islamistene kom til makten i Tunisias første frie valg, har de slitt med å få fart på landets økonomi og den religiøse volden har bare økt.

Spesielt har mange pekt på hvordan salafistene, en ortodoks fundamentalistisk gruppe med et strengt syn på hvordan islam skal utøves, har vært innblandet i en rekke voldshandlinger uten at myndighetene har grepet inn.

Så sent som torsdag i forrige uke ble det meldt om et salafist-angrep på et hotell i byen Sbeitla. Der de plyndret og forsøkte å sette fyr på lobbyen før de raserte hotellbaren og knuste spritflasker.

Tunisias nasjonalforsamling har ikke gjort de store fremskrittene i sin jobb med å gi landet en ny grunnlov og en ny valgordning. Mye grunnet uenighet i parlamentet mellom islamistene og de sekulære.

Ting blir heller ikke bedre at Tunisias kredittvurdering i forrige uke ble nedskrevet til BB+, eller søppel, noe som vil skremme de fleste pengefolk mot å investere i det lille landet ved Middelhavskysten.

– Det som var et likhetstrekk i de fleste landene var at de underliggende faktorene var både politiske og sosiale og demografiske. Dette var ungdom med høyre utdanning enn sine foreldre som ikke fikk arbeid. Deres krav til de nye makthaverne har rett og slett vært umulig å gjennomføre kanskje først og fremst av økonomiske grunner, sier Tuastad.

• Les også: Kritiske røster knebles i Tunisia

Nå er presidentvalget nok en gang utsatt til juni neste år, noe som også er med på å skape usikkerhet.

– Den første store testen og det man nesten kan kalle eksamen til Den arabiske våren kommer ved neste valg. Hvis de som sitter i posisjon taper og gir fra seg makten har demokratiet seiret, sier Tuastad, som får støtte fra seniorforsker ved CMI, Kjetil Selvik.

– Nøkkelen for om landenes skal lykkes ligger i hvordan de klarer å få på plass en nasjonalkonsensus. En felles forståelse av hvem er vi og hvor går vi, sier Selvik.

Morsis Egypt

For det det er ikke bare i Tunisia Den arabiske våren ikke har slått ut i full blomst. I Egypt har president Mohammed Mursi gjennom et dekret satt seg selv over loven, og igjen fylt Kairos gater med sinte demonstranter.

Teltene på Tahrir-plassen er tilbake og det hele toppet seg da Brorskapet sendte ut bevæpnede menn for å bryte opp en fredelig demonstrasjon utenfor presidentpalasset tidligere i desember.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Religiøse konflikter rir hele Midtøsten som en mare for tiden, og mer enn et problem mellom kristne og muslimer, er dette et problem muslimer imellom.
Syria har nå blitt åstedet for en kamp mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer.

Det som også der begynte med fredelige demonstrasjoner, antar for hver dag
som går sterkere sekterisk preg.

Tungvekterne Iran og Saudi-Arabia har gjort det til sin krig, og de får spillerom fordi andre aktører forholder seg passive. Over 40 000 mennesker er drept, en halv million er drevet på flukt ut av Syria, enda flere har måttet flykte fra sine hjem, men oppholder seg inne i landet og nå står vinteren for tur.

Det meste tyder på at regimets dager er over, de taper sakte kontrollen over større og større landområder, men det er likevel ingenting som tyder på at de er villig til å gi opp.

– Det kan nesten virke som om hele Midtøsten i dag strekker seg for å oppfylle negative stereotypier, men dette synlige, denne støyen, må likevel ikke få dekke for at dette til syvende og sist ikke handler om religion som sådan, det handler om makt, og om frihet og det handler om å finne en balanse i samfunn som har vært dominert av autoritære krefter. Koloniregimene ble byttet ut med egenproduserte politistater. Nå skal de bygges opp igjen, skriver NRK midtøstenkorrespondent, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, i sitt korrespondentbrev.

Dette har skjedd siden desember 2010:

Tunisia:

Etter at den unge grønnsakselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv eksploderte hele regionen. 14. januar ble diktator Zine Ben Ali kastet etter 23 år ved makten. Han søkte tilflukt i Saudi-Arabia og bor fremdeles i byen Jeddah, samme by som tidligere diktator Idi Amin også søkte tilflukt i frem til sin død i 2003.

Landet holdt sine første frie valg i oktober 2011, der islamistpartiet Ennhada vant. Siden midten av 2012 har landet vært preget av uro og streiker og mange tunisiere har uttrykt stor misnøye og bitterhet over at landets nye regjering ikke har klart å bedre levekårene til folk flest i løpet av sitt år ved makten.

Egypt:

Mohammed Mursi vant presidentvalget med 51 prosent av stemmene i juni 2012. Valget kom etter en lang periode preget av voldelige demonstrasjoner etter at diktatoren Hosni Mubarak ble styrtet 11. februar 2011.

Morsi ble da den første islamistiske statslederen i det mest folkerike landet i den arabiske verden, men han sendte landet ut i en ny krise da han den 22. november i år erklærte et dekret som hever ham over egyptisk lov. Dette førte til nye voldelige demonstrasjoner og kraftige sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det er nå utlyst to folkeavstemninger over den nye kontroversielle grunnloven. Halvparten stemte den 15. desember, resten stemmer den 22.

Libya:

Landets enehersker og diktator gjennom 40 år, Muammar al-Gaddafi, ble drept av rasende opprørere den 20. oktober 2011. To måneder etter at landets hovedstad Tripoli ble overtatt av lokale militsgrupper, med støtte av en NATO-ledet militæraksjon som startet mars. Konflikten krevde anslagsvis 30.000 menneskeliv.

I juli 2012 vant landets nye liberale koalisjon valget, og etter mye frem og tilbake ble statsminister Ali Zeidan tatt i ed som landets første folkevalgte statsminister i november. Men landet har opplevd en økende grad av ekstremisme og vold fra landes mange militser som var med på å styrte Gaddafi. Det toppet seg da USAs konsulat i Benghazi ble angrepet og den amerikanske ambassadøren, Christopher Stevens, ble drept.

Syria:

Etter at myndighetene reagerte med vold på de fredelige demonstrasjonene som startet 15. mars i fjor, har landet endt i en stadig blodigere voldsspiral. Til det som nå har utviklet seg til en fullskala borgerkrig med over 40.000 drepte.

I løpet av den nå 21 måneder lange konflikten har opprørsstyrkene vunnet terreng, og få tror landets tidligere enehersker Bashar al-Assad vil gjenvinne kontroll over landet. Landet har også tiltrukket seg mange utenlandske opprørere som kjemper for en islamistisk stat.

Gjentatte forsøk på en våpenhvile har mislyktest og mange frykter også at Assad-regimet i en desperat handling vil ty til kjemiske våpen.

Jemen:

I februar i år overlot Jemens mangeårige president Ali Abdullah Saleh makten til visepresident Abdrabuh Mansur Hadi.

Saleh gikk med på en avtale som sikret han immunitet mot drapene på hundrevis av mennesker i den 10 måneder lange konflikten som ble inspirert av Den arabiske våren.

Bahrain:

Et sjialedet opprør mot den sunnistøttede kong Hamad Bin Isa al-Khalifah ble knust i mars 2011. Sporadiske demonstrasjoner har fortsatt gjennom 2012.

Jordan:

Små, men regelmessige demonstrasjoner som krever politiske og økonomiske reformer i kongedømmet. Uroen kan ikke sammenlignes med nabolandene i regionen.